ingen kjenner dagen...........

[totning]

Jeg er ny på disse sidene, og fant de ved en tilfeldighet. Har lest og grått meg gjennom innleggene. Jeg føler så inderlig med dere alle. Den 23. september i 2000 skulle jeg bli mor for første gang. Alt gikk etter "boka" og på termin våknet jeg av at det var igang. For å gjøre en lang og vond historie kort, så gikk det slik at jeg våknet opp fra narkose, og fikk beskjeden; " det var ikke noe liv". Litt senere kom pappa'n inn med ei mørk nydelig lita tulle..... Hadde aldri trodd at livet kunne være så grusomt. Har ingenting og utsette på behandlingen vi fikk på sykehuset, og i tiden etter hadde vi en enorm støtte fra familie og venner. Julen 2000 dro vi til varmere strøk, for å komme litt unna alt. Dagen etter vi kom hjem tok jeg en gravi-test. Og den var positiv! Svangerskapet var langt og til tider ganske vanskelig. Jeg ble lagt inn på sykehus en mnd. før termin. Dette var nok nesten den vanskeligeste tiden under hele svangerskapet. Det var hardt å se damer komme inn, for litt senere å gå rundt med en liten en i glass-senga... Men endelig,den 23.august 2001, 14 dager før termin, var det min tur. Blodgjennomstrømningen, som hadde blitt målt gjennom hele tiden, var blitt enda dårligere, så jeg fikk valget og å bli satt igang eller keisersnitt. Jeg ville gjerne føde vanlig så jeg ble satt igang. Nok en gang endte det med akutt krisesnitt. Men denne gangen gikk det bra. Vi fikk ei ny mørk jente, men hun hadde ekte knute på navlestrengen, så hun hadde ikke hatt det altfor godt. Men i dag er jenta vår snart 9 mnd. ei solstråle som snart skal feire si første 17. mai. Men den siste tiden har jeg hatt mange tanker tilbake til den gangen da alt gikk galt. Gråter mye, men finner stor trøst i å lese om andre. Noe av det jeg synes er veldig vanskelig er at ingen lenger snakker om jenta vi mistet. Jeg får intrykk av at vi bør heller være glad for den fine jenta vi har. Men det er jo en som mangler....

[save]

Kjære totning

Leste om at du også hadde mistet den skjønne piken din, og at du ble gravid raskt etter fødselen. Du skriver at du nå har ei solstråle på ni måneder som skal feire sin første 17.mai.

Det er kanskje ikke rart at tankene kommer omkring den gangen da alt gikk galt nå? Like etter at det skjedde ble du plutselig gravid igjen, og en påfølgende graviditet er jo en omfattende prosess på mange vis. Sorgen er jo også sånn at den krever sin mann eller kvinne, slik at denne prosessen kanskje nå kan komme mer i forgrunnen?

For andre er dette sikkert merkelig å sette seg inn i, de syns kanskje at du skal være glad for hun du har fått, og "ikke tenke" så mye på henne du mistet.

Selvsagt har du en for lite! Og det kommer jo alltid til å være ett gapende sår i hjertet knyttet tett til din førstefødte jentes plass.

Jeg mistet også min lille prinsesse i januar 2001 (bare 30 timer etter fødselen), og sorgen krevde meg fullstedig i månedene etterpå. Ja, jeg leste/skrev (student), og ja, jeg stod opp om morgenen, men jeg hadde ikke ett godt øyeblikk før alle månedene var blitt til august og bryllupsdagen vår. Men fremdeles gråt jeg puta mi våt hver eneste kveld, morgen og av og til blant folk jeg kjenner. Jeg beynte å jobbe for fullt i oktober (8 måneder etter fødselen). Nå syns jeg at dagene er lettere, selv om jeg er lei meg innimellom. Men av og til kan jeg tenke på henne og bare la kjærligheten jeg føler for henne flomme, uten at sorgen fyller øynene. Det syns jeg er så fint, for det var det eneste jeg kunne ønsket å få gitt henne, -ren kjærlighet-.

Skulle ønske ingen trengte å bli medlem her, totning, men det er godt å utveksle tanker og tårer sammen.

Klemmer fra