Betraktninger

[Gjest wook]

Her hvor vi bor,(Oslo syd.-øst) er det barn fra vedlig mange nasjonaliteter, med overvkt av Pakistanere og Marrokanere. Det kryr av barn i alle regnbuens farger, inkludert min lille vakre sønn.

I går var vi ute og lekte og han gikk til en kompis fra BHG som er av Marrokansk opprinnelse. Der var det også veldig mange andre små og store Marrokanere. Jeg satt og så på dem og begynnte å tenke:

Her var det mange "utlendinger" det hadde jo vært bedre for minsten å leke med de" norske barna, de kan jo hadårlig innflytelse på ham". Men alle disse barna er jo like norske som min sønn måtte jeg stadig minne meg selv om.

Det er lett å bli både fargeblind og egoistisk når man sitter slik og ser på en fargerik barneflokk. Jeg har litt lett for å tenke på min lille gutt som en liten skjør blomst som må vernes mot rassisme og fremmedfrykt, så sitter jeg og tenker slik om barn fra andre kulturer. Minsten selv syntes selvfølgelig det var spennedne med så mange nye lekekammerater og er så absolutt en av gutta.

Jeg må nok gå noen runder med meg selv og mine tanker tror jeg.

Sommervarm hilsen fra

[Mamta]

Ja, det er lett å bli fargeblind...og å ikke se skogen for bare trær:-) Så fint at du deler dine ærlige tanker med oss her inne!

Selv har jeg tatt meg i å ønske meg tilbake dit vi bodde tidligere (Oslo syd - øst), nettopp p.g.a. fargerikdommen. Men heldigvis er det da litt blandet på den skolen min sønn skal begynne på til høsten...og det var noe av det første han kommenterte på Prøveskoledagene: "Mamma, se der e' flere brune!" Og mammaen gledet seg med ham:-)

Hilsen fra

:-)