Ett litt delikat tema kanskje

[bart]

Hei alle sammen.

Lenge siden sist jeg var innpå her men gratulerer til alle som har fått tildeling, godkjenninger og sånt. dere har en spennende tid foran dere.

Så til noe som både min mann og jeg egentlig er begynt å reagere endel på og som jeg inderlig håper ingen her tar ille opp og jeg tar gjerne imot råd og tips på hvordan jeg skal takle situasjonen.

Som flere her inne vet så har vi en egenfødt på 7 år og ei lita jente far kina på 1 år. I helga var vi på adopsjonstreff og det samme gjentar seg som det har gjort tidligere. For at ingen skal misforstå så er alle kjempehyggelige men det er en ting som gjentar seg bestandig og det er at alle er så opptatt av de adopterte, den fine hudfarven, hentereiser, skjønnhet osv. Vi er jo alle så stolte av ungene våre og jeg skjønner det jo kjempegodt, men vi var den eneste på treffet i helga som har en egenfødt og han ble så til de grader oversett. Det var ett fåtall som henvendte seg til ham, ingen spurte om det var morsomt å få lillesøster. Det var ett par stykker som spurte hvor gammel han var og det var alt. Jeg så på han at han ikke trivdes, og så fikk han en litt ertete oppførsel som igjen førte til at han fikk negativ oppmerksomhet. På veien hjem sa han at han var glad han ikke var en brun unge og var helt tydelig lei seg. På en måte så syns jeg det er litt rart at ingen tenker på han for som adoptivforeldre er vi jo så veldig ops på at våre barn ikke skal føle seg utenfor og er kanskje litt hårsåre. Det bør jo gå begge veier syns jeg. Han skilte seg veldig ut med det lyse håret og den lyse huden og jeg er litt skuffet etter treffet selv om det ellers var veldig trivelig . Vi har jo to barn som vi har fått på forskjellige måter og vil gjerne at de begge skal trives.

Selvføgelig vil kanskje noen si at dette var ett adopsjontreff og det kanskje skal være sånn, men når vi ellers er ute får hun lille også masse oppmerksomhet for alle er så positive til adopsjonen men de glemmer ikke han eller. Han ble så til de grader oversett i helgen at det var nesten ufint.

Nesten så jeg ikke har lyst til å ha ham med neste gang siden det samme helt sikkert vil gjenta seg og jeg vil skåne ham for det. Er jeg hårsår eller har jeg kanskje grunn til å føle meg litt skuffet. Synspunkter mottas med takk.

[Gjest en annen adoptivmor]

Vet du- akkurat det du skriver har jeg også tenkt mye på. Hadde det vært en adoptert som hadde blitt oversett og behandlet på denne måten, ville det nok blitt ramaskrik ! Jeg har sågar hørt andre adoptanter som har uttalt at de er glad for å slippe å få slike bleke barn- og uttalt seg stygt om utseendet på norske barn. Selvfølgelig for å fortelle hvor glad de er for å ha fått barna sine- men likevel....-det føles ikke så godt. Vi har også en egenfødt og en adoptert, og vurderer veldig å la den egenfødte "slippe" å bli med på flere treff da det føles som det nesten svekker selvtilliten hans.

Men det er jo trist også- for han er jo veldig glad i og stolt av lillebroren sin......

[bart]

Vet du- akkurat det du skriver har jeg også tenkt mye på. Hadde det vært en adoptert som hadde blitt oversett og behandlet på denne måten, ville det nok blitt ramaskrik ! Jeg har sågar hørt andre adoptanter som har uttalt at de er glad for å slippe å få slike bleke barn- og uttalt seg stygt om utseendet på norske barn. Selvfølgelig for å fortelle hvor glad de er for å ha fått barna sine- men likevel....-det føles ikke så godt. Vi har også en egenfødt og en adoptert, og vurderer veldig å la den egenfødte "slippe" å bli med på flere treff da det føles som det nesten svekker selvtilliten hans.

Men det er jo trist også- for han er jo veldig glad i og stolt av lillebroren sin......

Hei en annen adoptivmor.

