Han har såvidt begynt å snakke om sin diagnose...

[Gjest Veien videre?]

Kjæresten min ble diagnostisert med ADHD for fire år siden. Han har i ettertid ikke fått noe hjelp, hverken terapi eller medisiner.

Han har ganske sterke symptomer på denne diagnosen, men har hele den tiden vi har vært sammen, ikke ønsket snakke om det.

Men i det siste er det en del ting som har preget ham, og som helt tydelig er resultat av ADHD'en. Han innser dette, men betegner det som en "hjerneskade", og han hater det ordet.

Jeg prøver fortelle ham at det er en grunn for at fagpersoner har gått bort i fra MBD - begrepet.

Han har nå sagt at vi kan prate mer om dette etterhvert, men jeg får ikke lov til å kalle det hjerneskade(noe jeg heller aldri har gjort), og han hater at han har en diagnose!

Jeg tror kjæresten min kunne hatt god nytte av Ritalin. Hvordan skal jeg ta dette videre med ham? Han er svært fort i forsvar når det gjelder dette tema. Han ønsker helst å fortrenge det.

Noen tips til hvordan jeg snakker med ham om dette neste gang? Hvordan få ham interessert i sin egen diagnose? Hvordan få ham til å innse at de små feil-trinn i hjverdagen er veldig vanlig for folk med ADHD?

Værsåsnill, kan dere råde meg her? :-)

[Gjest ikke undertegnet]

Er det noe vits i og hva er vitsen med å være interessert i sin egen diagnose?

[flisa]

Er det noe vits i og hva er vitsen med å være interessert i sin egen diagnose?

For å fungerer i et sosialt samspill med andre mennesker, -for å ikke stadig bli misforstått, komme opp i konflikter, for ikke å føle seg så forbannet alene om det, for å ha det godt????????

[Gjest Veien videre?]

For å fungerer i et sosialt samspill med andre mennesker, -for å ikke stadig bli misforstått, komme opp i konflikter, for ikke å føle seg så forbannet alene om det, for å ha det godt????????

Takk flisa, nettopp derfor bør man vite noe om seg selv og sin egen diagnose.

Problemet er bare i blant å se veien videre...