er det noen av dere som er 15/16/17år som ønsker seg barn nå?

[Gjest bodil]

Kjøp deg heller en Barbie-dukke til og vent med barn til du blir voksen.

[megvel]

neihj.. :-P

Hvis du vurderer tanken burde du prøve å få låne en sånn bebisimulator-dukke i bare en måned eller noe..

[Chloe]

Hei.

Jeg er voksen, men ja, jeg ønsket meg barn da jeg var i den alderen. Kanskje ikke da jeg var 15, men absolutt i 17års-alderen.

Det er ikke så uvanlig, tror jeg. Og kanskje er det en del av det å bli kvinne? Mens kropp og sinn modnes kommer ønsket om å vise omsorg for et lite hjelpeløst nurk.

Jeg var i et forhold som hadde vart i 2½ år og følte veldig at jeg var moden for å få barn.

Skolen var jeg møkka lei og kjæresten min og jeg ville flytte sammen. Jeg hadde dårlig tid. Ville vekk fra barndommen, foreldre og dumme husregler. Kjæresten og jeg var ikke opptatt av festing og sånt, heller. Vi mente vi var mer voksen enn alle andre.

Så ble jeg gravid. Mamma ble hysterisk og mente abort var eneste utvei. "Du må bli ferdig med skolen. Du skal ha ungdomstiden for deg selv!" Jeg ville ikke høre på henne. Under tentamen begynte jeg å blø. Jeg dro hjem og bare gråt. Om natta måtte jeg på sykehus og ta en utskrapning. Mamma trøstet meg med: "Det var nok det beste som kunne skje!" Jeg hatet henne da.

I dag kan jeg ikke si om jeg er enig med mamma. Jeg er glad jeg ikke fikk barn med min daværende kjæreste, for han er ennå ikke voksen. Men jeg vet at jeg hadde mestret ansvaret ved å få et barn. Jeg ville ha vært 18 da barnet skulle komme.

Jeg håper allikevel at du som spør ikke er 15 år og blir gravid nå. Det er en stor påkjenning for en ung kropp å få barn. Og en kjæreste på din alder vil sannsynligvis ikke makte ansvaret. Det er ikke en ønskesituasjon å bli alenemor, uansett alder. (nå går jeg utifra at du er jente)

Behold ønsket ditt, men vent å se om ikke det er andre ting du ønsker å oppleve før du får ansvaret for et menneske til. Iallefall håper jeg du har et godt støtteapparat rundt deg dersom du skulle bli gravid i ung alder. Familie (som aldri forsvinner) og venner som vil støtte deg ved en evt. graviditet bør du vite at du har før du gjør noe med ønsket ditt.

Kanskje er det andre ting du savner?

Lykke til!

Mvh

[Gjest glede seg til noen år enda]

I psykologien (linjefag på sosial- og helsefag) lærte vi om at det var bra å ha "evne til utsatt behovtilfredsstillelse". Jeg håper jeg har det, og bruker denne til å glede meg til og ønske meg barn, men bestemme meg for at det skal komme senere. Jeg er veldig glad i små barn, og ønsker meg barn. Men innser at slik systemet er i dag, er det bast for alle om jeg og den jeg får barn med, har en utdannelse, er litt mer voksne og kjenner hverandre litt bedre enn det jeg og kjæresten min gjør nå.

Så gjør som meg, lær deg å glede deg til noe som kommer om noen år! Så blir det kanskje enda bedre! Og så kan man samtidig nyte det man ikke kunne gjort på samme måte hvis man var tenåringsforledre.

[Nemesis]

Er 24 (ja, litt gammel for dette forumet kanskje), men har aldri hatt lyst på barn og får forhåpentligvis ikke lyst på barn på mange år. Når jeg er passert 30, kanskje?

[Gjest Angelica:o)]

Hei.

Jeg er voksen, men ja, jeg ønsket meg barn da jeg var i den alderen. Kanskje ikke da jeg var 15, men absolutt i 17års-alderen.

Det er ikke så uvanlig, tror jeg. Og kanskje er det en del av det å bli kvinne? Mens kropp og sinn modnes kommer ønsket om å vise omsorg for et lite hjelpeløst nurk.

Jeg var i et forhold som hadde vart i 2½ år og følte veldig at jeg var moden for å få barn.

Skolen var jeg møkka lei og kjæresten min og jeg ville flytte sammen. Jeg hadde dårlig tid. Ville vekk fra barndommen, foreldre og dumme husregler. Kjæresten og jeg var ikke opptatt av festing og sånt, heller. Vi mente vi var mer voksen enn alle andre.

