hva hvis...........

[Gjest hmmmm]

Sikkert mange som har fått slike spørsmål som jeg nå skal stille dere. Vi skal adoptere, og ønsker et lite barn. Så sa min venninne; det er vel ikke bare bare med de minste barna heller, med de største ser du jo om barnet er stort sett friskt eller ikke (fysisk ihvertfall). Hva hvis du kommer til barnehjemmet og oppdager at barnet ikke er friskt, - du har mistanke om autisme eller noe annet............

Dette er jo ikke uvante tanker, har jo vært igjennom de fleste tanker, som mine venninner som føder selv. Første tanken er at det nesten er umenneskelig å føle annet enn kjærlighet for barnet, det trenger det jo så sårt. Men hvis jeg skal være heeeelt ærlig, så blir jeg egentlig ganske redd for hva jeg føler. Dere vet, drømmen om det "perfekte" barnet og barndommen(svært provoserende ord, vet jeg vet, men hvem dagdrømmer ikke om det perfekte????), ..........barnet som sier så mye søtt som dere flotte mødre/fedre skriver om her inne, som kommer deisende ned i fanget og vil ha nattakos, som baker pepperkaker til jul, med kinnene fulle av mel,.............(ok, jeg er en drømmer). Tenk hvis barnet ikke er friskt, og kan gjøre disse vanlige tingene?!?! Noen som har opplevde dette, eller bare tenkt som meg, og vil dele tankene sine med meg og kanskje andre som lurer på dette.

Kanskje ikke så lurt å ta "sorgene" på forskudd, men jeg vil liksom ha bearbeidet og tenkt grundig igjennom ting..........

Veldig takknemlig for svar.........

[Gjest ChiengMai]

Barn med så spesielle behov at det er store muligheter for at det ender opp i institusjon blir ikke adopterte bort, men forsøkt hjulpet der de er.

Barn med spesielle behov er barn med handikap eller tilstander som lett kan behandles her i Norge, men som kanskje gjør dem sjanseløse i fødelandet. Eksempler kan være leppe- og/eller ganespalte, klumpfot, spesielle allergier osv osv. Dette kan foreldre som har fått tildelt slike barn fortelle bedre om enn meg.

Vi ønsker vel alle det perfekte barn, men vi har nok ingen garantier uansett. Store eller små adoptivbarn, når tildelingen kommer tar vi det barnet vi får. Vi får tildelt vårt barn, ikke sant?

[Mamta]

Hei!

Først av alt vil jeg si at dine bekymringer sannsynligvis er helt grunnløse. Barn med såpass alvorlige helseproblemer som du tenker på "i verste fall", vil ikke bli frigitt for adopsjon.

Dernest vil jeg si meg delvis enig med din venninne i at det er større sjanse for å vite sikkert om barnet er friskt dersom man får et barn over en viss alder. Men selv da har man ingen garanti...

Selvsagt drømmer vel de aller fleste om det perfekte barnet og det perfekte, harmoniske familielivet etter at barnet er kommet i hus. Men realitetene har en tendens til å innhente oss:-) Med det mener jeg at uansett hvilket barn man får, så vil man automatisk innrette livet sitt og forventningene etter dette spesielle barnet i denne vår spesielle familie. Også ble akkurat de barna vi fikk helt perfekte for oss:-)

Vet at familier som får egenfødte barn med store handicap kan oppleve å gjennomgå en skikkelig sorgprosess i etterkant av dette. Det kan ta lang tid før foreldrene akksepterer barnet sitt. Kanskje vil det også bli slik dersom en som adoptivforeldre opplever å få et barn med større helseproblemer enn man forventet? Det vet bare dem det gjelder.

For vår egen del kan jeg si at vårt første barn hadde helseanmerkninger, og var sykere enn forventet ved henting. Selvsagt har helseproblemene påvirket familielivet, men vi kunne aldri byttet ham med noen annen for alt i verden!!!

Vil ellers ønske deg/ dere lykke til videre med ventetida frem mot den STORE telefonen!

Hilsen fra

[Gjest barbeint]

Hva hvis følelsen tror jeg faktisk vi har alle sammen, jeg har det i alle fall innimellom. Som datter av en som jobber med fysisk og psykisk handicappede barn og ungdom, vet jeg noe om hvor mye dette vil kreve ekstra av meg og min man hvis dette skulle ramme oss. -Er jeg ressursterk nok? Det er ett spm. jeg stiller meg selv, gang på gang. Og det vil også bare tiden vise.

Vi vil nok få helt friske barn de fleste av oss, men man kan jo aldri vite helt sikkert. Livet har dessverre ingen garantier.

Apropo hvillke tanker man får når man første gang ser sitt lille barn, får man heller ikke vite før man selv er der. Jeg håper og tror at morsfølelsen er der med det samme og at jeg klarer og skjønne at dette lille barnet er jeg mamman til. Leste i en artikkel for 1- 2 år siden (tror jeg) i ett ukeblad om ett par som adopterte fra Korea. Han fikk farsfølelsen fra dag en, mens hun gikk det ett par 3 mnd. før det gikk opp for henne at barnet endelig var kommet for og bli. Man må jo ta alt i sitt eget tempo.

Selv tror jeg på at dert er viktig at man tenker gjennom alle muligheter uten att man begraver seg i dette uansett.

OK: Jeg innrømmer at jeg sporet litt av, sånt skjer.

Gratulerer med morgendagen i morgen. Ha en hygglig lang helg alle sammen.

[Gjest malun]

"Hva hvis"-tanken er en helt naturlig og unngåelig del av det å bli foreldre, uansett hvordan man får barna.

Den største overraskelsen ved å vurdere å få barn og å bli forelder, er frykten og bekymringen som følger med. Det er kjærlighetens pris! ;o)