Tusen takk for svar. Nesten litt godt å høre at andre opplever det samme selv om det er veldig trist. For få minutter siden satt vi faktisk og snakke om dette min mann og jeg og det er som du sier ikke bra for selvtilliten for guttene våre. I dag har han vært forferdelig vanskelig, plaget lillesøsteren sin veldig og det er nok en reaksjon på helgen. Vi vurderer nå å bare dra på kinatreff for der er det ikke sånn, der er han en av gjengen og alle viser han like mye oppmerksomhet som de andre får.

Litt trist men men og som du sier , det hadde sikkert vært ramaskrik dersom det hadde vært omvendt

[Gjest en annen adoptivmor]

Hei en annen adoptivmor.

Tusen takk for svar. Nesten litt godt å høre at andre opplever det samme selv om det er veldig trist. For få minutter siden satt vi faktisk og snakke om dette min mann og jeg og det er som du sier ikke bra for selvtilliten for guttene våre. I dag har han vært forferdelig vanskelig, plaget lillesøsteren sin veldig og det er nok en reaksjon på helgen. Vi vurderer nå å bare dra på kinatreff for der er det ikke sånn, der er han en av gjengen og alle viser han like mye oppmerksomhet som de andre får.

Litt trist men men og som du sier , det hadde sikkert vært ramaskrik dersom det hadde vært omvendt

Hei igjen :-)

Det er jo ikke så rart at gutten deres reagerer med å plage lillesøster dersom bare hun får oppmerksomhet. Akkurat slik har vi også hatt det etter å ha deltatt på treff.

Høres lurt ut å kutte ut de treffene som ikke er kjekke for begge to- og heller dra dit eldstemann også koser seg. DET har vi også tenkt å gjøre

[eikebladet]

Hei!

Så absolutt et innlegget til ettertanke. Bra at du sier i fra, for det er sikkert lett og overse uten selv å være klar over at man gjør det. Kanskje du kunne gi noen et hint underveis i treffet også? (selv om jeg er enige i at folk burde tenkt så langt selv...)

Jeg er en nokså fersk adoptivsøker og har ikke vært på noe treff ennå, men det blir sikkert ikke så lenge til jeg melder meg på en samling. Da skal jeg love deg å gjøre mitt ytterste for å vie like mye oppmerksomhet til alle barna som deltar!

[bart]

Hei!

Så absolutt et innlegget til ettertanke. Bra at du sier i fra, for det er sikkert lett og overse uten selv å være klar over at man gjør det. Kanskje du kunne gi noen et hint underveis i treffet også? (selv om jeg er enige i at folk burde tenkt så langt selv...)

Jeg er en nokså fersk adoptivsøker og har ikke vært på noe treff ennå, men det blir sikkert ikke så lenge til jeg melder meg på en samling. Da skal jeg love deg å gjøre mitt ytterste for å vie like mye oppmerksomhet til alle barna som deltar!

Hei hei

Tusen takk for svaret ditt, det varmet et morshjerte som har blødd litt i helgen. Lykke til med adopsjonen !!!

klem fra Bart

[Gjest lilja]

Hei Bart, og takk for sist! Du er slett ikke glemt selv om mailboksen er tom, men det va ju det herran finveret... ;-)

Dessverre så har jeg mer enn en gang gjort meg samme erfaring, og jeg er nok like mye LØVE-mor for mine egenfødte som for den adopterte...! Har fått mange rare spørsmål om det å ha en "blandet" barneflokk. Klassiker'n er nok den om hvorvidt jeg er like glad i den adopterte som i de andre to, men det har gått andre veien også.

Når disse spørsmål/kommentarene kommer med kun voksne tilstede, gjør det ikke så veldig mye. Da har jeg sjansen til å rispe litt i en og annen fordom, noe jeg mer enn gjerne gjør. Men ungene skal slippe å høre slikt!!! De er alle tre like unike, spennende og verdifulle individer, og jeg sier for n'te gang: Det ER INGEN forskjell! Evner, personlighet, egenverdi er totalt uavhengig av fortid, opphav og 1 mm overhud.

