Hva svarer dere når---

[Gjest en adoptant]

Jeg ser lenger ned her hva folk svarer om folk spør om deres barn er adoptert.

Men hva med dette spørsmålet da, som jeg ofte får i en eller annen variant:

"Ville du ikke heller ha egne barn?" eller "kan dere ikke få egne, eller?" eller som ei venninne av meg som har begge deler får høre: "Hvorfor adopterte dere når dere kunne få egne barn?"

Jeg blir så provosert over slike spørsmål, og vet ikke helt hva jeg skal svare. Det har da folk virkelig ikke noe med, hvorvidt man kan få biologiske barn eller ikke!

Hva svarer dere? (og nå mener jeg ikke bare når barna er tilstede, men også når dere er alene og får det spørsmålet)

[bipo]

Hva jeg svarer.....

det avhenger i grunnen litt av settingen.

Jeg har svart uhøflig (har jeg fått hørt) at det har i grunnen ikke du/dere noe med. Dette spesielt til perifere bekjente.

Men til de jeg har god omgang med, har jeg svart ærlig at vi av medisinske årsaker ikke kan få egne barn.

Hvorvidt jeg reagerer eller ikke avhenger igjen av dagsform, og ikke minst hvem det er som spør.

Med vennlig hilsen

[Gjest Kinabarn]

Det er mulig jeg vil endre holdning etter at vi om et år har vært i Kina og hentet barnet vårt, men pr i dag prøver jeg så godt jeg kan å svare på slike spørsmål selv om jeg til tider syns de kan virke for nærgående. Jeg syns spesielt det er viktig å forklare når folk spør oss om hvorfor vi vil adoptere når vi kan få barn selv.

Håper informasjonen jeg gir kan forhindre noen fordommer rundt adopsjon og fremmedfrykt. Men som sagt: det er mulig jeg kommer til å reagere annerledes etter at vi har adoptert, jeg kommer kanskje til å være mer følsom for slike spørsmål da.

[Chloe]

Hei.

Ville bare komme med noen tanker fra en ikke-adoptant.

Jeg tror folk spør fordi man er oppriktig interessert. Det ville jeg vært om jeg spurte, iallefall. Rent bortsett fra at jeg aldri ville ha spurt om sånt når det er barn tilstede. Det kan fort høres ut som om jeg mener de (adopterte barna) er et dårligere alternativ.

Jeg har selv lurt på hvorfor man velger å gå igjennom hele den prosessen hvis man kan få biologiske barn. Jeg har forstått at det ikke bare er å sette seg på en liste og så; "Vips!". *s* I tillegg koster det vel en liten formue, også?

Kanskje er jeg naiv, men jeg tror folk mener det godt når de spør. Det er tross alt mer vanlig med egen-produserte barn enn adopterte barn. Nysgjerrighet er en naturlig ting når man møter noe man ikke er vant med.

Men, det er klart. Ingen har noen gang spurt meg hvorfor jeg ikke adopterer fremfor å "produsere" selv. *s* Jeg tipper det kommer av at det fremdeles er mer lik "normalen".

Jeg har fire barn og møter ofte på spørsmål om det. Det må liksom en god grunn til for å få fler enn gjennomsnittet. Særlig det at jeg ønsket fler barn etter tvillingene var "rart". "Nå har du vel nok barn?!"

Jeg tok spørsmålene for å være et utslag av interesse. "Hvorfor ønsker noen å få mange barn? Hvorfor er hun anderledes enn folk flest?" osv.

Mvh

[Gjest wook]

Jeg fikk veldig ofte dette spørsmålet rett etter at vi kom hjem med sønnen vår. Vår egenfødte jente var da 7,5 år. Jeg svarte somsant var at vi kunne ikke få flere barn selv og at vi derfor valgte å adpotere. For noen var dette et greit svar, men noen naboer av oss med Pakistansk og Indisk bakggrunn kunne ikke for sitt bare liv fatte og begripe hvorfor vi skulle adoptere vi hadde jo allerede et barn.

Jeg ga da opp å forklare mer og svarte bare at vi ønsket oss flere barn.

Kan også legge til at vi fikk denne kommentaren av min svigermor da vi fortalte henne at vi skulle adoptere, for henne var det et ikke tema helt til hun fikk hilse på gutten vår 3 mnd etter hjemkomst. Da var det greit men heller ikke mer.

[Lisette]

Tja, til de jeg ikke kjenner, eller ikke omgås mere enn et par ganger i året,...... blir svaret slik; ' Dette er min måte å få barn på :-)'

Ellers forsøker jeg og ikke henge meg opp i måten jeg blir spurt på. Selvfølgelig kan det føles nærgående og provoserende når perifere mennesker presenterer ganske så personlige spørsmål. Uansett tror jeg ikke at alle adoptanter føler for å fortelle sin livshistorie i 'hytt og pine' :-)

Jeg må si at det er noe helt annet med nære venner, familie og andre adoptanter. Etter som tiden går, har jeg lært å kjenne ganske mange adoptanter, en flott gjeng, - og jeg vet ikke bakgrunnen for adopsjonen til mere enn et par stykker. Det er underordnet tror jeg, ihvertfall ikke samtaletema.

Sammen med mann og barn, var jeg på en flyreise for noen uker siden, og jeg ble litt forskrekket over en av cabinpersonalets nærgående spørsmål :-) Det viste seg at hun var adoptant, og da var det hele liksom litt greiere :-) Hun spurte ikke oss om bakgrunnen for adopsjon, men jeg må si hun var veldig åpen om det selv.