Tanker rundt 17. mai.

[Salina]

Hei alle englemammaer!

Noen av dere har det kanskje likedan som meg nå, gruer seg til 17.mai.

17. mai er jo barnas og gledens dag. Men jeg har verken barn eller glede..

Skulle ha feiret dagen med å sett barnetoget, spist middag hos farmor, og kaffe hos et søskenbarn av meg. Dagen blir ikke som jeg hadde tenkt. Skulle ha vagget rundt nå, og ikke tenkt på bunaden engang, for den skulle jeg jo ikke ha kommet inn i nå.. Jeg skulle ha gått der, tatt meg på magen, og tenkt at neste år skal jeg gå der stolt med barnevogn!

Hos farmor skal tanta mi være, med en liten gutt på 5 mnd, og søskenbarnet mitt er 9 mnd på vei.. Jeg orker ikke å se noen gravide nå, eller små babyer heller for den saks skyld. I alle fall ikke noen jeg kjenner.. Det er så utrolig sårt at søskenbarnet mitt venter nå i juni. Det var bare 7 uker mellom oss. Tenk, så perfekt det hadde vært, vi to, i sommer med to nydelige små nyfødte.. Da jeg hørte at hun hadde termin så nært min, tenkte jeg at det var nesten for godt til å være sant. Og så ble det ikke slik heller!

Den lille gutten min er jo død!

Pynta på grava i kveld, med en mai-bukett med sløyfe på. Fint.. Og lys selvfølgelig. Det er alltid tent..

En dag da jeg hadde hatt en av de bedre dagene, klikket det plutselig for meg på natten. Jeg fikk panikk. Så for meg sønnen min ligge i jorda på den mørke kirkegården. Kaldt og forferdelig. Vi bor heldigvis bare 5 min fra kirkegården, så jeg kastet meg inn i bilen for å besøke han.

Der tente jeg lyset som hadde slukket, og pratet litt til han. Alt ble litt bedre da. Men hjemme lå det en fortumlet mann, som nok syntes jeg overreagerer litt..

Dagene er tunge nå. Er hjemme alene på dagen, og da faller jeg i et slags dvale. Blir litt bedre når min kjære kommer hjem:)

Skulle ha skrevet en oppgave, men klarer ikke å konsentrere meg. Prøver å ta det litt etter litt, men..

Takk for at dere hørte på noen av mine tanker..

Håper dere alle får en fin 17. mai. Jeg skal mure meg inne i morgen jeg..

Klemmer fra Hanah

[Gjest tankefull]

Nei,ingenting er blitt slik en hadde tenkt seg...Vi skulle vagget høygravide rundt,vært i permisjon og ihvertfall ikke vært på jobb el. skole 17.mai:vi skulle kost oss med tanken og forventningen over at det var en ny verdensborger i vente.

Å se andre gravide/småbarnsmødre er som det skal være,livet går videre:men det er SÅ hardt og tøft å se når vi vet at vi også kunne vært der....Jeg syns livet kan være så urettferdig iblant!

Savnet kommer som kastet over en iblant,og da MÅ vi bare reagere etter hvordan det føles.Uansett hvor merkelig det må virke i andre`s øyne!Selv tok jeg,et par dager etter Nestor`s urnenedsettelse,å dro til minnelunden helt kvalt av sorg og savn for å gi ham et halskjede med kors og den første ringen jeg fikk av min mann.Du kan tenke deg hvor lurt det så ut da jeg gravde så godt jeg kunne med hendene mine(fremdeles var det tele i jorden i beg. av mars..)for å få det så langt ned jeg kunne,for å være sikker på at det ikke kom på avveie.Men,da det var gjordt,fikk jeg en sånn umiddelbar fred over meg:det var riktig,det var noe han SKULLE ha...Vanskelig å forklare,men slik var det!

Håper ikke at du murte deg inne hele dagen 17.mai,men at du tittet ut sånn innimellom for å se på alt det vakre og livet rundt deg.Livet ligger foran oss også:en erkjennelse jeg har kommet til sånn etterhvert siden jeg mistet Nestor 17.januar i år...Ikke alltid like lett å akseptere,men sånn er det nå en gang!

Ønsker deg veldig mange bedre dager frmover!Varme tanker og en klem fra Nestor sin mamma.