På mange måter så har jeg nok en fot i hver "leir". Jeg blir såret på min adoptivdatters vegne når andre nærmest gjør henne til en gjenstand, der bakgrunnshistorie, hudfarge osv. er hovedsaken. Men jeg blir like eitrande på mine andre barns vegne når de fremstilles som nærmest ubetydelige i skyggen av sin lillesøster, blasse, bleike og "kjedelig" egenfødte som de er. Og i enkelte (merk: Jeg sier enkelte!) sammenhenger får faktisk uttalelser ang. dette passere - utrolig nok!!

Det har vært mye snakk (ikke minst her på DOL) om hva slags kommentarer som kan såre adoptivforeldre og -barn, adskillig mindre "andre veien".

Jeg er ikke annerledes på dette feltet enn andre adoptivforeldre. Men en ting vil jeg si: Det KNYTER seg inni meg når jeg opplever mine egenfødte nedgraderes til "nestbest"! Det er en vond følelse uansett hvilket vei den går.

At det, både her på DOL og på treff, blir mye fokus på adopsjon og adoptivbarn er jo ikke så rart. Men husk at barn er barn og har samme behov for anerkjennelse. De "ser" ikke opprinnelse og hudfarge på samme måte som oss, og forstår i mange tilfeller ikke oppstyret rundt dette.

Og jeg drister meg forsiktig fram til sist: Jeg skjønner godt at følelsene kommer i opprør hvis man opplever å bli gravid underveis i adopsjonsprosessen. Men går det ikke an å fremstille som noe annet enn bare ubeleilig, sørgelig, ja, nærmest uønsket? DET har jeg nemlig opplevd mer enn en gang, og det er veldig vondt for meg. At adopsjonen må treneres (eller i verste fall stoppes) er selvfølgelig ikke noen god opplevelse. Men det er jo ikke barnets skyld!

Ethvert barn fortjener være velkommen med åpne armer, elsket, verdsatt, ønsket og etterlengtet - uansett bakgrunn!

[bart]

Hei Bart, og takk for sist! Du er slett ikke glemt selv om mailboksen er tom, men det va ju det herran finveret... ;-)

Dessverre så har jeg mer enn en gang gjort meg samme erfaring, og jeg er nok like mye LØVE-mor for mine egenfødte som for den adopterte...! Har fått mange rare spørsmål om det å ha en "blandet" barneflokk. Klassiker'n er nok den om hvorvidt jeg er like glad i den adopterte som i de andre to, men det har gått andre veien også.

Når disse spørsmål/kommentarene kommer med kun voksne tilstede, gjør det ikke så veldig mye. Da har jeg sjansen til å rispe litt i en og annen fordom, noe jeg mer enn gjerne gjør. Men ungene skal slippe å høre slikt!!! De er alle tre like unike, spennende og verdifulle individer, og jeg sier for n'te gang: Det ER INGEN forskjell! Evner, personlighet, egenverdi er totalt uavhengig av fortid, opphav og 1 mm overhud.

På mange måter så har jeg nok en fot i hver "leir". Jeg blir såret på min adoptivdatters vegne når andre nærmest gjør henne til en gjenstand, der bakgrunnshistorie, hudfarge osv. er hovedsaken. Men jeg blir like eitrande på mine andre barns vegne når de fremstilles som nærmest ubetydelige i skyggen av sin lillesøster, blasse, bleike og "kjedelig" egenfødte som de er. Og i enkelte (merk: Jeg sier enkelte!) sammenhenger får faktisk uttalelser ang. dette passere - utrolig nok!!

Det har vært mye snakk (ikke minst her på DOL) om hva slags kommentarer som kan såre adoptivforeldre og -barn, adskillig mindre "andre veien".

Jeg er ikke annerledes på dette feltet enn andre adoptivforeldre. Men en ting vil jeg si: Det KNYTER seg inni meg når jeg opplever mine egenfødte nedgraderes til "nestbest"! Det er en vond følelse uansett hvilket vei den går.

At det, både her på DOL og på treff, blir mye fokus på adopsjon og adoptivbarn er jo ikke så rart. Men husk at barn er barn og har samme behov for anerkjennelse. De "ser" ikke opprinnelse og hudfarge på samme måte som oss, og forstår i mange tilfeller ikke oppstyret rundt dette.