Så ble jeg gravid. Mamma ble hysterisk og mente abort var eneste utvei. "Du må bli ferdig med skolen. Du skal ha ungdomstiden for deg selv!" Jeg ville ikke høre på henne. Under tentamen begynte jeg å blø. Jeg dro hjem og bare gråt. Om natta måtte jeg på sykehus og ta en utskrapning. Mamma trøstet meg med: "Det var nok det beste som kunne skje!" Jeg hatet henne da.

I dag kan jeg ikke si om jeg er enig med mamma. Jeg er glad jeg ikke fikk barn med min daværende kjæreste, for han er ennå ikke voksen. Men jeg vet at jeg hadde mestret ansvaret ved å få et barn. Jeg ville ha vært 18 da barnet skulle komme.

Jeg håper allikevel at du som spør ikke er 15 år og blir gravid nå. Det er en stor påkjenning for en ung kropp å få barn. Og en kjæreste på din alder vil sannsynligvis ikke makte ansvaret. Det er ikke en ønskesituasjon å bli alenemor, uansett alder. (nå går jeg utifra at du er jente)

Behold ønsket ditt, men vent å se om ikke det er andre ting du ønsker å oppleve før du får ansvaret for et menneske til. Iallefall håper jeg du har et godt støtteapparat rundt deg dersom du skulle bli gravid i ung alder. Familie (som aldri forsvinner) og venner som vil støtte deg ved en evt. graviditet bør du vite at du har før du gjør noe med ønsket ditt.

Kanskje er det andre ting du savner?

Lykke til!

Mvh

Hei!

Hopper ikke rett på svaret ditt , for jeg har noe å si først!

Tenk deg om vist det du vil frem til er at du ønsker deg barn nå.

Nå er jeg nettopp blitt 18, og jeg har fått

min første barn.

Hun blir snart 1 år....,hun er verdes herligste i mine øyne,MEN jeg

skulle ønske jeg hadde fått henne om noen år.

Jeg elsker barn , har alltid likt dem, og det

var ikke fritt for at jeg tuslet med tanken om , hva om jeg får en baby i en alder av 16 - 17 år...

Det skulle vel gå bra.

andre har gjordt det før meg.

Men det ble bare med tanken...begynte på

utdannelsen min som Barne og ungdomsarbeider , men bla.annet praksis i barnehage.

Da bestemte jeg med for at de var greie å låne , å slippe å ha dem selv.

Så ble jeg gravid selv.

Det var ikke planlagt i det hele.

Men jeg kunne ikke ta abort , det

ville jeg ikke.

Så nå er hun født, og etterpå har ikke livet mitt vært det samme.

Verken på godt eller vondt.

Klart hun er hærlig, men det er mye arbeid å lite søvn.

Jeg kan ikke gå ut å feste eller ut med venner når det passer meg, i mange år fremover er hun avhengig av meg som voksenperson.

Det er ikke bare meg og typen min, og våre

liv lengere.

V9i kan ikke gå hver til vårt fordi om vi en

dag krangler.

Vårt forhold ble dømt til å bli alvorlig....,

og følelser kan lett forandre seg i vår alder.

HEldigvis går det bra mellom oss enda.

Men om vi skulle skille våre veier

er vi alltid bundet sammen , og barnet

vårt må komme førtst.

Vi må sammarbeide, og hun vil følge oss resten av livet.

Vær ung imens du kan.

Voksen blir du fort nok alikevel.....

Ög når tiden er inne vil du få det flott

sammen med mann og barn!

Kos fra Angelica:o) og lille Ida

[Gjest Angelica:o)]

Hei.

Jeg er voksen, men ja, jeg ønsket meg barn da jeg var i den alderen. Kanskje ikke da jeg var 15, men absolutt i 17års-alderen.

Det er ikke så uvanlig, tror jeg. Og kanskje er det en del av det å bli kvinne? Mens kropp og sinn modnes kommer ønsket om å vise omsorg for et lite hjelpeløst nurk.

Jeg var i et forhold som hadde vart i 2½ år og følte veldig at jeg var moden for å få barn.

Skolen var jeg møkka lei og kjæresten min og jeg ville flytte sammen. Jeg hadde dårlig tid. Ville vekk fra barndommen, foreldre og dumme husregler. Kjæresten og jeg var ikke opptatt av festing og sånt, heller. Vi mente vi var mer voksen enn alle andre.

Så ble jeg gravid. Mamma ble hysterisk og mente abort var eneste utvei. "Du må bli ferdig med skolen. Du skal ha ungdomstiden for deg selv!" Jeg ville ikke høre på henne. Under tentamen begynte jeg å blø. Jeg dro hjem og bare gråt. Om natta måtte jeg på sykehus og ta en utskrapning. Mamma trøstet meg med: "Det var nok det beste som kunne skje!" Jeg hatet henne da.

