vesten

[Gjest (ikke undertegnet)]

Vi skal nå starte adopsjonsprosessen. Er ikke kommet lenger enn at vi holder på å skaffe oss litt informasjon om hvor vi skal begynne, men dette er jo for oss veldig spennende. Det er ike lenge siden vi avsluttet vårt andre ivf forsøk, og har bestemt oss for å gi oss der. Jeg har jo, som sikkert dere andre også, hatt en lenger periode der jeg ser gravide og unge jenter,/ par med barnevogner overalt. Men det som har vært det verste for meg er når jeg får høre om noen "nye" som er blitt gravide. Da har jeg blitt så fryktelig sjalu..... Lurer på om dette er et forbigående stadie, nå som vi har kommet oss et lite steg videre i prosessen i alle fall. Nå kan jeg begynne å bare glede meg på endres vegne når de kommer med denne gladnyheten?? Blir glad for svar fra noen med denne erfaringen.

[Gjest anonym i kveld]

Å så godt jeg kjenner meg igjen! Mager, barnevogner og nye graviditeter - det fantes ikke verre ting. Jeg likte ikke å føle slik og jeg _ville_ ikke føle slik, men hadde ikke styring over egne følelser. Det var slitsomt.

For egen del endret det seg ganske momentant da beslutningen om adopsjon var tatt. For første gang føltes det 'likegyldig' om andre ble gravide eller ikke, og det var så deilig. Jeg fikk et helt annet sosialt liv og et mye gladere liv. Jeg var også gravid, om enn på en annen måte.

Å gå fra drømmen om 'egne' barn til adopsjon er ikke gjort over natta. Selv om beslutningen er tatt for deres del, er dere nettopp ferdig med en prosess, og tidlig i den andre, og sikkert ikke 'ferdigmodnet' En adopsjonsprosess tar gjerne et par år, og du vil garantert merke hvordan du selv endrer deg i tanker og følelser etter som tiden går. Når tildelingen kommer (om ikke før) vil alt annet være uvesentlig. Da er det bare barnet og dere som gjelder.

Adopsjon en vidunderlig. Ei lita jente sa det så fint: Jeg har ikke vokst i magen til mamma jeg, men i hjertet hennes! Kan det sies finere?

Lykke til, og ta tiden til hjelp

PS) Hvorfor skrev du *vesten* forresten?

[Mamta]

Ja, jeg kjenner også igjen den følelsen overfor min søster, svigerinne og andre som ble gravide og fikk barn, bare ikke jeg... På en måte greide jeg å glede meg over mine tantebarn, fordi jeg alltid hadde tid for dem, fikk jeg så mye positiv oppmerksomhet og kos fra dem. Men det lille stikket var likevel alltid der - hvorfor ikke meg???

Disse følelsene forsvant ikke med det samme vi bestemte oss for adopsjon, men gradvis lettet "trykket". Jeg klarte å se at engang langt der fremme skal dette store underet også skje oss!!! Og idag sitter jeg her som mamma til to vidunderlige barn fra India! For ti år siden trodde jeg aldri jeg skulle få oppleve å bli rent overende og overøst med kos og klem av to små overivrige kropper som var "mine"...

Idag gleder jeg meg virkelig over andres graviditet og barnefødsel på en helt annen måte enn før, for jeg vet jo hva et barn betyr for en.

Det kommer nok til å gå bedre også for deg etterhvert som adopsjonen blir mer realitet for dere. Og kanskje før du aner det, sitter du der med verdens vidunderligste unge i armene dine!

Lykke til med prosessen!

[Gjest vesten]

Å så godt jeg kjenner meg igjen! Mager, barnevogner og nye graviditeter - det fantes ikke verre ting. Jeg likte ikke å føle slik og jeg _ville_ ikke føle slik, men hadde ikke styring over egne følelser. Det var slitsomt.

For egen del endret det seg ganske momentant da beslutningen om adopsjon var tatt. For første gang føltes det 'likegyldig' om andre ble gravide eller ikke, og det var så deilig. Jeg fikk et helt annet sosialt liv og et mye gladere liv. Jeg var også gravid, om enn på en annen måte.

Å gå fra drømmen om 'egne' barn til adopsjon er ikke gjort over natta. Selv om beslutningen er tatt for deres del, er dere nettopp ferdig med en prosess, og tidlig i den andre, og sikkert ikke 'ferdigmodnet' En adopsjonsprosess tar gjerne et par år, og du vil garantert merke hvordan du selv endrer deg i tanker og følelser etter som tiden går. Når tildelingen kommer (om ikke før) vil alt annet være uvesentlig. Da er det bare barnet og dere som gjelder.

Adopsjon en vidunderlig. Ei lita jente sa det så fint: Jeg har ikke vokst i magen til mamma jeg, men i hjertet hennes! Kan det sies finere?

Lykke til, og ta tiden til hjelp

PS) Hvorfor skrev du *vesten* forresten?

Kjære anonym i kveld.

Takk for flotte innlegg til dere som har svart meg. Du lurer på hvorfor jeg brukte "vesten" som tittel. Det var egentlig en liten miss. Jeg skulle bruke vesten som tittellering, men siden det var første gang jeg brukte nettsiden, kom det litt feil ut. Nå prøver jeg meg igjen og bruer vesten på slutt.

[Gjest anonym i kveld]

Kjære anonym i kveld.

Takk for flotte innlegg til dere som har svart meg. Du lurer på hvorfor jeg brukte "vesten" som tittel. Det var egentlig en liten miss. Jeg skulle bruke vesten som tittellering, men siden det var første gang jeg brukte nettsiden, kom det litt feil ut. Nå prøver jeg meg igjen og bruer vesten på slutt.

Det forklarer saken! :-))

Lurte et øyeblikk på om jeg hadde gått glipp av noe