Vet ikke helt hvilket forum....

[Gjest labolina]

Hei!

Jeg vet ikke helt hvilket forum jeg skal legge dette på, men jeg prøver her.

Et par i slekta har problemer med å få barn. Dette har vært relativt ukjent for de fleste i slekta, og det har jevnlig kommet kommentarer som "det er så synd de ikke har noen barn, hun er jo så glad i unger".

Så ble det kjent. De har "prøvd det meste" i følge hennes mor. Prøverør, osv. (Vet ikke hva de tekniske begrepene er, dette ble viderefortalt via min svigermor, som ikke har noen medisinsk peiling, så tilgi om uttrykksformen min er upresis eller helt på jordet).

Dermed kom kommentarene igjen. Stakkars dem. Så trist. Og så de som er så glad i unger, og som bor på gård og virkelig har plass til unger.

Så ble det fortalt at de tenkte på adopsjon. Og her kommer jeg til sakens kjerne.

Min svigermor hevdet på sitt bastante vis at det var vel heller tvilsomt, fordi mannen hennes var nesten 40 og dermed for gammel til å adoptere. Er det riktig - er det noen aldersgrense? Eller betyr det i såfall at de kan adoptere et eldre barn (ikke spedbarn)?

I tillegg hadde flere i slekta diskutert dette, dessverre, og kommet til at nei, adopsjon var nok utelukket, for "det er jo så vanskelig å få adoptere norske barn" !!!!!! Jeg fikk litt hakeslepp, og lurte på hvorfor de i såfall måtte adoptere et norsk barn. (Det var disse velmenende kjerringene som sa dette, paret det gjelder er vel ennå ikke helt klare for tanken om adopsjon, og har ikke gjort seg opp så mange meninger)

Joda, hevdet disse kjerringene, for det var så mange problemer med utenlandske barn, det var jo noe alle visste. Ja, man kunne jo til nød adoptere et barn fra øst-Europa, som lignet oss av utseende, men det beste var jo å adoptere et norsk barn.

Javel.

Nå mener jeg å ha lest i artikler av og til at adopterte barn ofte klarer seg bedre både på skolen, sosialt, på fritiden, osv enn gjennomsnittet av norske barn. Er det riktig, eller feil, noen som vet noe om det? Kunne godt tenkt meg å slått litt tilbake og lukket munnen på disse geskjeftige kjerringene, sånn at de kan la disse to ta avgjørelsen om de ønsker å adoptere eller ikke på egenhånd.

Jeg føler vel at det egentlig bare bygger på deres fordommer, altså at det går på farge, rase - og at man ser litt ned på dem som ikke får unger "på naturmetoden". Men når de kommer med påstander som jeg ikke kan svare på - da vil jeg prøve å finne svar, sånn at jeg kan svare neste gang de så "velmenende" skal sitte og slarve om disse to som ønsker seg barn.

Hvor lang tid må en regne at en adopsjonsprosess tar, totalt?

Håper noen tar seg tid til å svare på innlegget mitt, selv om det ble litt usammenhengende. Har jeg bommet på forumet, så gi meg et hint! :-)

På forhånd takk for hjelpen!

[noona]

Jeg hører ikke til på dette forumet (ennå), men jeg fikk lyst til å skrive et lite svar. Kan bare si hva jeg hadde sagt... jeg hadde bedt dem passe sine egne saker, og sagt at jeg synes at voksne damer burde prøve å finne andre ting å beskjeftige seg med enn å sitte og sladre og krafse i andres problemer.

Man får mange uvenner med å være så direkte, men det er ikke alle det er verdt å være venner med, heller.

[Gjest labolina]

Jeg hører ikke til på dette forumet (ennå), men jeg fikk lyst til å skrive et lite svar. Kan bare si hva jeg hadde sagt... jeg hadde bedt dem passe sine egne saker, og sagt at jeg synes at voksne damer burde prøve å finne andre ting å beskjeftige seg med enn å sitte og sladre og krafse i andres problemer.

