Min mor

[Gjest datter]

Jeg har problemer ift. min mor som jeg ikke takler. Dessverre er det slik at den nærmeste slekta bør en ha litt kontakt med.

Jeg har alltid vært veldig forsiktig med hva jeg sier og gjør ift. henne. Men allikevel så blir det galt.

Min mor er ikke snill. Hun er manipulerende og har hun vært på besøk hos oss reiser hun hjem og forteller hvor håpløs vi har vært til min bror. Uansett om vi har vært håpløse eller ikke.

Hun er sint da og kritiserer. Hun er spesielt ille ift. meg og min søster, min bror har hun et spesielt forhold til. Hun er snill ift. han.

Jeg blir veldig nervøs av denne dama og vet ikke hvordan jeg skal behandle henne. Er jeg og besøker henne er det feil og gjør jeg det ikke er det også feil.

Jeg har fram til dags dato hatt en forhold til min mor preget av angst. Jeg er redd. Jeg får heller ikke kommet meg "unna" dama. Jeg har gått til psykolog i lange perioder av livet mitt og hun går igjen som spøkelset i livet mitt.

Jeg tror i perioder at jeg takler henne, men så treffer hun mine svake punkter igjen og igjen, og jeg får ikke beskyttet meg.

Jeg får ikke gjordt noe med hennes psyke, men hvordan skal jeg selv forholde meg?

Hennes siste trekk nå er at hun har skrevet testamente og selvfølgelig prioritert min bror. Det rare er at jeg blir utrolig lei meg når slikt skjer. Hun viser så tydelig at hun er mest glad i min bror og det gjør utrolig vondt.

Jeg vil aldri lage bråk for arv, og burde takle dette uten å føle meg så såret som jeg gjør.

Finnes det noen råd ift. denne dama. Jeg MÅ beskytte meg psykisk. Hvordan gjør jeg det?

Jeg forsøker å ha så lite som mulig kontakt med dama, men de gangene jeg må er det av ren plikt.

[baktus]

Hei - jeg er også så uheldig å ha ei mor som oppfører seg på samme måte som din.

Vi er tre søsken, og alltid var det en av oss som var "umulig" eller "slem", og som hun baksnakka.

Etter mange år og masse bråk og tårer har ingen av oss kontakt med henne....

Det er tragisk, men det beste for oss, ihvertfall.

Jeg skrev et brev til henne, hvor jeg forsøkte å forklare hvordan hun virka på meg - og siden har jeg ikke snakka med henne.

Hun ble nok bare enda mer forbanna av det - hun forventer jo at vi skal føye henne i alle hennes ideer.

Mitt råd er altså:

Prøv å ikke ha forventninger om at hun skal forandre seg og bli "norma" og snill. Det vil hun nok ikke gjøre (hvis hun er som mora mi - psykopat)

Kutt kontakten med henne!

Du har ikke fortjent ei mor som behandler deg på denne måten - som ikke vil deg vel!

Beskytt deg sjøl mpt henne ved ikke å ha kontakt.

Det er tøft - jeg måtte gå i terapi ei stund etter at jeg brøt med mora mi, for jeg holdt på å kveles av skyldfølelse. (skyldfølelse hadde jeg hele tida før også)

Søk hjelp, hvis det blir tøft.

Ta vare på deg sjøl, før du klapper helt sammen!

vennlig hilsen

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg er datteren til "sint mor" i forum for eldre.

Det pussige er at det ser ut til at det er døtrene som får gjennomgå. Kanskje de rett og slett sørger over sin egen tapte ungdomstid på den måten.

I går måtte jeg regelrett kaste henne ut av mitt hjem, selv om hun ikke akkurat kommer så ofte på besøk. Hun kom, var forholdsvis blid, men begynte fort å "egle". Først var det faren min det var noe i veien med. Når hun ikke fikk respons på det, var det at jeg hadde alt for mange blomster på verandaen. Jeg så det med en gang hvilket lynne hun var i og gav henne klar beskjed om at hvis hun bare skulle sitte her å "egle" kunne hun bare gå, noe hun også gjorde, uten å si ha det.

Jeg nekter å la meg knekke psykisk av henne lenger. Det er hun som har problemer, ikke jeg. Det er klart at dama må ha det forferdelig vondt, men det er alltid alle andre som er problemet og da er det nyttesløst å få henne til å søke hjelp.