Og jeg drister meg forsiktig fram til sist: Jeg skjønner godt at følelsene kommer i opprør hvis man opplever å bli gravid underveis i adopsjonsprosessen. Men går det ikke an å fremstille som noe annet enn bare ubeleilig, sørgelig, ja, nærmest uønsket? DET har jeg nemlig opplevd mer enn en gang, og det er veldig vondt for meg. At adopsjonen må treneres (eller i verste fall stoppes) er selvfølgelig ikke noen god opplevelse. Men det er jo ikke barnets skyld!

Ethvert barn fortjener være velkommen med åpne armer, elsket, verdsatt, ønsket og etterlengtet - uansett bakgrunn!

Hei du

Der var du endelig, er sannelig glad for jeg tok opp dette at jeg ikke er alene om å føle ett stikk i hjertet når den egenfødte blir degradert. Begge våre er unike og like høyt elsket og det har smertet veldig å se hvordan storebror som er en beskjeden og stille gutt er preget av helgens treff.

Godt å høre fra deg, ja det er ett fantastisk vær, vi er ute hele dagen. Håper vi treffes i sommer.

klem fra Bart

[Gjest barbeint]

Som en forhåpentligvis kommende adoptivmor ( søknaden er enda hos SUAK), er jeg glad du tar opp netopp dette temaet!

Minnes fremdeles diskusjonen om "blek annsiktene i bunad". Eller at de synes de andre barna på helse stasjonen ikke var så "pene". Sånt blir jeg litt skremt av og enda litt mer skremt etter din opplevelse.

Siden min mann og jeg selv velger og adoptere vårt første barn, får vi mest sannsynlig ett biologisk barn også en gang i fremtiden ( i og med vi er "frivillig barnløse").

Alle foreldre synes selvfølgelig at sine egne barn er de nydligste i verden. De fleste adoptivsøkere har hatt ett stor ønske om og også få egne barn. - Denne følesen har selvsagt fått en ny og enda bedre følelse, netopp det og selv bli mor og far. - Alle er man selvsagt mest opptatt i hva som er likt seg selv eller sitt eget.

OK. Dette ble veldig mye følelser, og ikke mye fakta:)

Konklusjon: Kjempe bra at du tok opp temaet. Ingen gjorde noe bevist for og være slem. Alle som leste dette tar forhåpentligvis dette til ettertanke til neste treff. Ingen har rett til og favorittisere hudfarge etc.

Har selv opplevd att andre adoptanter "ser ned på meg" pga. at jeg "tar opp plass i køen", fordommmer som at " jeg gjør dette kun for og være snill" etc. Alle har sine grunner til og adoptere (også jeg*smil*), men vi må ikke bli så sneversynte at vi ikke synes det samme om andres "hvite" barn enn våre egen.

Håper det går bra med sønnen din ( og att datteren tåler en støyt av storebror).

Vennlig hilsen fra en tydlig engasjert

[Gjest smile]

Som en forhåpentligvis kommende adoptivmor ( søknaden er enda hos SUAK), er jeg glad du tar opp netopp dette temaet!

Minnes fremdeles diskusjonen om "blek annsiktene i bunad". Eller at de synes de andre barna på helse stasjonen ikke var så "pene". Sånt blir jeg litt skremt av og enda litt mer skremt etter din opplevelse.

Siden min mann og jeg selv velger og adoptere vårt første barn, får vi mest sannsynlig ett biologisk barn også en gang i fremtiden ( i og med vi er "frivillig barnløse").

Alle foreldre synes selvfølgelig at sine egne barn er de nydligste i verden. De fleste adoptivsøkere har hatt ett stor ønske om og også få egne barn. - Denne følesen har selvsagt fått en ny og enda bedre følelse, netopp det og selv bli mor og far. - Alle er man selvsagt mest opptatt i hva som er likt seg selv eller sitt eget.