Man får mange uvenner med å være så direkte, men det er ikke alle det er verdt å være venner med, heller.

Joda, selvsagt kunne jeg gjort det. Det var veldig fristende! :-)

Tenkte bare at hvis jeg på noen måte kunne gi en slags motvekt, gi litt støtte hvis disse to etterhvert ønsker å adoptere, ta litt av støyten for dem hvis du skjønner - ja da ville det være mye bedre enn bare å be dem holde kjeft. For de vil sikkert holde kjeft til meg, men ikke til "resten av verden".

Syns at det å adoptere er en privatsak, et valg de to gjør, akkurat som det å få barn på andre måter er det, og blir litt provosert når folk blander seg inn og er så negative til noe som sikkert er en vanskelig situasjon for paret det gjelder.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Øvre aldersgrense er 46, så disse skulle ha god tid på seg til å vurdere adopsjon etter hvert - hvis de ønsker det.

Enig med deg i at det er slitsomt at alle skal mene noe om den situasjonen barnløse er i. Vi har heldigvis en forståelsesfull familie, men spørsmålet om "hvorfor ikke adoptere" melder seg veldig raskt når vi forteller at vi planlegger ivf osv. Nå kan det godt hende at vi etter hvert starter en adopsjonsprosess (en del av modninga i denne prosessen er kanskje at jeg stadig er innom her og titter?) - men jeg synes det er litt underlig at vi forventes å ha velbegrunna tanker om dette - mens de selv som får de barna de vil - aldri blir spurt om hvofor de velger å føde egne barn i steden for å adoptere.

Det jeg mener å si med dette er vel egentlig å støtte deg i at også dette med adopsjon er et valg paret må ta selv. Fint at du forbereder deg på å støtte dem, dersom de velger det, men vær varsom med å pushe en løsning som de kanskje ikke er klare for.

[ahg]

Øvre aldersgrense for adopsjon er 45 år ved godkjenning av norske myndigheter. De forskellige giverlandene har ulike krav til aldersgrense for foreldrene, i tillegg til krav om ekteskapets lenge, religion eller annet.

En adopjonsprosess mot utlandet tar i snitt ca 2 år.

Det er fint mulig å få barn som ikke er så gamle selv om foreldrene nærmer seg 40 år. Barn fra Korea (som såvidt jeg vet har øvre aldersgrense på 44 år) er sjelden over 6 mndr gamle. Barn fra Kina (som har øvre aldersgrense på over 50 år) er ofte 1 år pluss minus noen måneder.

Mitt inntrykk er at det går veldig bra med de fleste adoptivbarn. Det er klart at noen kan få problemer, men det kan da egenfødte barn også. Reservasjon mot å adoptere eldre barn er ofte knyttet til bekymring for at eldre barn kan ha opplevd mye traumatisk før de blir adoptert, og at de dermed vil være preget av det. Det kan selvfølgelig skje, og det kan også gå veldig bra.

Noen 'garantier' har man aldri når det gjelder barn, enten de er egenfødte eller adopterte.

Vi har to jenter fra Kina, som var hhv 1 1/2 år og 1 år da vi fikk dem. Eldstejenta var understimulert og trengte tid på å 'ta igjen det forsømte', men det er ikke det som teller. Det er selve barnet som er det store, og vi har vært verdens stolteste foreldre fra første stund. Hun er nå 5 1/2 år, blid og sosial og fungerer kjempefint. Henger litt etter med språket, men er i fin utvikling. Yngstejenta var veldig godt ivaretatt og har vært i 'full fart' siden vi fikk henne for et drøyt år siden.

Vi synes døtrene våre er gudegaver og er utrolig glad for at vi valgte adopsjon. Det tok 11 år(!) før vi var modne for avgjørelsen. Jeg var 39 og mannen min 43 da vi fikk første barnet. Vi var 42 og 46 da vi fikk nr to.

[AAA]

Øvre aldersgrense for adopsjon er 45 år ved godkjenning av norske myndigheter. De forskellige giverlandene har ulike krav til aldersgrense for foreldrene, i tillegg til krav om ekteskapets lenge, religion eller annet.

