Å spørre om de adopterte barna

[Gjest litt anonym i dag]

Jeg har ved forskjellige anledninger spurt adoptivforeldre om hvor barna deres kommer ifra. Jeg har fått alt fra et fnys til hyggelige svar som etterhvert ble en trivelig samtale. Vi tenker å adoptere selv og er selvfølgelig interessert i barn fra 'vårt' land og ønsker å se og høre mest mulig om barna derifra. Jeg leste en tråd lengre ned her om hvordan man svarer såkalte fremmede på forskjellige spørsmål, og lurer på hvorfor mange blir så 'i forsvar' på slike spørsmål? Vi er sikkert mange vordende adoptivforeldre som opplever det samme med adoptivforeldre med barn ang spørsmål. Jeg må si at det ikke er lett å tenke seg til at det er et så ømt tema når en spør hvor barna kommer ifra. Kanskje nettopp vi selv føler oss 'innenfor' dette området? Å spørre om hvor barna kommer ifra er i alle fall ikke vondt ment, om man kan si det slik. Å spørre om barna fra Kina er søsken er jo heller ikke et merkelig spørsmål fra en som ikke kjenner til adopsjonsprosessen. Jeg bør vel legge til at jeg ikke mener at folk skal kunne spørre om hva som helst heller da.

[Lisette]

...og som regel får vi alle et svar :-)

Som hovedregel svarer jeg vennlig, og etter beste evne, på spørsmål om vår datter som er født i Kina. Men når det gjelder hennes bakgunn, er det forbeholdt familie og andre som står oss nær.

(Jeg tror det er vanligere å fortelle hele historien om fødsler, enten det var med keisersnitt eller ikke :-) Har fått med meg noen smertefulle, grusomme og blodige historier opp gjennom årene. Heldigvis noen 'ørevennlige' historier også :-) .)

Det som ikke alltid er like 'heldig', er spørsmål jeg får av voksne om hennes bakgrunn etc.; 'Kommer hun fra barnehjem?', 'Skal dere gjøre så hun får treffe foreldrene sine?', 'Er jenter minst verdt i Kina?' - og det 'over hodet' på vår lille datter, og før vi i det hele tatt har fått forberedt henne på det.

En av mine hovedregler er at jeg ikke snakker 'over hodet' på noen barn, verken om de er adoptert, fosterbarn, besøksbarn eller biologisk fødte barn :-)

Hadde jeg hadde to adoptivdøtre født i Kina, hadde jeg svart 'ja' på et spørsmål om de var søsken :-)

Det hender rett som det er at jeg får spørsmål om hvor vår datter kommer fra, og da har jeg begynt å svare stedesnavnet der vi bor, men med et smil sier jeg at hun er født i Kina :-)

I det daglige 'ser' ikke jeg at min datter ser annerledes ut, og har asiatiske trekk, hun er lik som meg :-) Jeg kan bli overrasket når jeg blir minnet på hennes annerledeshet :-) Pussig, ikke sant :-)

Og så kom jeg helt utav det............. Min datter kom og sa 'mamma data!' :-)

[Lisette]

...og som regel får vi alle et svar :-)

Som hovedregel svarer jeg vennlig, og etter beste evne, på spørsmål om vår datter som er født i Kina. Men når det gjelder hennes bakgunn, er det forbeholdt familie og andre som står oss nær.

(Jeg tror det er vanligere å fortelle hele historien om fødsler, enten det var med keisersnitt eller ikke :-) Har fått med meg noen smertefulle, grusomme og blodige historier opp gjennom årene. Heldigvis noen 'ørevennlige' historier også :-) .)

Det som ikke alltid er like 'heldig', er spørsmål jeg får av voksne om hennes bakgrunn etc.; 'Kommer hun fra barnehjem?', 'Skal dere gjøre så hun får treffe foreldrene sine?', 'Er jenter minst verdt i Kina?' - og det 'over hodet' på vår lille datter, og før vi i det hele tatt har fått forberedt henne på det.

