Er det greit å ta livet av seg

[Gjest alenejente]

når det likevel er over?

Om en snart 20 år gammel jente som vokste opp med moren sin og har flyttet mye rundt, så dør moren når jenta er 18. Jenta flytter fra landet og inn til byen og får det bedre der en stund. Men mye flytting har gjort at vennene er spredd utover, har ingen fast sammensveiset gjeng å kose seg med, som hun ser andre har. Får aldri noen kjæreste heller, og mister stadig vekk venner. Så faren sin kjenner hun ikke, og eneste familien hun har er en tantefamilie som bor på en annen kant av landet som likevel bare tråkker på henne. Så hun er alene med et fint hus og har arvet en del penger, men hun gidder aldri gjøre ferdig noen utdannelse så de blir bare brukt opp likevel. Snart er hun voksen, men livet er allerede over for hennes del. Bare smerte og vonde følelser er plantet i henne, eneste hun gidder er å spise nammenamm-mat, så snart blir hun tykk også.

Er det ikke da helt greit å ta livet av seg?

[Wulfi]

Vet jeg hvem du er ??? *lure på*

Uansett , nei det er ikke greit ,men ingen kan hindre deg heller. Det gjør vondt å vite at du sliter med dette ,og jeg håper du velger livet. Vær så snill.....

*klemmer stille*

[birdie]

Nei, det er da ikke. Livet er over, skriver du - det er jo bare en del av livet ditt som er over, slik det ender for oss alle (barndom, pubertet, ungdomslivet). Nå skal du ta fatt på voksendelen av livet, og det har i alle fall for undertegnede vært den mest spennende delen så langt!

Håper du kan finne deg noe som gjør at du kan treffe nye venner, oppdage nye sider ved deg sjøl, oppdage mer av verden..

Jeg ønsker deg lykke til. )

[Nyco]

Nei. det er aldri greit å ta livet av seg.

Da har man gitt opp og akseptert seg selv som et offer, eller ubrukelig.

Det fine med å være et menneske er at man bestandig kan velge!

Om man ikke kan eller får til å gjøre noe for seg selv, kan man bestandig gjøre noe for andre! Og DET er en jævlig god grunn til å leve.

Løfte blikket fra sin egen navle og se seg rundt, hvodan kan man forvente at andre skal se en selv når en selv ikke ser annet enn sin egen misnøye?

[Gjest holde ut]

Det vil alltid være perioder i livet hvor man mest av alt bare venter på bedre tider.

Og så kommer de bedre tidene, og man er veldig glad man holdt ut!

Du er midt i en overgangsperiode i livet, og hvor de få faste holdepunktene noen har (foreldrehjem) også er borte. Men de aller fleste "bytter liv" i den aldreren du er nå, man flytter fra venner man hadde i nabolag og på skolen, og begynner på utdanning og skaffer seg litt etter litt helt nye venner, eller man begynner å jobbe og skaffer seg kolleagaer, og venner gjennom fritidsaktiviteter.

Det kan være tøffe år for mange, men de fleste kommer ut av dette med venner de selv har valgt ut fra felles interesser og valg, og ikke bare fordi foreldrene bodde et bestemt sted mens man vokste opp, og man tok naboungene og klassekammeratene som venner uten å tenke mer over det.

Så hold ut, prøv å være positiv slik at andre har lyst til å bli kjent med deg, og vit at det tar tid å etablere et nytt liv. Du har tre fjerdedeler av livet ditt igjen, så om ikke dette året blir blant de som du ser tilbake på med glede, har du mange år som kan bli fantastiske!

[avil]

Min første kjæreste fikk jeg da jeg var 21. Den første "gode" kjæresten da jeg var 27 år. Jeg begynte på uttannelsen min da jeg var 25 år.

Da jeg var 20 år var verden et høl, og jeg var en sliten hemmoride.

Nå skinner sola, jeg har en gøy jobb og en skjønn familie. Men det har faen meg tatt tid!

Hvis du bare vil dø, så er det neppe noen som kan stoppe deg. Men i jobben min har jeg møtte mange som er GLAD for at de prøvde noe annet før de gjennomførte selvmordet. Hvis du likevel bare vil dø, hva har du å tape? Gi det en sjanse, kast deg ut i livet, og prøv! Hvis det mislykkes, og du fremdeles bare vil dø seinere, så dø heller da. Ikke nå når du ennå ikke har prøvd å leve!

[SoriaMoria]

Nei, jeg synes ikke det.

Det er 5 år siden jeg nesten lykkes med å ta mitt liv. Livet mitt hadde vært over i mange år dengang..

...