Det positive med henne er at hun behandler sønnen min like bra som barna til min bror, hun er tydeligvis oppriktig glad i alle barnebarna. Forøvrig er det stort sett noe galt med alle, det er bare hver sin gang hvem som er "verst" . Unntaket er min bror, som "kan og vet alt". Det beklagelige er at han dessverre ser ut til å utnytte denne situasjonen og ser heller ikke hvor ille hun til tider er.

Vi døtre må rett og slett vise dem at vi er i stand til å leve våre egne liv.

Når det gjelder arv så kan hun faktisk ikke gjøre helt som hun vil. det finnes regler på dette når det er livsarvinger.

Jeg var fristet til å si "drit i henne", men jeg vet det er lettere sagt enn gjort.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg er datter av "sint mor" i forum for eldre.

Jeg ser du kjenner din egen mor litt igjen i min.

I går måtte jeg regelrett "kaste henne ut av mitt hjem. Hun kom på besøk, noe hun svært skjelden gjør nå til dags. Hun avr forholdsvis blid da hun kom, men jeg skjønte likevel fort at hun var i dårlig "lynne",

Hun begynte å "egle". Først ved å kritisere min far (som ikke var tilstede) og hvor håpløs han var. Videre at hun ville selge landsstedet ( et sted min far er svært gald i , men som er min mors arv). Jeg svarte at hun jo sto helt fritt til å gjøre hva hun ville,(hun hadde forventet motbør fra meg, slik at hun fikk fortsette krangelen,men det fikk hun ikke). Da begynte hun å kritisere meg for at jeg hadde for mye blomster på verandaen . Antagelig var hun sur fordi jeg hadde hatt 3 venninner på besøk kvelden i forveien og slikt tåler hun ikke. Jeg gav henne klar beskjed om at dersom hun skulle sitte der å "egle" kunne hun likegodt gå hjem, noe hun også gjorde, uten å si "ha det".

Jeg nekter å la meg knekke av henne, det er hun som har problemer og trenger psykolog. Men ettersom det er feil med alle andre, er det nytteløst å få henne til noen form for terapi. Psykologer er foresten identisk med "pakk". Vanlige leger derimot, er bra. Den eneste som "kan og vet alt, er min bror, og han vet dessverre å utnytte situajsonen til sin fordel. Han ser derfor heller ikke hvordan hun er til andre.

Det er pussig at i slike tilfeller er det stort sett døtrene som får gjennomgå. Min teori er at mødrene identifiserer sin egen tapte ungdom med sine egne døtre og at det blir en slags misunnelse. Ihvertfall ahr jeg det inntrykket av min mor, da hun helst skulle ha vært midtpunktet i mine venninnesammenkomster.

Innse at moren din ikke blir anderledes, heller blir hun verre jo eldre hun blir. Men innse også at det er hun som har problemet, ikke du. ikke la deg knekke av henne. Var fristet til å si, "drit i henne" og leve ditt eget liv, men vet det er lettere sagt enn gjort.

[Gjest datter]

Hei - jeg er også så uheldig å ha ei mor som oppfører seg på samme måte som din.

Vi er tre søsken, og alltid var det en av oss som var "umulig" eller "slem", og som hun baksnakka.

Etter mange år og masse bråk og tårer har ingen av oss kontakt med henne....

Det er tragisk, men det beste for oss, ihvertfall.

Jeg skrev et brev til henne, hvor jeg forsøkte å forklare hvordan hun virka på meg - og siden har jeg ikke snakka med henne.

Hun ble nok bare enda mer forbanna av det - hun forventer jo at vi skal føye henne i alle hennes ideer.

Mitt råd er altså:

Prøv å ikke ha forventninger om at hun skal forandre seg og bli "norma" og snill. Det vil hun nok ikke gjøre (hvis hun er som mora mi - psykopat)

Kutt kontakten med henne!

Du har ikke fortjent ei mor som behandler deg på denne måten - som ikke vil deg vel!

Beskytt deg sjøl mpt henne ved ikke å ha kontakt.

Det er tøft - jeg måtte gå i terapi ei stund etter at jeg brøt med mora mi, for jeg holdt på å kveles av skyldfølelse. (skyldfølelse hadde jeg hele tida før også)

Søk hjelp, hvis det blir tøft.

Ta vare på deg sjøl, før du klapper helt sammen!

vennlig hilsen

Det er nok ikke enkelt dette her.

Men takk for svar begge to. Det er godt at det er flere i samme båt.

Jeg vil tenke mer på innholdet i det dere har skrevet.

[Gjest datter underveis]

Her er noen forslag som kanskje kan hjelpe.

