Litt trøst ang. inntaksstopp på priv. barnehjem i Colombia

[seinfeld]

Jeg skjønner godt at mange er opprørte over det som nå skjer mht SUAKs godkjenning av de private barnehjemmene i Colombia. Det er ikke greit når man har innstilt seg på noe og kanskje ventet en god stund i kø for å få sende papirene nedover. De som har et eller to barn fra et spes. barnehjem ønsker selvfølgelig at det neste barnet også skal komme fra det samme barnehjemmet. Helt forståelig.

Jeg har heller ingen sympati for SUAKs argumentasjon. Det smaker for mye av 'overformynderi' for meg.

Det er mulig jeg stikker nesen min borti noe jeg ikke har noe med, men jeg føler likevel for å sette dette litt i perspektiv. Egentlig er det jo litt luksus å kunne bestemme, ikke bare hvilket land man vil adoptere fra, men også by og et spesifikt barnehjem! De fleste adoptivforeldre har ikke anledning til det. Man kan ønske, ja, men har liten innflytelse over hvor i landet man havner. Mange opplever å måtte bytte land underveis. Ikke kjekt når man har både et og to barn fra det opprinnelige landet. Mange foreldre opplever uventede ting underveis i prosessen som skaper frustrasjon og engstelse, de finnes sågar de som har måttet reise hjem uten barn.

Hvis man ser slik på det blir - forhåpentligvis - ikke det som nå har skjedd så ille, på sikt i alle fall. Dere trenger ikke bytte land, saksgangen går kanskje til og med raskere, og dere får uansett en herlig liten colombianer i hus. Som ekte nordlending er jeg temmelig overtroisk og skjebnetro. Jeg tror fullt og fast på at skjebnen ordner det så viselig at man til slutt får akkurat det barnet som er ment for en.

En ekstra liten (ganske stor egentlig) bonus er jo at man ved å adoptere via ICBF som regel får se litt mer av Colombia enn bare Bogota og San Andres! I ettertid er dette for oss blitt noe av det viktigste ved de turene vi har hatt til Colombia. Ja, nest etter prinsene, selvfølgelig!

Jeg håper av hele mitt hjerte at alt ordner seg til det beste for dere alle sammen.

[Gjest snø]

Selvfølgelig har du kjemperett i absolutt alt du sier, Seinfeld :-))

Vi velger ikke FANA denne gangen fordi vi ønsker oss en baby (jeg må innrømme at det var en medvirkende årsak da vi valgte første gangen). Jeg har hele tiden sagt at neste gang gjør det ikke noe om vi får en 1-2 åring.

Jeg vet ikke om alle som velger et land/barnehjem blir så knyttet til dette som det vi opplever å ha blitt? Jeg har lest innlegg tidligere fra folk som av ulike grunner må skifte land, og jeg ser at det av de fleste oppleves som veldig sårt.

Det _er_ spesielt at man kan ikke bare kan velge land, men også barnehjem. Og for oss ble det ekstra spesielt, siden vi fikk så god kontkat med bestyreren og familien hennes. De ble liksom vår colombianske familie, et ekstra bindeledd til vår datters fødeland. De gjorde oppholdet vårt i colombia enda mer spesielt, og vi pleier enda kontakt med dem - sender ned bilder og hilsener med folk som drar ned, sender julekort og "rapporter" som ikke er påtvunget. Og tilbake får vi brev og små oppmerksomheter til Bella. De skriver om situasjonen i Colombia, og at vi må skynde oss å komme ned til dem igjen, for å hente en bror eller søster til Bella.

Vi er jo heldige som slipper å skifte land. Og for oss er ikke ICBF et dårlig alternativ, bare så det er sagt!! Men likevel er det veldig, veldig trist om vi ikke får hente neste barn fra FANA.

Vi kommer til å elske vårt neste barn uavhengig av hvor det kommer fra. Og vår neste adopsjonsreise blir sikkert like fantastisk som den vi har hatt.

Men uansett hvor rett det du skriver er, Seinfeld, og uansett hvor godt jeg innerst inne vet det, så har jeg fremdeles vondt i magen og er kjempetrist!! Sitter her og skriver bildebrev til bestyreren med familie, og hadde skrevet om hvor mye vi gledet oss til å treffe dem igjen om ikke så alt for lenge...

*sukk*

Beste hilsen fra

[zeta]

Selvfølgelig har du kjemperett i absolutt alt du sier, Seinfeld :-))

Vi velger ikke FANA denne gangen fordi vi ønsker oss en baby (jeg må innrømme at det var en medvirkende årsak da vi valgte første gangen). Jeg har hele tiden sagt at neste gang gjør det ikke noe om vi får en 1-2 åring.

Jeg vet ikke om alle som velger et land/barnehjem blir så knyttet til dette som det vi opplever å ha blitt? Jeg har lest innlegg tidligere fra folk som av ulike grunner må skifte land, og jeg ser at det av de fleste oppleves som veldig sårt.

Det _er_ spesielt at man kan ikke bare kan velge land, men også barnehjem. Og for oss ble det ekstra spesielt, siden vi fikk så god kontkat med bestyreren og familien hennes. De ble liksom vår colombianske familie, et ekstra bindeledd til vår datters fødeland. De gjorde oppholdet vårt i colombia enda mer spesielt, og vi pleier enda kontakt med dem - sender ned bilder og hilsener med folk som drar ned, sender julekort og "rapporter" som ikke er påtvunget. Og tilbake får vi brev og små oppmerksomheter til Bella. De skriver om situasjonen i Colombia, og at vi må skynde oss å komme ned til dem igjen, for å hente en bror eller søster til Bella.

Vi er jo heldige som slipper å skifte land. Og for oss er ikke ICBF et dårlig alternativ, bare så det er sagt!! Men likevel er det veldig, veldig trist om vi ikke får hente neste barn fra FANA.

Vi kommer til å elske vårt neste barn uavhengig av hvor det kommer fra. Og vår neste adopsjonsreise blir sikkert like fantastisk som den vi har hatt.

Men uansett hvor rett det du skriver er, Seinfeld, og uansett hvor godt jeg innerst inne vet det, så har jeg fremdeles vondt i magen og er kjempetrist!! Sitter her og skriver bildebrev til bestyreren med familie, og hadde skrevet om hvor mye vi gledet oss til å treffe dem igjen om ikke så alt for lenge...

*sukk*

Beste hilsen fra

Jeg sier meg helt enig i det snø sier, og selvfølgelig det Seinfeld skriver.

Vi også opplevde det å komme innpå bestyreren på barnehjemmet og hennes familie på en måte som har blitt et vennskap. Vi bodde i en leilighet som tilhører familien i to uker og da ble vi ekstra godt kjent med de. Vi sender også brev og bilder til de, og gleder oss over tilbakemeldingene vi får fra Colombia. De ble som en familie for oss, og vi gleder oss masse til å treffe de igjen.

Vi har nettopp startet på en ny adopsjonsprosess etter å frivillig ha utsatt det ett halvt år. Derfor kom meldingen om SUAK sitt vedtak som et direkte slag i magen. Kanskje hadde vi rukket å komme oss inn på listene om vi hadde startet tidligere, men nå kan toget ha gått.

Nå skal det kjempes på barrikadene og vi håper at Adopsjonsforum får endret vedtaket.

Hilsen en frustrert