Et halvt år etter siste opphold på intensiven skjedde det noe rart..... jeg begynte å leve igjen... vet ikke hvor det kom fra alt sammen, men ting forandret seg radikalt. Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor, men det skjedde, heldigvis! Og jeg kunne ikke forutsett det :-)

For øvrig er jeg veldig enig med "avil". Du kan prøve litt til. For hvis du virkelig ønsker å dø, så får du det til... du kan alltids prøve å leve litt til. Ombestemme deg (og dermed velge døden) kan du også gjøre senere. Men DET valget kan du ikke gjøre om igjen. Så hvorfor ikke vente litt til? Prøve enda litt til???

OK???

stor klem fra meg til deg

[Hawkwind]

Det går an å forsøke. Knytte kontakt med mennesker som vet hva smerte er, eksempelvis. Knytte til seg de som kommer en innpå livet som oppfører seg ok; fremfor å holde avstanden.

La de som ønsker det, snakke med deg om de vonde tingene - fremfor å flykte.

For jeg antar du har gjort en del av dette - støtt vekk dem som har kommer for nær; og forsøkt å flykte vekk fra smerten...?

[Mistera]

Det vil alltid være perioder i livet hvor man mest av alt bare venter på bedre tider.

Og så kommer de bedre tidene, og man er veldig glad man holdt ut!

Du er midt i en overgangsperiode i livet, og hvor de få faste holdepunktene noen har (foreldrehjem) også er borte. Men de aller fleste "bytter liv" i den aldreren du er nå, man flytter fra venner man hadde i nabolag og på skolen, og begynner på utdanning og skaffer seg litt etter litt helt nye venner, eller man begynner å jobbe og skaffer seg kolleagaer, og venner gjennom fritidsaktiviteter.

Det kan være tøffe år for mange, men de fleste kommer ut av dette med venner de selv har valgt ut fra felles interesser og valg, og ikke bare fordi foreldrene bodde et bestemt sted mens man vokste opp, og man tok naboungene og klassekammeratene som venner uten å tenke mer over det.

Så hold ut, prøv å være positiv slik at andre har lyst til å bli kjent med deg, og vit at det tar tid å etablere et nytt liv. Du har tre fjerdedeler av livet ditt igjen, så om ikke dette året blir blant de som du ser tilbake på med glede, har du mange år som kan bli fantastiske!

HAr ofte selv hatt de tankene, at livet er over, og jeg har ingenting å leve for!

Men jeg har oppdaget noe, De personer som opplever masse vondt i livet, de opplever det fordi det skal styrke dem.

Alt som er negativt kan bli snudd til å bli positivt. det er bare hva du gjør med de erfaringene du har fått med deg.

Livet er som kjent en berg og dal bane, vi må alle oppleve noe vondt for å få det bedre.

Livet er også bare lånt oss, og det er ikke vi som selv bestemmer når det er over, det skal vi overlever til det som har skapt oss (nei, jeg er ikke kristen).

Den dagen en person går til det skrittet og velger å ta sitt eget liv, da er det mennesket i oss som tar overhand, da er det ikke lenger det som er bestemt for oss som gjelder!

[Gjest Geir]

"Er det ikke da helt greit å ta livet av seg?"

NEI !

Det er _aldri_ greit å ta sitt eget liv, det er å resignere totalt uten kamp !

Se deg om etter muligheter, gjør det _du_vil med livet ditt, reis masse benytt naturen og kulturtilbuder osv.

Flytt til Toscana fks. (om det frister) og sug inn livet, naturen, arkitektur, historie, mat & vin, kunst og musikk !

Men _aldri_ gi opp livet, du vil aldri få noen ny mulighet, du har din mulighet nå og livet ligger foran deg, prøv å lev her og no, bli ferdig med fortiden (den kan du ikkje endre uansett).

Mvh

[Hawkwind]

Det går an å forsøke. Knytte kontakt med mennesker som vet hva smerte er, eksempelvis. Knytte til seg de som kommer en innpå livet som oppfører seg ok; fremfor å holde avstanden.

La de som ønsker det, snakke med deg om de vonde tingene - fremfor å flykte.

For jeg antar du har gjort en del av dette - støtt vekk dem som har kommer for nær; og forsøkt å flykte vekk fra smerten...?

Forsøke å leve selvsagt....*uff, trøtt i dag*

[Gjest anonym for anledningen]

Det er ikke greit å ta livet av seg! Livet ditt har såvidt begynt. Det er så alt for mange unge mennesker som tar sitt eget liv for de tror ikke de har noe å leve for. Prøv livet først, ta sjangser og virkelig LEV! Reis litt rundt i verden, møt nye mennesker, våg å ta kontakt. Ved å være åpen og våge å gi litt av seg selv så kan man få så uendelig mye tilbake. Prøv å leve før du tar et så drastisk skritt.