En av mine hovedregler er at jeg ikke snakker 'over hodet' på noen barn, verken om de er adoptert, fosterbarn, besøksbarn eller biologisk fødte barn :-)

Hadde jeg hadde to adoptivdøtre født i Kina, hadde jeg svart 'ja' på et spørsmål om de var søsken :-)

Det hender rett som det er at jeg får spørsmål om hvor vår datter kommer fra, og da har jeg begynt å svare stedesnavnet der vi bor, men med et smil sier jeg at hun er født i Kina :-)

I det daglige 'ser' ikke jeg at min datter ser annerledes ut, og har asiatiske trekk, hun er lik som meg :-) Jeg kan bli overrasket når jeg blir minnet på hennes annerledeshet :-) Pussig, ikke sant :-)

Og så kom jeg helt utav det............. Min datter kom og sa 'mamma data!' :-)

.......det skjer når jeg ønsker å beskytte barnet.

Tenk å få være et lite barn, uten bekymringer, få lov til å leke etter beste evne, være gla' i, og vite at du har noen som er gla' i deg og tar vare på deg og setter grenser for deg :-)

[Alja]

Jeg liker bedre spørmålet om hvor hun er født / hvor vi hentet henne enn hvor hun kommer fra. Så jeg korrigerer alltid (vennlig) om noen spørr hvor hun kommer fra. Hun er ennå for liten til å legge så mye merke til hva vi snakker om, men snart må jeg begynne å tenke over det. Jeg vil nok bli mer var når jeg vet hun skjønner hva vi sier.

Jeg svarer annerledes om noen forteller meg at de har tenkt å adoptere. Da kan jeg bli ganske snakkesalig. ;-)

Jeg liker ikke spørsmål om hennes bakgrunn. Det er hennes historie og den skal hun få høre selv først. Og siden får hun selv fortelle den. Det må bli hennes valg. (Kun mannen min og jeg kjenner den.) Forteller gjerne at hun var hos en skjønn fostermor, men så er det stopp.

Har også fått kommentaren at dere har egentlig bare ett barn (en hjemmelaget). Den ble raskt korrigert!

Har ennå ikke fått noen spørsmål som har gjort meg sint eller i forsvar. Sikkert fordi jeg synes alle som har spurt har hatt en fin holdning. Har nok vært heldig så langt....

Folk er nok litt mer avslappet om du innleder samtalen med å fortelle at du selv har tenkt å adoptere, og lurer på om de har adoptert og om det er greit at du spørr litt.

Lykke til!

[bringrid]

.......det skjer når jeg ønsker å beskytte barnet.

Tenk å få være et lite barn, uten bekymringer, få lov til å leke etter beste evne, være gla' i, og vite at du har noen som er gla' i deg og tar vare på deg og setter grenser for deg :-)

Den beste måten å forsvare barna våre på er å få frem det helt fantastiske det er å ha fått lov til å hente det i et annet land.

Det er den mest fantastiske "fødsel" for både foreldre og besteforeldre.

Jeg spør oftere nå enn før jeg fikk adoptivbarnebarn om opprinnelsen til barn og ungdom jeg møter som har et annet utseende, og jeg har alltid fått et hyggelig svar tilbake. For etter at jeg har fått barnebarn med ulik etnisk opprinnelse, føler jeg meg i slekt med hele verden.

I går traff jeg en nydelig, mørk, ung jente som fortalte meg at hun hadde norsk far og mor fra Zambia, men hun var ikke adoptert. Jeg går stadig ut fra at de jeg møter, er adopterte, og blir like forundret hver gang. Her er svært mange norskfødte blandingsbarn i Norge.

Ang. Kina som jeg nettopp har besøkt, så merket ikke jeg noen forskjell i synet på det å ha gutt eller jente i hvert fall ikke i byene. Kvinnene i Kina ser ut til å ha en svært fri stilling. Fantastiske mennesker og et fantastisk land.

Forleden traff jeg en dame med to adopterte døtre fra Kina. Hun fortalte meg hvor flink datteren var til å svare for seg da hun begynte på skolen. En gutt spurte henne om hvor moren til "Eli" var. Spør henne selv, svarte moren.

-"Det er jo moren min," svarer Eli og pekte.

-"Ja men den ordentlige moren din", insisterer gutten.

-"Hun er jo den ordentlige moren min". svarer Eli.

-"Ja men den moren din som har født deg," gutten gir seg ikke.

-"Henne kjenner jeg jo ikke", svarer lille Eli tålmodig.

Fint svart av en moden liten 6-åring ved skolestart, og en svært klok mor. Eli vil nok klare seg godt her i livet.

