...men 20år er heller ingen alder

[Gjest (ikke undertegnet)]

Hei,

Aller først vil jeg si at alle dere her inne,at dere har min største sympati.

Jeg føler med dere i sorgen.

Det er godt og vel to måneder siden jeg var her inne første gang, leste gjennom alle de triste innleggene, og tårene trillet og la seg i en stor dam forran tastaturet. Så mange det var her, så uforklarelig værden kan være...

Det slo meg, at flesteparten her inne aldri har fått tid til å bli skikkelig kjent med barnet sitt, snakke mèd det, ikke bare til.. se det vokse opp, bli et selvstendig individ med egne meninger og planer for livet... Og da føles det nesten urettferdig (men det er en liten trøst) at vennen min fikk 20år. 20år full av glede, latter, familie og venner, skole, jobbing og fest, men sikkert også en del bekymringer, men aldri noen helt store.

Jeg fikk ta del i de tre siste årene, og er takknemlig for det. Jeg har mange gode minner. Man skal ikke være nødt til å ta frem mìnner om sin 20år gamle venn.. Men hva gjør man da, om man investerer 100% av seg selv i et vennskap, og så plutselig en dag, er det ikke mer?! Felles venner er vanskelig å være nære, og sorgen er ensom for vi kjente han allesammen på hver vår måte. Så det ties heller om sorgen, og alene sitter vi å gråter, -selv om vi vet at dette ikke går i lengden. Ubevisst eller bevisst unngår vi tema, tråkker varsomt fram når vi møtes en sjelden gang. Alt er så tomt, vondt og vanskelig. Men dagene går framover, og det er andre ting som krever oppmerksomhet.

Tankene går mange ganger om dagen til den tiden da alt var som det skulle være, og desto oftere går tankene mine til foreldrene, og brødrene som sitter igjen. Klumpen i halsen bygger seg større og større for hver dag som går, gjør det vanskelig å puste til tider. Men så løsner den litt -etter et besøk på graven, eller hjemme hos familien hans, men det er så alt for sjelden jeg/vi har mulighet til å besøke dem, og telefonsamtaler er ikke min sterkeste side..

Grunnen til at jeg omsider har betemt meg for å sende dette innlegget?

Jeg vet egentlig ikke helt. Kanskje håper jeg på kontakt fra foreldre som har mistet, venner av disse, eller venner av de som har gått bort -som også fra tid til annen er innom dette forumet, noen som kan fortelle meg hva jeg kan gjøre for å hjelpe foreldrene til min kjære venn?!

Vil så gjerne hjelpe, men jeg vet ikke hvordan, og jeg har skjønt at spesielt moren hans har problemer med å ta kontakt med andre nå i ettertid. Kanskje kan jeg videreformidle kontakt til mennesker som vet mer om hva hun går gjennom akkurat nå? Oppfølging fra helsevesen har aldri funnet sted, men vet at hun har fått pratet noe med presten som holdt begravelsen...

Det tok lang tid før den endelige konklusjonen på en utvidet obduksjonsrapport kom:

de kunne ikke finne noe svar på hvorfor han døde. Hjertet hadde bare plutselig stoppet å slå... "som krybbedød" sa legene, men på en 20år gammel, frisk og fornuftig student...

så uvirkelig.

[Salina]

Nei, 20 år er ingen alder. Man skal ikke dø så ung. Livet skal man leve til man er godt oppi årene, helst over 80!

Men det er desverre slik at noen dør tidlig. Noen får ikke sett dagens lys engang. Andre igjen får smake på levet, men ikke levd det fullt ut.

Det er så urettferdig. Og meningsløst.

Jeg mistet min lile sønn i mars i år. Han fikk bare leve i 21 uker i magen min. Han ble en av dem som ikke fikk se dagens lys engang, før han måtte reise igjen. Jeg skulle så sårt ønske at jeg kunne ha hatt minner fra livet hans, men alt jeg har er noen bilder, og den fantastiske følelsen det var å få ha han i min mage i over 5 måneder.

Jeg kan sette meg litt inn i hvordan du har det. I 1997 mistet jeg en av mine nærmeste venninner. Da var hun 22 år. Det hele skjedde så plutselig, og sjokket ble derfor så stort. Ufattelig sorg fulgte, og da var gode venner godt å ha.

Vi var en gjeng på 9 stykker, som med ett var blitt til 8.

Vi snakket åpent om det som hadde skjedd, og fant trøst i hverandre. Vi besøkte også foreldrene til jenta, noe de satte stor pris på. Vi laget også en minnealbum, der vi bidro med egne bilder, og skrev en hilsen fra oss. Denne gav vi til foreldrene.

Selv om det er snart 5 år siden hun døde, besøker noen av oss foreldrene hennes ennå. I fjor sommer hadde vi utdrikkingslag for ei i gjengen, og da var det naturlig med et stopp hos foreldrene til vår kjære venninne som ikke er hos oss lengre.

Vi snakker selvsagt ennå om vennen vår, og det hjelper å holde minnet om henne levende. Hun var et så vakkert menneske med en så vakker personlighet, at det skjærer meg i hjertet at hun ikke får levd livet på jorden. Levd det livet hun skulle ha levd. Det lange livet..

Foreldrene til jenta er veldig åpne om sin datters død, og liker å snakke om henne. Dette gjør det lettere for oss som drar dit på besøk, for samtalen går så greit. De er veldig interesserte i hvordan det går med alle sammen (vennene).

Jeg vet ærlig talt ikke hva du skal gjøre jeg.

Har du god kontakt med foreldrene? Jeg tror nok de setter pris på et besøk av deg. Ta med en blomsterbukett, og hva med et innrammet bilde av deg og vennen på?

Mennesker er så forskjellige, og de sørger forskjellig, men min erfaring sier at mange vil ha kontakt med andre, og snakke om barnet de har mistet.

Du kan jo også sende et kort, der du forteller dem at du tenker på dem.

Foreldrene til mi venninne ble med i Landsforeningen for etterlatte (LEVE), en forening for etterlatte etter selvmord. Her har de truffet likesinnede, og det har vært godt.

Vet ikke om foreningen "Et barn for lite" kunne ha vært noe for foreldrene til vennen din?

Varme klemmer til deg fra Hanah