Tiden leger sår??....

[Gjest Laila]

Hvordan kan man si at tiden leger alle sår, når smerten kommer igjen og igjen??

Jeg har mistet et etterlengtet barn for 7. gang. Det skjedde for 4 uker siden. I løpet av 8 år har jeg mistet 7 ganger. Første gang i 5 måned, de andre gangene i 8-13 uke. Det blir Daniel (den første) jeg alltid kommer tilbake til. Han ligger i en grav på kirkegården, og jeg legger alle de andre "mine små" der også - i mine tanker...

Det er smertefullt og vondt. Joda - tiden leger noe, men arr for livet vil sitte igjen i sjelen.

Egentelig skal jeg begynne å jobbe i morgen, men jeg behøver mer tid - tid til å pleie min sjel og forsikre meg om at jeg klarer meg...

Sorgarbeid er viktig - det kan være vanskelig å forstå for andre at det skal gjøre så UTROLIG vondt. Men det gjør det. Vi må ikke undertrykke følelsen av å ha det vondt, men vi må jobbe oss gjennom det - steg for steg. Og det er bare vi som kan komme gjennom det - ingen andre....

Jeg gråter når jeg leser hva så mange opplever - jeg kjenner smerten i brystet og sender ut store varme gode tanker til dere alle! Skulle ønske vi alle kunne omfavne hverandre!!

[Gjest maria]

Kjære Laila!

Jeg fikk tårer i øyene da jeg leste innlegget ditt, jeg syntes så syndt på deg! For en tragedie å miste hele 7 ganger. Jeg har mistet 2 barn, etter fullgåtte svangerskap, men et barn er et barn uansett alder, og vondt er det uansett!

"-Tiden leger alle sår", heter det, men såret man får når man mister et barn blir nok aldri leget. Men det blir etterhvert til å leve med, man lærer seg å leve med sorgen og savnet. Livet går jo uansett videre og vi må følge med. Slik har jeg erfart det ihvertfall. Mistet mitt første barn for over 10 år siden, og hun er ikke glemt, og sorgen over hennes død er med meg, men ikke så ofte som til å begynne med. Men jeg tenker på henne hver dag, ser på bilder av henne. Hun er min datter og hun skal aldri glemmes! Min sønn mistet jeg for litt over 4 mnd siden så det er ferskt, og jeg har uendelig stor sorg, jobber meg frem i sorgarbeidet, tar en dag av gangen. Tenker nå at jeg aldri vil kunne klare å leve videre med savner etter han, men har jo erfaring fra før, dessverre, så jeg vet at med tiden vil den bli til å leve med, men ikke leget!

Ønsker deg alt godt, håper du en dag får gleden av å føde et barn.

Klem fra

[adriel]

Kjære Laila,

Min mann prøvde her om dagen å forklare meg hva han mente om uttrykket "tiden leger alle sår", og sa det slik:

Det er som å amputere et bein, det slutter etterhvert å blø, men det vokser aldri ut igjen.

Klem fra Adriel

[Gjest Julianes mamma]

Det sies at sorgen over de barn man har mistet, er en sorg som varer livet ut.

En sorgprosess er en ensom vei å gå. Ingen andre enn du vet hvordan din sorg er. Samtidig kan det være godt å snakke med likesinnede. Jeg synes det er godt å ha noen å "identifisere" meg meg (dvs. andre som også har mistet barn).

Jeg tror aldri sorgen går over, men at det er snakk om å kunne jobbe seg igjennom sorgen.. lære seg å leve med den, akseptere sorgen som en del av livet, uten å dyrke den.

Nå er det 1 år og 4 mnd siden min lille jente døde. Når jeg ser tilbake så ser jeg at jeg har kommet et stykke på veien. Men jeg vet ikke hvor lang den "veien" er. Jeg har akseptert dette tapet som en del av mitt liv. Jeg kan også tenke på jenta mi og minnes henne som noe veldig godt som har skjedd meg. Jeg ville aldri være foruten henne, selv om jeg skulle ønske hun var her hos meg nå, levende og ikke død.

men jeg vet jeg skal treffe henne igjen. det gir meg mot, håp og styrke til å klare hverdagen. Dessuten har jeg og hun mange samtaler daglig. Disse tingene hjelper meg med å leve med min livs største katastrofe.

Jeg ønsker deg alt godt og tenker på dine kjære små barn.

Klem fra