I dag kan jeg ikke si om jeg er enig med mamma. Jeg er glad jeg ikke fikk barn med min daværende kjæreste, for han er ennå ikke voksen. Men jeg vet at jeg hadde mestret ansvaret ved å få et barn. Jeg ville ha vært 18 da barnet skulle komme.

Jeg håper allikevel at du som spør ikke er 15 år og blir gravid nå. Det er en stor påkjenning for en ung kropp å få barn. Og en kjæreste på din alder vil sannsynligvis ikke makte ansvaret. Det er ikke en ønskesituasjon å bli alenemor, uansett alder. (nå går jeg utifra at du er jente)

Behold ønsket ditt, men vent å se om ikke det er andre ting du ønsker å oppleve før du får ansvaret for et menneske til. Iallefall håper jeg du har et godt støtteapparat rundt deg dersom du skulle bli gravid i ung alder. Familie (som aldri forsvinner) og venner som vil støtte deg ved en evt. graviditet bør du vite at du har før du gjør noe med ønsket ditt.

Kanskje er det andre ting du savner?

Lykke til!

Mvh

Hei!

Hopper ikke rett på svaret ditt , for jeg har noe å si først!

Tenk deg om vist det du vil frem til er at du ønsker deg barn nå.

Nå er jeg nettopp blitt 18, og jeg har fått

min første barn.

Hun blir snart 1 år....,hun er verdes herligste i mine øyne,MEN jeg

skulle ønske jeg hadde fått henne om noen år.

Jeg elsker barn , har alltid likt dem, og det

var ikke fritt for at jeg tuslet med tanken om , hva om jeg får en baby i en alder av 16 - 17 år...

Det skulle vel gå bra.

andre har gjordt det før meg.

Men det ble bare med tanken...begynte på

utdannelsen min som Barne og ungdomsarbeider , men bla.annet praksis i barnehage.

Da bestemte jeg med for at de var greie å låne , å slippe å ha dem selv.

Så ble jeg gravid selv.

Det var ikke planlagt i det hele.

Men jeg kunne ikke ta abort , det

ville jeg ikke.

Så nå er hun født, og etterpå har ikke livet mitt vært det samme.

Verken på godt eller vondt.

Klart hun er hærlig, men det er mye arbeid å lite søvn.

Jeg kan ikke gå ut å feste eller ut med venner når det passer meg, i mange år fremover er hun avhengig av meg som voksenperson.

Det er ikke bare meg og typen min, og våre

liv lengere.

V9i kan ikke gå hver til vårt fordi om vi en

dag krangler.

Vårt forhold ble dømt til å bli alvorlig....,

og følelser kan lett forandre seg i vår alder.

HEldigvis går det bra mellom oss enda.

Men om vi skulle skille våre veier

er vi alltid bundet sammen , og barnet

vårt må komme førtst.

Vi må sammarbeide, og hun vil følge oss resten av livet.

Vær ung imens du kan.

Voksen blir du fort nok alikevel.....

Ög når tiden er inne vil du få det flott

sammen med mann og barn!

Kos fra Angelica:o) og lille Ida

[Gjest Angelica:o)]

Hei!

Om jeg ønsket ,meg barn....,ja!

Men det gikk over igjen som det meste gjør....fornuften tok overhånd!

Jeg jobbet i barnehage i forbindelse meg praksis i skolen , og da tok jeg til vette.

Hadde verdens herligste type og alt,men da kom fornuften......

De krever resten av livet ditt, og du må helst ha noe å gi dem for å si det sånn.

Og selv om du synes du har det....,så har du

det sansynligvis mye bedre som vanlig tenåring , og ikke som tenåringsmor.

Det var veldig prevangtivt å jobbe i barnehagen, da jeg kom hjem var jeg glad

de ikke var mine.

De er kjempekoslige , men det er tungt også, derfor var det godt å levere dem tilbake til foreldrene igjen.

Men ei stund etter at jeg hadde tatt til fornuften , ble jeg faktisk gravid.

Har gått igjennom ild og vann , for å

komme der jeg er i dag.

Nettopp fylt 18 år , og har ei lita jente på

3 mnd.

Jeg og typen min er fortsatt sammen , men vi har måttet ofre mye for

å være der vi er i dag.

Vi elsker hverandre, det er i alle fall det vi tror.

Men hvem vet....,vi har mange harde år forran oss enda.