En adopjonsprosess mot utlandet tar i snitt ca 2 år.

Det er fint mulig å få barn som ikke er så gamle selv om foreldrene nærmer seg 40 år. Barn fra Korea (som såvidt jeg vet har øvre aldersgrense på 44 år) er sjelden over 6 mndr gamle. Barn fra Kina (som har øvre aldersgrense på over 50 år) er ofte 1 år pluss minus noen måneder.

Mitt inntrykk er at det går veldig bra med de fleste adoptivbarn. Det er klart at noen kan få problemer, men det kan da egenfødte barn også. Reservasjon mot å adoptere eldre barn er ofte knyttet til bekymring for at eldre barn kan ha opplevd mye traumatisk før de blir adoptert, og at de dermed vil være preget av det. Det kan selvfølgelig skje, og det kan også gå veldig bra.

Noen 'garantier' har man aldri når det gjelder barn, enten de er egenfødte eller adopterte.

Vi har to jenter fra Kina, som var hhv 1 1/2 år og 1 år da vi fikk dem. Eldstejenta var understimulert og trengte tid på å 'ta igjen det forsømte', men det er ikke det som teller. Det er selve barnet som er det store, og vi har vært verdens stolteste foreldre fra første stund. Hun er nå 5 1/2 år, blid og sosial og fungerer kjempefint. Henger litt etter med språket, men er i fin utvikling. Yngstejenta var veldig godt ivaretatt og har vært i 'full fart' siden vi fikk henne for et drøyt år siden.

Vi synes døtrene våre er gudegaver og er utrolig glad for at vi valgte adopsjon. Det tok 11 år(!) før vi var modne for avgjørelsen. Jeg var 39 og mannen min 43 da vi fikk første barnet. Vi var 42 og 46 da vi fikk nr to.

Heia!:-)

Må bare "arrestere" deg på et par ting her.

Det er ikke noe øvre aldersgrense i norsk adopsjonslov. Det er derimot retningslinjer som sier 45 år, men det blir gjort unntak. Vi ble godkjent uten problemer, og min mann er 50.

I Kina er øvre aldersgrense nå 55 år, men jeg ser at det enda ramler inn tildelinger på de amerikanske listene der den ene parten er nærmere 60 år fakisk. (men da er ofte den andre parten adskillig yngre)

Vennlig hilsen

[ahg]

Heia!:-)

Må bare "arrestere" deg på et par ting her.

Det er ikke noe øvre aldersgrense i norsk adopsjonslov. Det er derimot retningslinjer som sier 45 år, men det blir gjort unntak. Vi ble godkjent uten problemer, og min mann er 50.

I Kina er øvre aldersgrense nå 55 år, men jeg ser at det enda ramler inn tildelinger på de amerikanske listene der den ene parten er nærmere 60 år fakisk. (men da er ofte den andre parten adskillig yngre)

Vennlig hilsen

Takk for korrigeringen.

[Gjest ikke undertegnet i dag]

Hadde glemt hele episoden, men en venninne minnet meg på det.

En annen venninne hadde en del problemer. Saken ble diskutert uten vedkommende til stedet. Det var mødre og noen ungdommer til stedet.

Til slutt ble det for mye for en av de unge som sa: "Jeg synes ikke det er riktig at vi skal sitte her å diskutere hennes sjelsliv!"

Det satte en skikkelig støkk i både unge og godt voksne, og endret på varig basis samtaleemnene. Særlig de voksne ble svært beskjemmet.

Det går an å si ifra hva man mener om sladder.

Saksopplysninger kan bivirke at folk skjønner hvor lite peiling de har på det de slarver om. Her har du fått noen, bruk dem for det de er verdt! Men det viktigste er kanskje at de skjønner at de beveger seg på fjortis-nivå.

Her er linker til mer adopsjonsinfo.:

http://www.inoradopt.no/

http://www.verdensbarn.no/

http://www.adopsjonsforum.no/

Det er flaut å være en sladrekjerring! Burde i hvert fall være det.