Fra prøverør til adopsjon

[Zantippe]

Hei dere

Om to måneder er kjæresten og jeg ferdige med våre prøverørsbehandlinger. I juli har vi gjennomgått vårt tredje og siste forsøk.

Om dette mislykkes starter vi adopsjonsprosessen i august.

Slik ståa er nå, gleder jeg meg til å få slutt på 'maset' som ivf-behandling er. Jeg gleder meg til å på nytt leve i håpet om å kunne bli foreldre innen noen få år.

For oss har adopsjon alltid vært et tema, det er bare tidspunktet vi har vært usikre på.

Men nå sitter jeg her og lurer på om jeg har vært litt for eplekjekk overfor meg selv. Selv om jeg nå i dag føler at adopsjon er naturlig for oss, vil det bli slik når den siste, negative graviditetstesten er tatt?

Er det noen av dere som har hatt en (uventet) reaksjon etter den siste prøverørsbehandlingen?

Er det naivt av meg å tro at overgangen vil forløpe smertefritt? Hvordan var den for dere?

[Gjest kinamamsen]

Jeg/vi hadde fire prøverørsforsøk før vi gikk for adopsjon. Overgangen var for oss helt smertefri. Tanken på adopsjon hadde modnet seg over tid, så da skuffelsen over nok et mislykket forsøk var over, så kom lettelsen over ikke å skulle gjennom flere forsøk, og gleden og forventningen over å skulle starte adopsjonsprosessen kom med full styrke. Jeg har aldri hatt noen nedturer i forb. med dette, men har lagt en epoke bak meg og bladd om til nye blanke sider i livets bok. Dersom man gjennomgår en sorgprosess ved ikke å ha lykkes med prøverørsforsøkene, så tror jeg det er viktig å bearbeide den godt før man starter med en adopsjon. Det er, på sin måte, et krevende og slitsomt 'svangerskap', så man bør være veldig klar og opplagt når man starter.

I dag 7 år etter vårt siste forsøk er vi foreldre til to nydelige jenter på 3 og 6 år. Lykke til med IVF forsøket i juli; men skulle det ikke lykkes så håper jeg adopsjon vil bli en like flott måte å få barn på for dere som det har vært for oss.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Vi hadde kun ett forsøk. Det hadde vi bestemt oss for på forhånd. Adopsjon var så neste steg. Forsøket mislyktes og jeg fikk en mye sterkere reaksjon enn forventet. Nå var det kroken på døra. Vi ville aldri få "egne" barn. Hos oss var "feilen" hos mannen min og jeg tenkte mange rare tanker....Jeg var ikke klar for å gå igang med adopsjon, men mannen min tok kontakt med sosialkontoret og sånn kom vi igang. Jeg psyket meg opp til første hjemmebesøk og det gikk nå greit for vi ble da godkjent i SUAK...Etterhvert ble jeg mer og mer innstilt på adopsjon og da dokumentene var sendt til giverlandet kunne jeg nesten ikke vente lenger. Idag er jeg mor til to nydelige barn og har aldri følt et savn etter egenfødte barn. For oss var det riktig å sette igang og ikke vente til vi (jeg) følte oss 100% overbevist. En adopsjonsprosess tar så lang tid at man har massevis av tid til modning.

(Selvfølgelig må man være ferdig med sorgarbeidet før dokumentene sendes giverlandet slik at man er rede til å ta imot det nye barnet.)

[Noraførr]

hei Zantippe!

Vi hadde 4 mislykkede IVF-forsøk før vi valgte adopsjon. Da adopsjonen var bestemt var den en eneste positiv opplevelse for oss. I løpet av kort tid gikk vi fra å være UFB til å vente barn! Jeg/vi har ikke angret på valget - og nå er vi bare noen små uker unna tildeling!

Jeg ønsker dere all mulig lykke til med neste IVF-forsøk!!

fra

[Gjest vesten]

heisann Zantippe.

Vi har nettopp fullført vårt andre ivf forsøk, og for vår del er det ingen vits å fortsette, så nå er tanken om adopsjon i full sving. For vår del har adopsjon alltid vært aktuelt, men vi har ønsket å adoptere i tillegg til egenfødte barn, situasjonen er nå litt annerledes. Men jeg kjenner at jeg venner meg mer og mer til tanken, og gleder meg til å sette i gang. Lykke til, til dere.