Erfaringer med besteforeldres holdninger

[agape]

Hei på dere!

Jeg og mannen har et egenfødt barn, og vurderer å adoptere med tid og stunder.

Jeg har kommet fram til at jeg ønsker å adoptere - mannen min trenger litt mer tid enda, men jeg tror og håper at han kommer til samme konklusjon som meg. Dette er ikke noe som vi føler haster enda, og vi bruker den tiden vi trenger - samtidig som vi "gjør oss ferdig" med forsøkene på å få flere egenfødte barn. (Ikke ferdig med det enda!)

Men vi har kommet såpass på vei at vi snakker med slekt og venner om eventuell adopsjon, og her kommer problemet:

Mine svigerforeldre er meget skeptiske til adopsjon. Jeg tror deres holdninger i all hovedsak springer ut av 1) en holdning om at det er et spesielt bånd mellom biologiske foreldre og barn - at fordi en "ligner" hverandre også forstår hverandres tanker og følelser bedre.

2) En overbevisning om at adopterte barn får flere og større problemer enn egenfødte i oppveksten, særlig i puberteten - identitetsproblemer og andre psykisk slitsomme forhold. Dette siste er svigermors personlige erfaring etter 25 år i Oslo-skolen på videregående-trinnet.

Samtidig er de bunnløst og håpløst forelsket i barnebarnet, vår egenfødte 2-åring. Hun ikke bare ligner, hun er "som snytt ut av nesen" på farfar; flink fysisk (farfar er jo gammel turner), tidlig ute med språket (det ligger jo i genene), og på alle måter en "premieunge" (sitat farmor).

Jeg bekymrer meg over mye i denne forbindelse, blant annet: Vil besteforeldrenes noe reserverte holdning påvirke en eventuell adopsjonssøknad i negativ retning? Og er det grunn til å tro at de vil skille mellom barnebarna sine basert på deres ulike opprinnelse?

Jeg vet at vi ikke kommer til å la svigermor være tungen på vektskålen i denne saken, men jeg skulle så gjerne hatt hennes støtte også. Hun og svigerfar er velutdannede, stort sett fornuftige mennesker, men her synes jeg de er på villspor. Og det verste er vel at ihvertfall svigermor har vært i kontakt med mange adopterte - uten at det har gjort henne mindre sikker i sin sak.

Er det noen som har tilsvarende erfaringer, som kan fortelle meg om hvordan det har gått hos dere, og hvordan dere har taklet de problemene som har oppstått?

[Gjest wook]

Jeg nevnte noen av holdningene i et av innleggene nedenfor men jeg kan gjerne utdype litt mer.

Da vi startet vår adopsjonsprosess hadde vi en egenfødt datter på 6 år som var farmors godjente, eneste jente blant 6 gutter. Farmor hadde lenge lurt på om ikke vi skulle ha flere barn, hun syntes det var på tide før dattern vår ble alt for stor. Da vi endelig hadde bestemt oss for adopsjon og fortalte henne det ble hun ganske stille. Etter noen dager kom hun med hele leksa om at adoptivbarn hadde store problemer, man visste ingenting om fortiden deres også videre. Hun visste dessuten om noen på hjemstedet hennes som hadde adoptert en gutt og han var funnet på en trapp i fødelandet sitt. Ergo: adopsjon var ingen god løsning. Min manns øvrige familie syntes det var koselig og var oppriktig interessert men for svigermor var dette et ikke tema. Vi tok med oss tildelingsbilde, blader fra VB og annet adopsjonsmateriell men hun ville absolutt ikke ta stilling til at vi hadde fått en gutt.

Denne holdningen fortsatte helt til hun kom til dåpen hans, tre mnd etter hjemkomst, først da begynte det å løsne litt. Minstemann ble på en måte mer virkelig for henne.

Nå har det gått 4 år siden vi kom hjem og nå godtar hun gutten vår på lik linje med de øvrige barnebarna men det satt langt inne og tok sin tid..

La ikke svigermors holdning påvirke deres valg om en eventuell adopsjon men gjør det dere føler er riktig for dere og deres egenfødte barn.

[seinfeld]

Hei!

Jeg har hørt mange historier om besteforeldre og adopsjon, og mange har nok vært mye sårere enn den du beskriver.

Det er kanskje ikke så rart at den eldre generasjon er litt skeptiske. I så måte synes jeg ikke dine svigerforeldres argumenter var så hakkende galne. Jeg har jo sjøl - i ventetiden - tenkt på de biologiske band, eller helst hvordan mangelen på dem vil påvirke forholdet mellom barna våre og oss. Når det gjelder besteforeldre, virker det som om en av favoritt- aktiviteten er å lete etter positive trekk som går igjen i slekta. "Ja, sangstemmen har han etter tante Anna, hun sang alltid så nydelig". Ingenting galt i det, men slike minner kan ikke knyttes til våre barn. Er det egentlig så viktig, da? Hos oss roper besteforeldrene heller over seg over lillebrors latinske danseferdigheter (garantert ikke nedarvet i Norge!) og storebrors spenstige og sterke turn- kropp (ligner absolutt IKKE mor!). Det ser ikke ut som om arvede trekk fra familien savnes i det hele tatt! Tvert i mot, guttene våre bærer med seg så mye positivt fra sine hjemland at det er det som blir hovedsaken.