OK. Dette ble veldig mye følelser, og ikke mye fakta:)

Konklusjon: Kjempe bra at du tok opp temaet. Ingen gjorde noe bevist for og være slem. Alle som leste dette tar forhåpentligvis dette til ettertanke til neste treff. Ingen har rett til og favorittisere hudfarge etc.

Har selv opplevd att andre adoptanter "ser ned på meg" pga. at jeg "tar opp plass i køen", fordommmer som at " jeg gjør dette kun for og være snill" etc. Alle har sine grunner til og adoptere (også jeg*smil*), men vi må ikke bli så sneversynte at vi ikke synes det samme om andres "hvite" barn enn våre egen.

Håper det går bra med sønnen din ( og att datteren tåler en støyt av storebror).

Vennlig hilsen fra en tydlig engasjert

Kan jeg spørre hvorfor dere velger adopsjon når dere kan få barn uten å adoptere?

[Gjest barbeint]

Kan jeg spørre hvorfor dere velger adopsjon når dere kan få barn uten å adoptere?

Ja, du kan godt spørre!

Det store spm. er : Vet jeg svaret? Det er mange faktorer og endel personlige så, det egner seg ikke egentlig for meg og legge det ut på DOL. (Ikke det at du hadde blitt så mye klokere av det heller).

Jeg vet hvordan det er og være "minoritets barn" om jeg kan kalle det det.

Mange adoptere som siste utvei, jeg som første. Ikke at det er noe bedre, men du ba om grunner.

- Resten av grunnene legges ikke ut på nett.

Ikke for at de er revolosjonerende, men jeg vil helst fortsatt være her og anonym.

Vil du kan du maile meg på [email protected]

Jeg gjør det ikke for og være "snill", mere tvert i mot jeg er tross alt like "egoistisk" som alle andre:-)

Fra en søvnløs

[Gjest barbeint]

Ja, du kan godt spørre!

Det store spm. er : Vet jeg svaret? Det er mange faktorer og endel personlige så, det egner seg ikke egentlig for meg og legge det ut på DOL. (Ikke det at du hadde blitt så mye klokere av det heller).

Jeg vet hvordan det er og være "minoritets barn" om jeg kan kalle det det.

Mange adoptere som siste utvei, jeg som første. Ikke at det er noe bedre, men du ba om grunner.

- Resten av grunnene legges ikke ut på nett.

Ikke for at de er revolosjonerende, men jeg vil helst fortsatt være her og anonym.

Vil du kan du maile meg på [email protected]

Jeg gjør det ikke for og være "snill", mere tvert i mot jeg er tross alt like "egoistisk" som alle andre:-)

Fra en søvnløs

[Gjest smile]

Fikk mail i retur: "Unable to deliver message to the following address(es).

:

Sorry, I couldn't find any host named nickliste.com. (#5.1.2)"

[Gjest barbeint]

Fikk mail i retur: "Unable to deliver message to the following address(es).

:

Sorry, I couldn't find any host named nickliste.com. (#5.1.2)"

Selvsagt: Sånn går det med dysleksi: [email protected]

Nå var jeg kjempe konsentrert så håper det ble riktig denne gangen.

Du får prøve på, svarer sikkert ikke før i morgen (har jobbet siden 0600 og nå må jeg legge meg!)

Fra en meget trøtt

[sibadulla]

Hei bart,

Må bare si som de andre her; viktig og flott at du tok opp dette temaet! Vi venter på å hente en liten gutt, har ingen egenfødte og har aldri vært på slike treff - likevel så traff ditt innlegg meg midt i hjertet.... Vi kommer helt sikkert til å delta på treff i fremtiden, og nå vil også jeg, være ekstra oppmerksom på å gi ALLE barna oppmerksomhet. Det knyter seg inni meg når jeg leser om storebror. Sånt bør ikke skje - godt du satt fingeren på problemet!

Ønsker deg og dine en fortsatt fin sommer ;-)

[AAA]

Takk for at du bragte dette på bane.

Vennlig hilsen

[Gjest Muangthai]

Hei Bart,

Må si at dette treffer meg midt i hjertet. Barn er barn og fortjener like mye oppmerksomhet og er like mye verdt, selv på et adopsjonstreff.

