Dårlig forhold til familien

[Gjest in between]

Kommer fra en familie med besteforeldre som er sterkt religiøse.

Jeg finner dette ganske frustrerende, da jeg ikke er på langt nær så troende som dem.

Jeg føler at de er så skinnhellige, og at de ikke tolerer så veldig mye av ting som er normalt å gjøre idag blant unge - festing (røyking) og dansing(som på utesteder).

Jeg føler at jeg reiser 50 år tilbake i tid(de er begge 78 år) når jeg treffer dem. Jeg vil jo ikke på noen måte såre dem, men jeg finner det slitsomt å måtte være så ordentlig og ikke kunne "slippe meg løs" sammen med dem.

Og på grunn av at jeg ikke er som dem, så har jeg glidd fra dem. Jeg har aldri hatt særlig mye/god kontakt med mine slektninger.

Var nylig på familiesamling(konf), der mange i slekta var samla. Jeg føler meg ikke helt hjemme i slekta. Jeg vet ikke hvorfor, men det bare blir sånn.

Ikke nok med det - mine foreldre er de eneste som er skilte i familien..

Jeg vil på ingen måte disrespektere dem, men jeg føler at det er en slags påkjenning å være sammen med familien.

Og det er synd. Jeg vil ikke at det skal være sånn.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg har besteforeldrene mine, så det er en slags redsel for å miste dem også. Jeg vil ikke sitte igjen med følelsen av å ikke ha hatt noe forhold til dem etter deres død. Men det er akkurat det jeg føler er i ferd med å skje.

*frustrert*

[libra]

Jeg får en følelse av at du er ganske ung når jeg leser innlegget ditt.

Du kan ikke forvente at gamle, sterkt religiøse besteforeldre skal akseptere dine meninger og handlinger helt uten videre, og jeg skjønner ikke hvorfor du ønsker å 'være den du er' sammen med dem.

De aller fleste har forskjellige sider og forskjellige roller som hentes fram alt etter hvor man befinner seg, og med hvem.

Selv er jeg en helt annen person i jobbsammenheng enn jeg er f.eks. på fest med gode venner, eller når jeg besøker bestemora mi som er pinsevenn. Datteren min på 9 år ser også en helt annen person enn de vennene jeg av og til tar ei rotbløyte sammen med.

Det er ikke noe galt i å tilpasse seg omgivelsene, det er tvert i mot nødvendig mange ganger for å fungere sosialt og i jobbsammenheng.

[Gjest thoughtful]

Jeg får en følelse av at du er ganske ung når jeg leser innlegget ditt.

Du kan ikke forvente at gamle, sterkt religiøse besteforeldre skal akseptere dine meninger og handlinger helt uten videre, og jeg skjønner ikke hvorfor du ønsker å 'være den du er' sammen med dem.

De aller fleste har forskjellige sider og forskjellige roller som hentes fram alt etter hvor man befinner seg, og med hvem.

Selv er jeg en helt annen person i jobbsammenheng enn jeg er f.eks. på fest med gode venner, eller når jeg besøker bestemora mi som er pinsevenn. Datteren min på 9 år ser også en helt annen person enn de vennene jeg av og til tar ei rotbløyte sammen med.

Det er ikke noe galt i å tilpasse seg omgivelsene, det er tvert i mot nødvendig mange ganger for å fungere sosialt og i jobbsammenheng.

"Du kan ikke forvente at gamle, sterkt religiøse besteforeldre skal akseptere dine meninger og handlinger helt uten videre, og jeg skjønner ikke hvorfor du ønsker å 'være den du er' sammen med dem."

Hvorfor kan jeg egentlig ikke forvente det?

Du sier jo selv at folk skal tilpasse seg omgivelsene- er mine besteforeldre noe unntak? Jeg bare spør.

"Det er ikke noe galt i å tilpasse seg omgivelsene, det er tvert i mot nødvendig mange ganger for å fungere sosialt og i jobbsammenheng."

Jeg har alltid "lært" hjemmefra at man alltid skal være seg selv, uansett.

Men jeg har erfart at det funker bare ikke. Samfunnet er så komplekst at man ikke overlever dersom man skal vise sitt indre til enhver tid, og til alle. Da mister man kanskje til slutt seg selv?

Du har nok helt rett i det du sier at man er nødt til å tilpasse seg omgivelsene.

Men det er utrolig vanskelig når man alltid har hørt heime at man skal ikke forandre seg. Det er slitsomt.

Jeg vet av og til ikke hva jeg skal tro/høre på..Og det er det som er så vanskelig.

Og det er vanskelig å bare konstatere for meg selv at de heime har tatt feil. Iallefall uten å si det til dem.

(Hvorfor må ting være så kompliserte?)

:-)

[libra]

"Du kan ikke forvente at gamle, sterkt religiøse besteforeldre skal akseptere dine meninger og handlinger helt uten videre, og jeg skjønner ikke hvorfor du ønsker å 'være den du er' sammen med dem."

Hvorfor kan jeg egentlig ikke forvente det?

Du sier jo selv at folk skal tilpasse seg omgivelsene- er mine besteforeldre noe unntak? Jeg bare spør.

"Det er ikke noe galt i å tilpasse seg omgivelsene, det er tvert i mot nødvendig mange ganger for å fungere sosialt og i jobbsammenheng."

Jeg har alltid "lært" hjemmefra at man alltid skal være seg selv, uansett.

Men jeg har erfart at det funker bare ikke. Samfunnet er så komplekst at man ikke overlever dersom man skal vise sitt indre til enhver tid, og til alle. Da mister man kanskje til slutt seg selv?

Du har nok helt rett i det du sier at man er nødt til å tilpasse seg omgivelsene.

Men det er utrolig vanskelig når man alltid har hørt heime at man skal ikke forandre seg. Det er slitsomt.

Jeg vet av og til ikke hva jeg skal tro/høre på..Og det er det som er så vanskelig.

Og det er vanskelig å bare konstatere for meg selv at de heime har tatt feil. Iallefall uten å si det til dem.

(Hvorfor må ting være så kompliserte?)

:-)

Du kan være deg selv uansett hvem du er sammen med, for du er vel ikke bare en, statisk person?

Jeg prøvde å få fram i det forrige svaret mitt at alle har forskjellige sider ved seg selv, og de brukes alt etter hvem man er sammen med. Jeg er like mye meg selv på jobb og sammen med gamle besteforeldre, som jeg er sammen med gode venner eller niåringen min. De andre ser tilsynelatende forskjellige personer, men alle er meg - bare med fokus på forskjellige sider av personligheten min. Det har ingen hensikt å ta frem den rødvinselskende og diskusjonselskende delen min sammen med bestemor på 92, hun vil ikke skjønne noe av det - alt til sin tid.

Du blir nok tryggere på deg og rollene dine etterhvert. Å tilpasse seg forskjellige situasjoner/mennesker uten å gi slipp på seg selv er bare en del av sosialiseringen, en del av det å bli voksen og finne ut av livet :-)

[Gjest (ikke undertegnet)]

Vær glad at det er besteforeldrene dine som er slik. FORELDRENE mine var slik. Det var en større påkjenning.