Hos oss er alle fire besteforeldre stolte og glade, og forteller villig vekk til alle som orker å høre om sine flotte barnebarn fra Colombia. Begge par hadde flere barnebarn (biologiske) før våre kom, men det har ikke vært tegn til forskjellsbehandling.

Når det gjelder din svigermors erfaring med at adoptivbarn kan få problemer, så stemmer jo det. ENKELTE adoptivbarn får problemer, særlig i tenårene. Våre barn har med seg noe ekstra i bagasjen som de fleste andre barn ikke har, nemlig bytte av omsorgspersoner og vissheten om at de på en eller annen måte ble forlatt. Når ungene blir så store at de virkelig forstår hva som har skjedd, kan dette føre til vansker.

Dette visste vi da vi gikk inn i adopsjonsprosessen og det ligger i bakhodet og lurer, det er en realitet vi bare må se i øynene. Imidlertid er det viktig å ha klart for seg at dette tross alt bare gjelder et fåtall. Det er ikke slik at adopsjon = trøbbel. Selv om man får biologiske barn, har man ingen garantier. De finnes drøssevis av egenfødte barn som også har problemer. Forskjellen er bare at ingen går ut og advarer folk mot å bli gravide 'fordi det er så mange unger som får problemer...'

Til slutt vil jeg ønske dere lykke til med tenkingen fram mot det som forhåpentligvis blir en adopsjon. Jeg skjønner at det er sårt når besteforeldrene ikke er like positive som dere er. Vær imidlertid glad for at svigerforeldrene dine tross alt har litt 'vettug' skepsis. Det er dessverre nok av de som må stri med rasisme og andre stygge ting hos de potensielle besteforeldre. Jeg kan love deg at DET er mye verre.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Vi er i den samme situasjonen som du skriver, og har ikke så mange råd egentlig.

Men hadde lyst til å dele noen utsagn med dere.

I anledning oldemors sykdom hadde hun fått en afrikaner til "å lufte seg" en gang i uken, og følgende utsagn kom i samtale med meg: "Det er jo fint at disse importerte vesnene får noe å gjøre, da!"

Kan bare støtte meg til Odd Børetzens tekst: Min bestemor er rasist...

Erfaring vi har i vår familie, har vist at besteforeldre er i utmerket stand til å forskjellsbehandle barnebarn. Det gjelder ikke oss personlig, for vi venter på vårt adoptivbarn og har en egenfødt 3 åring. Men min kusines barn blir dårlig behandlet av min tante og onkel. De får aldri hjelp til barnepass eller besøk i bursdager o.l.

Jeg tror enkelte holdninger i den gamle generasjonen er så innarbeidet at man ikke får endret dem, problemene kommer jo når barna blir så store at de skjønner at de blir forskjellsbehandlet.

Personlig tror jeg at kontakten med forskjellsbehandlerne hadde blitt holdt til et minimum.

Livet er for kort til at man skal omgi seg med negativ energi...

Lykke til!

[Mamta]

Min bestemor (barnas oldemor) og min onkel m/ fam var de mest skeptiske til adopsjonen, i vår famile. De var særlig skeptiske til valg av land (India) pga. hudfarge og mente Russland ville vært et bedre alternativ. Men vi hadde gjort vårt valg, og etterhvert som barna har kommet hjem til oss, har skepsisen snudd. Barnas oldemor er ikke lengre blant oss, men jeg vet at hun syntes sønnen vår var en riktig flott kar og komenterte alltid hans blide vesen og kvikke bevegelser. Mangelen på biologisk arv hadde absolutt ingen betydning!

Foreldrene våre var svært positivt innstilte alle sammen. Og det har aldri vært noen form for forskjellsbehandling av barna våre sammenliknet med de andre barnebarna i familiene våre. Hmmm, rent bortsett fra at våre barn oftere blir kommentert positivt mht. utseende og egenskaper som strålende smil, utrolig kroppsbeherskelse osv. enn det de andre barnebarna blir. Dette kompenserer vel for hvordan biologisk arv blir gjenkjent hos de andre barnebarna, antar jeg...

Ønsker deg/ dere lykke til videre med prosessen mot evt. å adoptere, samt flere ivf(?)forsøk !

[agape]

Jeg har mange spørsmål knyttet til tankene på adopsjon - og når jeg stiller dem her inne får jeg som regel gode og gjennomtenkte svar. Så også denne gangen, derfor:

Tusen takk til wook, seinfeld, Mamta og en anonym - for at dere deler erfaringene deres med meg!