Fortell gjerne noen om hvordan du har det. HVis ikke du har noen venner du kan snakke med, så snakk med noen profesjonelle. Legen din kan henvise deg. Gjør noe. Tenk på alt det som kunne vært morro å gjøre og prøv å realiser det.

Jeg tror ikke man får tildelt tyngre byrder enn man kan klare å bære(er ikke kristen). Man vokser gjennom å lære å takle de situasjoner man kommer i. Jeg vet om så alt for mange som har valgt å ta sitt eget liv for de takler ikke det livet de har levd og har ikke orket å gjøre noe med det. Det er så uendelig trist for de som sitter tilbake. Forde om du ikke har foreldre så har du noe familie, prøv å ta kontakt med de.

JEg sitter selv på den andre siden nå og prøver å fatte hvorfor min far tok sitt eget liv for kort tid tilbake. Det er så uendelig vondt for oss som sitter igjen. JEg har så mange spørsmål, men ingen svar. JEg vet han hadde det vondt, men tydligvis viste jeg ikke hvor ille det var. Det går ikke en dag uten at jeg gråter over min kjære pappa. Å ta sitt eget liv er en vanvittig egoistisk ting å gjøre. Mange sier at det krever mot å ta sitt eget liv, men jeg mener det krever faktisk mere mot å fortsette et liv som ikke gir noe mening. VIS AT DU HAR MOT TIL Å LEVE.

Vær så snill og tenkt deg godt om

Klem fra

[Gjest (ikke undertegnet)]

Det vil alltid være perioder i livet hvor man mest av alt bare venter på bedre tider.

Og så kommer de bedre tidene, og man er veldig glad man holdt ut!

Du er midt i en overgangsperiode i livet, og hvor de få faste holdepunktene noen har (foreldrehjem) også er borte. Men de aller fleste "bytter liv" i den aldreren du er nå, man flytter fra venner man hadde i nabolag og på skolen, og begynner på utdanning og skaffer seg litt etter litt helt nye venner, eller man begynner å jobbe og skaffer seg kolleagaer, og venner gjennom fritidsaktiviteter.

Det kan være tøffe år for mange, men de fleste kommer ut av dette med venner de selv har valgt ut fra felles interesser og valg, og ikke bare fordi foreldrene bodde et bestemt sted mens man vokste opp, og man tok naboungene og klassekammeratene som venner uten å tenke mer over det.

Så hold ut, prøv å være positiv slik at andre har lyst til å bli kjent med deg, og vit at det tar tid å etablere et nytt liv. Du har tre fjerdedeler av livet ditt igjen, så om ikke dette året blir blant de som du ser tilbake på med glede, har du mange år som kan bli fantastiske!

Og når kommer det bedre tider?

Etter 30 venter jeg fremdeles. Men jeg har aldri tenkt på å begå selvmord. Om jeg dør i morgen gjør det ingenting for meg men ungene mine hadde nok tatt det tungt.

[Gjest malun]

De samme tankene hadde en venninne av meg for fire år siden. Da var hun 23 år gammel, hadde aldri hatt kjæreste, slet med å beholde venner (følte hun selv, bare delvis rett, hun hadde en liten, trofast gjeng - men hun stolte ikke helt på det), visste ikke hva slags jobb hun skulle ha,, flyttet masse rundt i landet...

Hun prøvde å ta livet sitt, men greide det heldigvis ikke.

Ting ble gradvis bedre. Hun gikk til terapi, og fikk litt orden på tankene sine. Hun lærte seg å se at hun faktisk hadde noen venner, og dermed fikk hun også flere - ettersom hun ble mer avslappet på det.

Hun har fått en jobb hun trives med, og i fjor fant hun kjærligheten - nå er hun nettopp blitt samboer.

Spør henne om hun er lei seg for at hun ikke fikk tatt livet sitt?

Det er en tid for å leve, og en for å være død. Dø kan du alltids gjøre senere. Og tenk hvor lenge du skal være død!

[Elis31]

Det er du som skrev drømmeinnlegget også ikke sant? Ikke så rart kanskje at du drømmer at du er sint. Om du føler deg så alene kan man sikkert bli både sint og føle seg veldig sveket. Men nesten alle har hatt perioder i livet hvor de har følt seg veldig alene(fattig trøst jeg vet), men klarer du deg gjennom dem - vet du at du også klarer det meste.

Søk hjelp, gjerne psykolog som kan hjelpe deg til å finne ut hva du ønsker med livet og hvordan du skal få det til. Lykke til - du fortjener det beste - nemmelig et godt liv!

Lykke til!

Masse varme klemmer fra