Nå vet jeg ikke hvilket treff dere har vært på i helga , men jeg håper inderlig at dere kommer på andre felles-arrangementer også i fremtiden.

Bra at dere sier fra om slik for det bevistgjør oss (i hvertfall meg).

sommerhilsen til deg og dine fra perlen ved Vågsfjorden

mvh

[kina-nina]

Hei Bart, og takk for sist! Du er slett ikke glemt selv om mailboksen er tom, men det va ju det herran finveret... ;-)

Dessverre så har jeg mer enn en gang gjort meg samme erfaring, og jeg er nok like mye LØVE-mor for mine egenfødte som for den adopterte...! Har fått mange rare spørsmål om det å ha en "blandet" barneflokk. Klassiker'n er nok den om hvorvidt jeg er like glad i den adopterte som i de andre to, men det har gått andre veien også.

Når disse spørsmål/kommentarene kommer med kun voksne tilstede, gjør det ikke så veldig mye. Da har jeg sjansen til å rispe litt i en og annen fordom, noe jeg mer enn gjerne gjør. Men ungene skal slippe å høre slikt!!! De er alle tre like unike, spennende og verdifulle individer, og jeg sier for n'te gang: Det ER INGEN forskjell! Evner, personlighet, egenverdi er totalt uavhengig av fortid, opphav og 1 mm overhud.

På mange måter så har jeg nok en fot i hver "leir". Jeg blir såret på min adoptivdatters vegne når andre nærmest gjør henne til en gjenstand, der bakgrunnshistorie, hudfarge osv. er hovedsaken. Men jeg blir like eitrande på mine andre barns vegne når de fremstilles som nærmest ubetydelige i skyggen av sin lillesøster, blasse, bleike og "kjedelig" egenfødte som de er. Og i enkelte (merk: Jeg sier enkelte!) sammenhenger får faktisk uttalelser ang. dette passere - utrolig nok!!

Det har vært mye snakk (ikke minst her på DOL) om hva slags kommentarer som kan såre adoptivforeldre og -barn, adskillig mindre "andre veien".

Jeg er ikke annerledes på dette feltet enn andre adoptivforeldre. Men en ting vil jeg si: Det KNYTER seg inni meg når jeg opplever mine egenfødte nedgraderes til "nestbest"! Det er en vond følelse uansett hvilket vei den går.

At det, både her på DOL og på treff, blir mye fokus på adopsjon og adoptivbarn er jo ikke så rart. Men husk at barn er barn og har samme behov for anerkjennelse. De "ser" ikke opprinnelse og hudfarge på samme måte som oss, og forstår i mange tilfeller ikke oppstyret rundt dette.

Og jeg drister meg forsiktig fram til sist: Jeg skjønner godt at følelsene kommer i opprør hvis man opplever å bli gravid underveis i adopsjonsprosessen. Men går det ikke an å fremstille som noe annet enn bare ubeleilig, sørgelig, ja, nærmest uønsket? DET har jeg nemlig opplevd mer enn en gang, og det er veldig vondt for meg. At adopsjonen må treneres (eller i verste fall stoppes) er selvfølgelig ikke noen god opplevelse. Men det er jo ikke barnets skyld!

Ethvert barn fortjener være velkommen med åpne armer, elsket, verdsatt, ønsket og etterlengtet - uansett bakgrunn!

Vi er i samme situasjon (med en egenfødt fra før) og selv om vi ikke har fått tildeling ennå, så det er kjempeflott at dette temaet blir bragt på bane!

[kina-nina]

Hei Bart, og takk for sist! Du er slett ikke glemt selv om mailboksen er tom, men det va ju det herran finveret... ;-)

Dessverre så har jeg mer enn en gang gjort meg samme erfaring, og jeg er nok like mye LØVE-mor for mine egenfødte som for den adopterte...! Har fått mange rare spørsmål om det å ha en "blandet" barneflokk. Klassiker'n er nok den om hvorvidt jeg er like glad i den adopterte som i de andre to, men det har gått andre veien også.