[miluppa]

hei!

Jeg er selv adoptert. Jeg forstår på en måte begge parter... Jeg forstår at folk blir nysgjerrige på meg og stiller spørsmål om hvor jeg kommer fra. Men jeg forstår også foreldres ønske om å beskytte sine barn og at de derfor går i forsvars-posisjon.

Alle dere som spør:

Tenk dere litt om hvordan det er å få samme spørsmålet overalt hvor en ferdes. En blir temmelig lei.Tenk dere hvordan det er å være et menneske med interesser og evner og prestasjoner som man er stolt av, men uansett hvor du går er folk først og fremst opptatt av hvor du kommer fra. Er det virkelig så vesentlig? Vi strever og strever med å bli godtatt som norske, men alt folk ser er hudfargen vår.

Jeg har en bror som også er adoptert, vi er glad i hverandre. Angår det noen overhodet om vi er biologiske søsken eller ikke?

Jeg syns man kan la være å spørre om hvor andre kommer fra hvis det bare er et tilfeldig menneske man møter. Og hvis det er et menneske man skal forholde seg mer til, så bør det ihvertfall ikke være det første og viktigste spørsmålet en stiller.

Jeg forstår at 'litt anonym i dag' er nysgjerrig på adoptivbarn fordi vedkommende er i en adopsjonsprosess selv. Det er en litt annen sak, enn bare å spørre vilt fremmede mennesker for å tilfredsstille sin nysgjerrighet.

[Alja]

hei!

Jeg er selv adoptert. Jeg forstår på en måte begge parter... Jeg forstår at folk blir nysgjerrige på meg og stiller spørsmål om hvor jeg kommer fra. Men jeg forstår også foreldres ønske om å beskytte sine barn og at de derfor går i forsvars-posisjon.

Alle dere som spør:

Tenk dere litt om hvordan det er å få samme spørsmålet overalt hvor en ferdes. En blir temmelig lei.Tenk dere hvordan det er å være et menneske med interesser og evner og prestasjoner som man er stolt av, men uansett hvor du går er folk først og fremst opptatt av hvor du kommer fra. Er det virkelig så vesentlig? Vi strever og strever med å bli godtatt som norske, men alt folk ser er hudfargen vår.

Jeg har en bror som også er adoptert, vi er glad i hverandre. Angår det noen overhodet om vi er biologiske søsken eller ikke?

Jeg syns man kan la være å spørre om hvor andre kommer fra hvis det bare er et tilfeldig menneske man møter. Og hvis det er et menneske man skal forholde seg mer til, så bør det ihvertfall ikke være det første og viktigste spørsmålet en stiller.

Jeg forstår at 'litt anonym i dag' er nysgjerrig på adoptivbarn fordi vedkommende er i en adopsjonsprosess selv. Det er en litt annen sak, enn bare å spørre vilt fremmede mennesker for å tilfredsstille sin nysgjerrighet.

[Gjest lilja]

Du lurer på hvorfor mange går "i forsvar" når de får spørsmål om barnet sitt? Jeg kan nok kun svare for meg selv, men altså:

Det kommer ganske mye an på hvilket spørsmål som stilles. Synes det er både naturlig at folk er nysgjerrige på hvor datteren min er født (hun er jo ikke akkurat som snytt ut av nesa mi) og selv om jeg kan bli litt lei fra tid til annen (som Miluppa også sa) så svarer jeg høflig på det.

Men når folk (som jeg til overmål kanskje aldri har møtt før) kommer med spørsmål om hennes biologiske foreldre etc etc må jeg nok bare innrømme at jeg ikke er fullt så imøtekommende. Mer enn en gang har jeg følt det ubehagelig å måtte avvise diverse spekulasjoner - og ja - jeg HAR fått spørsmål som "Er de ordentlige foreldrene hennes døde, eller?" Og det så ungen hører på!!!

Jeg snakker gjerne om adopsjon, jeg forteller gjerne om opprinnelseslandet til datteren vår - og oppholdet der. Men at enkelte mennesker (ikke så rent få faktisk) tillater seg å snakke over hodet på datteren min, og det om intime, personlige ting som kun er HENNES, det godtar jeg ikke.

Håper du ble litt klokere, og lykke til med spekuleringene!