mamma&pappa

[Gjest lost&confused]

ok..vet jeg sa jeg ikke skulle skrive mer..men har jeg ihvertfall et spørsmål å komme med..

hadde en "alvorsprat" med mamma idag..eller omvendt egentlig...hun begynte etterhvert å prate om hennes og pappas forhold... at hun ikke skjønner seg påham...at hun ikke skjønner hva som er galt...at han ikke sier noe..holder det inni seg..men JEG vet... JEg vet hva som er galt.. JEG vet hva han holder inni seg.. JEG vet hva han ikke vil si...

han er utro...

mamma begynte å prateom at det hun hater aller mest i hele verden er å bli lurt... det er det verste som finnes...at hun da heller foretrekker en direkte konfrontasjon enn å bli ført bak lyset..

var dette et tegn på noe?prøvde noen på en eller annen m,åte å si meg at jeg burde la henne få vite? burde la pappa stå for sine gjerninger...og se hva som skjer??

hva skal jeg gjøre??

skal jeg fortelle henne??

eller skal jeg bare holde kjeft og late som ingenting som jeg har gjort de siste årene???

plz svar...

[Gjest Geir]

Om du vet att far din er utro så tror eg det som vil være mest "realt" er att du konfronterer han med det du vet, og krever ovenfor han att han sjøl tar det opp med mor di !

Så slipper du dårlig samvittighet, og en lojalitetskonflikt ovenfor dine foreldre !

Lykke Til !

[Gjest lost&confused]

Om du vet att far din er utro så tror eg det som vil være mest "realt" er att du konfronterer han med det du vet, og krever ovenfor han att han sjøl tar det opp med mor di !

Så slipper du dårlig samvittighet, og en lojalitetskonflikt ovenfor dine foreldre !

Lykke Til !

takk for svar...problemet er bare det...at jeg ahr problemer med å snakke med noen som helst om noe som helst... spsiellt pappa...

klarer ikke snakke fem minutter uten å krangle...

har fortalt det til søs...hun ssa hun skulle konfrontere ham..men har ikke gjort det...jeg er rett og slett ikke sterk nok...trodde , ønsket og håpte at hun var det....

hvordan fortelle at jeg vet?

[doljenta]

Jeg har egentlig ikke noe svar på spørsmålet ditt... Synes det var vanskelig for meg å svare. Men ønsker deg lykke lykke til!

Men det jeg ville si til deg, er at du må ikke være redd for å skrive her... Du åpner spørsmålet ditt med at du egentlig ikke skal skrive her. Men det skal du selvfølgelig. Dette forumet er for å få hjep og lufte tankene sine og få råd av andre. Så fortsett å skriv du:)

Nok en gang lykke til...

ha en fin dag.

Klem fra,

[Gjest lost&confused]

Jeg har egentlig ikke noe svar på spørsmålet ditt... Synes det var vanskelig for meg å svare. Men ønsker deg lykke lykke til!

Men det jeg ville si til deg, er at du må ikke være redd for å skrive her... Du åpner spørsmålet ditt med at du egentlig ikke skal skrive her. Men det skal du selvfølgelig. Dette forumet er for å få hjep og lufte tankene sine og få råd av andre. Så fortsett å skriv du:)

Nok en gang lykke til...

ha en fin dag.

Klem fra,

hei!

vel...grunnen til at jeg beklaget meg, er at jeg har skrevet to andre innlegg her oxo og fikk da spørsmål om vhorfr jeg skrev dagboken min her..at dette ikke var forumet for det og sånn..

så derfor var jeg litt tilbakeholden om å skrive her igjen...hadde jo egentlig sagt at jeg ikke skulle gjøre det...

men tusen takk for svar..det varmer..

[erle83]

vennen min..

Vanskelig situasjon du er i.. Virkelig vanskelig.. Du vet at hva jeg mener du bør gjøre, for det er det eneste som er rettferdig for moren din.. Du vet jo at hun vil få det mye bedre etter en stund..

Uansett hva du gjør, så vit at jeg støtter deg..

*lang klem*

[Gjest lost&confused]

vennen min..

Vanskelig situasjon du er i.. Virkelig vanskelig.. Du vet at hva jeg mener du bør gjøre, for det er det eneste som er rettferdig for moren din.. Du vet jo at hun vil få det mye bedre etter en stund..

Uansett hva du gjør, så vit at jeg støtter deg..

*lang klem*

jeg vet...har tenkt mye på det...spesiellt atter det mamma sa...men bare..hvordan?

uff...alt går helt i surr...

klarer ikke skrive ordentlig nå...er sliten og full av tanker som bnare ikke vil forsinne...vil ikke ha dem her...bort bort bort!!!!!!

[mcdoo]

Som vanlig så svarer jeg på innleggene dine leeeeeeenge etter at du har skrevet de. Lite tilgang til internett vett du...

Vel... jeg syns å huske at vi to har hatt en samtale om dette en gang for ikke så altfor lenge siden. Jeg husker ikke hva jeg sa til deg da, men jeg kan jo skrive det jeg tenker om det nå så ser vi hva det blir til og om det er til hjelp.

Jeg vil bare det beste for deg. Det som jeg mener du fortjener. Jeg vet ikke hvor lenge faren din har vært utro, men jeg forsto det sånn at det hadde vært noen år? Hvis moren din vet eller merker at det er noe, og de uansett er uenige om alt å sånn, kan det være en mulighet for at de er sammen for dere barnas skyld? Akkurat den tanken hater jeg å tenke for da er det så mange som blir såra...

Som en av de andre skreiv et sted her at du burde si det til henne, eller søsteren din. En av dere, noen hvertfall. Moren din fortjener å vite det og ja, hun blir såra, sint og lei, men det går over. Jeg er selv et skilsmissebarn, men jeg vet at det var det beste for begge foreldrene mine. Det var moren min som ville skille seg, faren min blei lei, men er over det nå og gift på ny.

Nå mener jeg egentlig ikke helt at om moren din får vite det så skiller de seg, men det er jo alltid en mulighet. Uansett syns jeg hun skal få vite det.

Jeg skjønner det er vanskelig. Hadde jeg kjent de så kunne jeg fortalt det til henne for deg eller vært der med deg... Dessverre kan jeg ikke det, men jeg er der mentalt. Det skal du vite. Og uansett om det ikke hjelper så tenker jeg mye på deg.

Jeg tror at uansett hva du gjør så ordner ting seg til slutt. Jeg har dessverre ingen fasitsvar på dette. Den gangen jeg finner det så er du den første som får vite det.

Livet er ikke problemfritt, og dette er uheldigvis et av problemene man kan støte på i løpet av årene. Det er nok flere måter å løse problemet på, og jeg tror egentlig at det som er det beste er at de som er innblandet bør tenke ut hva som er best for seg og sine. Andres meninger er alltid lurt å ta til seg og tenker over for å få et videre perspektiv over tingenes tilstand og ja...

Nå bare babler jeg i vei. Kanskje jeg har vært til hjelp. Kanskje ikke. Du er den eneste som vet det. Uansett vil jeg ønske deg lykke til med alt. Jeg håper virkelig det ordner seg for deg.

Bryr meg veldig om deg og er kjempe gla i deg. Er alltid tilstede om du trenger noen å snakke med, få ut sinne, glede, tårer, tanker og følelser. Uansett hva det er så er jeg her for deg, lille venn. Husk det.

*godbeskyttendemykroligtrøstendeklem*