Når disse spørsmål/kommentarene kommer med kun voksne tilstede, gjør det ikke så veldig mye. Da har jeg sjansen til å rispe litt i en og annen fordom, noe jeg mer enn gjerne gjør. Men ungene skal slippe å høre slikt!!! De er alle tre like unike, spennende og verdifulle individer, og jeg sier for n'te gang: Det ER INGEN forskjell! Evner, personlighet, egenverdi er totalt uavhengig av fortid, opphav og 1 mm overhud.

På mange måter så har jeg nok en fot i hver "leir". Jeg blir såret på min adoptivdatters vegne når andre nærmest gjør henne til en gjenstand, der bakgrunnshistorie, hudfarge osv. er hovedsaken. Men jeg blir like eitrande på mine andre barns vegne når de fremstilles som nærmest ubetydelige i skyggen av sin lillesøster, blasse, bleike og "kjedelig" egenfødte som de er. Og i enkelte (merk: Jeg sier enkelte!) sammenhenger får faktisk uttalelser ang. dette passere - utrolig nok!!

Det har vært mye snakk (ikke minst her på DOL) om hva slags kommentarer som kan såre adoptivforeldre og -barn, adskillig mindre "andre veien".

Jeg er ikke annerledes på dette feltet enn andre adoptivforeldre. Men en ting vil jeg si: Det KNYTER seg inni meg når jeg opplever mine egenfødte nedgraderes til "nestbest"! Det er en vond følelse uansett hvilket vei den går.

At det, både her på DOL og på treff, blir mye fokus på adopsjon og adoptivbarn er jo ikke så rart. Men husk at barn er barn og har samme behov for anerkjennelse. De "ser" ikke opprinnelse og hudfarge på samme måte som oss, og forstår i mange tilfeller ikke oppstyret rundt dette.

Og jeg drister meg forsiktig fram til sist: Jeg skjønner godt at følelsene kommer i opprør hvis man opplever å bli gravid underveis i adopsjonsprosessen. Men går det ikke an å fremstille som noe annet enn bare ubeleilig, sørgelig, ja, nærmest uønsket? DET har jeg nemlig opplevd mer enn en gang, og det er veldig vondt for meg. At adopsjonen må treneres (eller i verste fall stoppes) er selvfølgelig ikke noen god opplevelse. Men det er jo ikke barnets skyld!

Ethvert barn fortjener være velkommen med åpne armer, elsket, verdsatt, ønsket og etterlengtet - uansett bakgrunn!

Vi er i samme situasjon (med en egenfødt fra før) og selv om vi ikke har fått tildeling ennå, så det er kjempeflott at dette temaet blir bragt på bane!

[kina-nina]

Flott at du tok opp dette temaet!

Jeg synes ikke på noen måte at du er hårsår, for hvem ville akseptert at det adopterte barnet til de grader ble oversett?

Vi var på juletrefest i regi av en adopjonsforening med vår egenfødte nå i vinter, men det var heller ingen suksess.

Vi har ikke fått tildeling ennå, så vi hadde jo "bare" med blekansiktet vårt.

Intensjonen var jo at vi skulle prøve miljøet

hvor vi sikkert kommer til å tilbringe endel tid etter at vi får hjem Kina-barnet.

Men det endte med at vi gikk hjem tidlig, med en følelse av at her hadde ikke vi noe å gjøre...( til informasjon så tror jeg vi er utstyrt med vanlig sosial intelligens...)

Vi kom rett og slett ikke inn i samtaler rundt bordet etc.

Det var ingen god følelse, og "poden" på fire merket det veldig godt. På vei hjem sa han: "Vi drar ikke hit mer, mamma"...

Derimot har vi vært på noen lokale treff i bydelen vår som er utrolig fine! Der møtes familier på alle stadier i adopsjonen og utveksler erfaringer. Her har gutten vår vært med, og fått akkurat samme oppmerksomhet som de andre barna.

Barn har innebygde "antenner" for forskjellsbehandling, og i slike tilfeller er det vi voksne som sender ut signalene...

Her får vi gå litt i oss selv så vi ikke ubevisst lager første og annenrangs unger, enten det er ene eller andre veien!