Og uansett hva vi måtte velge , har vi

en felles datter å ta vare på....

Hun vil være en del av livet vårt for alltid.

Hun var ikke planlagt, og vi tok våre forholdsregler , det var ikke nok, hun betyr mer enn livet for oss, MEN jeg skulle

ønske at hun hadde kommet noen år senere.

JEg kan ikke gå ut å feste, eller gå ut

med venner når jeg føler for det.....

Det kan ikke han heller.........Vi er blitt en familie.

Klart vi greier oss,når vi først er der vi er

gjør vi det beste ut av det.

Men om du seriøst tenker på

å få barn nå......advarer jeg deg!

Det blir ikke som du håper å drømmer om...

DEt er faktisk mye tyngre enn du tror.

Så kan du velge............,

vent til du er moden , og er ferdig med utdannelsen

din.....

DEt tjer både du og dine kommende barn på...

Hehe!!!

NOk formaninger fra meg....)

Stooooooooooooor kos fra Angelica og Ida

[Gjest Maria]

Da jeg var 15 og 16 var min største drøm her i livet å få barn. Jeg gikk hele tiden og håpet på en one-night-stand som skulle føre til at jeg ble gravid og at faren ikke ville ha noe med barne å gjøre (for jeg ville ha barnet mitt alene). Mest ville jeg ha et barn fordi jeg elsket barn (og det gjør jeg fortsatt) og var kjempeflink med dem, og fordi jeg mente det var det eneste som betydde noe i livet.

Så ble jeg 17 og kom brått inn i et nytt miljø, fikk nye og bedre venner (en del av disse var eldre enn meg), og ny jobb. Da forstod jeg ikke hva jeg hadde tenkt før. Jeg var så absolutt ikke klar for noe barn ennå fant jeg ut. Det skulle jeg vente mange år med.

Så fikk jeg mistanke om at jeg var gravid, og hadde det kjempeproblemet at jeg ikke visste noe om faren annet enn fornavnet hans, og absolutt ikke hvor eller hvordan jeg skulle få tak i ham. Likevel forberedte jeg meg på å få barnet og klare det alene. Det var litt av et sjokk å forstå at jeg ikke var gravid likevel, etter å ha trodd det i flere uker.

Den "graviditeten" jeg hadde som 17-åring fikk meg til å forstå at jeg ikke var klar for noe barn. I dag har jeg ikke lyst på barn i det hele tatt.

[Gjest jeisa]

Da jeg var 15 og 16 var min største drøm her i livet å få barn. Jeg gikk hele tiden og håpet på en one-night-stand som skulle føre til at jeg ble gravid og at faren ikke ville ha noe med barne å gjøre (for jeg ville ha barnet mitt alene). Mest ville jeg ha et barn fordi jeg elsket barn (og det gjør jeg fortsatt) og var kjempeflink med dem, og fordi jeg mente det var det eneste som betydde noe i livet.

Så ble jeg 17 og kom brått inn i et nytt miljø, fikk nye og bedre venner (en del av disse var eldre enn meg), og ny jobb. Da forstod jeg ikke hva jeg hadde tenkt før. Jeg var så absolutt ikke klar for noe barn ennå fant jeg ut. Det skulle jeg vente mange år med.

Så fikk jeg mistanke om at jeg var gravid, og hadde det kjempeproblemet at jeg ikke visste noe om faren annet enn fornavnet hans, og absolutt ikke hvor eller hvordan jeg skulle få tak i ham. Likevel forberedte jeg meg på å få barnet og klare det alene. Det var litt av et sjokk å forstå at jeg ikke var gravid likevel, etter å ha trodd det i flere uker.

Den "graviditeten" jeg hadde som 17-åring fikk meg til å forstå at jeg ikke var klar for noe barn. I dag har jeg ikke lyst på barn i det hele tatt.

er du hun samme jenta, Maria, som er 17 og er sammen med en pedofil? stemmer det?

[Gjest jeisa]

neihj.. :-P

Hvis du vurderer tanken burde du prøve å få låne en sånn bebisimulator-dukke i bare en måned eller noe..

hvor kan man få låne sånn babysimulator?

jeg så det på rickie lake!

[Gjest Maria]

er du hun samme jenta, Maria, som er 17 og er sammen med en pedofil? stemmer det?

Jeg er ikke 17 lenger, jeg er 18.

Pedofil er å ta litt hardt i.....

Pedofil er man når man er tiltrukket av barn, dvs. personer som ikke er fullt utviklet fysisk ennå, og jeg kan trygt si at jeg er fullt utviklet fysisk....

Ja, jeg er den samme Maria som du mener. Hvordan det?