Gruer meg allerede......

[Gjest (ikke undertegnet)]

Hei!

Har nå allerede vært hjemme i snart 4 mndr med vår lille datter og gruer med til å måtte begynne i jobb utpå nyåret. Skal i full stilling, men prøve å forhandle meg fram til å gå litt tidligere så jeg kan hente i barnehagen litt før. Detaljtenkning på gang allerede som dere ser..!

Kvir meg til å ikke dele dagene med henne mer og gå glipp av mye, vil jo ikke at andre skal ha de opplevelsene som nå først blir mine... (første steg, ord etc - de ble mine, men det skjer jo så mye mer!)

Føler nok at jeg svikter henne litt, på et vis, med å sende henne vekk hele dagene. Vet jo at ungene stort sett ender opp med å stortrives i barnehage, og at de har godt av å være med andre barn og voksne - lære ting etc., men...

Hadde vi råd ville jeg vel valgt å være lengre hjemme, men det går ikke.

Andre som kan dele sine følelser rundt temaet da de gikk igjennom det samme ??

Hvordan taklet dere dette?

Takknemlig for svar!

[Gjest rosa]

Hadde det akkurat likedan som deg- gruet meg fælt til å begynne på en stresset hverdag med jobb og masse tid borte fra gullet.

Faktum er at vissheten om at permisjonen tar slutt gjorde at jeg ubevisst (-eller bevisst) modnet og ble klar for "hverdagen" igjen når permisjonen gikk mot slutten. Husk at dette er et "pusterom" som vi kanskje bare får oppleve en gang!

Hadde gjerne vært hjemme lenger, men redusert stilling går også bra (for min del 70%)

[Gjest Koreamor]

Ja, jeg kjenner meg igjen. Og det er faktisk enda verre nå, andre gangen, for storebror er plutselig blitt så STOR. Det skjer mye som jeg "går glipp av".

Men samtidig er det jo sunt at han begynner å ha et eget liv uten at vi skal følge ham hvert sekund.

Og nå er det jo sånn at det blir litt stusselig for barna å være hjemme med bare mor eller far, for "alle" de andre ungene er jo i barnehage. Hadde det vært lekekamerater i nærmiljøet på dagtid, så hadde jeg sikkert vurdert en gang til å være hjemme. Men det er det jo ikke.

Og jeg følte at det var på tide han fikk møte samfunnet, og de fikk møte ham - ikke minst - da han var tre år. (Før det var han hos dagmamma). Jeg er glad for at han får bli kjent med jevnaldrende så tidlig som mulig. Så blir det ikke så rart for de andre å møte en koreaner når de skal på skolen.

Han stortrives i barnehagen. Det er nok verre for meg.... Å gi fra meg kontrollen, og gå glipp av ditt og datt. Men for HANS del tror jeg det var riktig. Det er kjekt å se hvor godt han klarer seg uten oss også!

Så du får prøve å finne de positive tingene, siden du ikke har noe valg. Du klarer nok å finne en løsning du kan leve med. Du har jo god tid å tenke på ennå.