Resigner, ikke forvent noe som helst. Bli eventuelt heller positivt overrasket. På en måte må det nesten bli som du ikke har henne, på den måten at du aldri regner med noe fra den kanten. Tenk at du ikke har noen rettigheter hos henne. Men hun har heller ikke noen rettigheter hos deg.

Skaff deg avstand fysisk og psykisk. La henne få minst mulig del i hva du foretar deg.

Definer skyld og ansvar. Tenk hvor du ville vært om du ikke hadde brukt noen av de strategiene for å overleve som du har, og som hun anklager deg for. Selv om du ikke er perfekt, ligger asvaret hos henne. Riv og resoner bort skyldfølelsen hver gang den trenger seg inn. Du har rett til å sette grenser! Det er faktisk sunt.

Tilgi henne. Jeg fleiper ikke og prøver ikke å være lettvindt. Det er du som taper på din bitterhet, hun bryr seg sikkert ikke katta. Å tilgi er ikke å bortforklare eller si at det var greit. Å tilgi er å erkjenne akkurat hvor ille det er og har vært. Men så velger du å legge bort din rett til hevn og oppreisning. Du vil i alle fall ikke få det fra henne. Ved å tilgi henne mister tingene mye av makten over deg.

Ikke missunn broren din. I lengden blir det verst for ham.

Tell velsignelsene. Tell hvert menneske som setter pris på deg og viser deg respekt. Ta hver positiv tilbakemelding som en seier og en oppreisning. Tell hver materielle gave du får. Tenk nøye over hva det forteller deg om hvem du er. Men ikke gjør deg for avhengig av andre menneskers aksept.

Hvis du synes det er riktig, kan du definere din mor som syk. Det forandrer ikke henne, men kan gjøre det lettere for deg å takle henne. Om mulig, prøv å se det komiske i det.

Håper du ikke opplever dette som en overfladisk smørbrødliste, men at du kan finne noe nyttig i dette. Det er de stategiene som fungerer best for meg. Ikke det at jeg aldri lar meg psyke ned, men det går stadig litt enklere.

[avil]

Her er noen forslag som kanskje kan hjelpe.

Resigner, ikke forvent noe som helst. Bli eventuelt heller positivt overrasket. På en måte må det nesten bli som du ikke har henne, på den måten at du aldri regner med noe fra den kanten. Tenk at du ikke har noen rettigheter hos henne. Men hun har heller ikke noen rettigheter hos deg.

Skaff deg avstand fysisk og psykisk. La henne få minst mulig del i hva du foretar deg.

Definer skyld og ansvar. Tenk hvor du ville vært om du ikke hadde brukt noen av de strategiene for å overleve som du har, og som hun anklager deg for. Selv om du ikke er perfekt, ligger asvaret hos henne. Riv og resoner bort skyldfølelsen hver gang den trenger seg inn. Du har rett til å sette grenser! Det er faktisk sunt.

Tilgi henne. Jeg fleiper ikke og prøver ikke å være lettvindt. Det er du som taper på din bitterhet, hun bryr seg sikkert ikke katta. Å tilgi er ikke å bortforklare eller si at det var greit. Å tilgi er å erkjenne akkurat hvor ille det er og har vært. Men så velger du å legge bort din rett til hevn og oppreisning. Du vil i alle fall ikke få det fra henne. Ved å tilgi henne mister tingene mye av makten over deg.

Ikke missunn broren din. I lengden blir det verst for ham.

Tell velsignelsene. Tell hvert menneske som setter pris på deg og viser deg respekt. Ta hver positiv tilbakemelding som en seier og en oppreisning. Tell hver materielle gave du får. Tenk nøye over hva det forteller deg om hvem du er. Men ikke gjør deg for avhengig av andre menneskers aksept.

Hvis du synes det er riktig, kan du definere din mor som syk. Det forandrer ikke henne, men kan gjøre det lettere for deg å takle henne. Om mulig, prøv å se det komiske i det.

Håper du ikke opplever dette som en overfladisk smørbrødliste, men at du kan finne noe nyttig i dette. Det er de stategiene som fungerer best for meg. Ikke det at jeg aldri lar meg psyke ned, men det går stadig litt enklere.

Kloke og kjempende. Unge og sterke. Sårbare i kampen, men utholdende og seige.

*varme tanker*

Lykke til på ferden!

[baktus]

Her er noen forslag som kanskje kan hjelpe.

Resigner, ikke forvent noe som helst. Bli eventuelt heller positivt overrasket. På en måte må det nesten bli som du ikke har henne, på den måten at du aldri regner med noe fra den kanten. Tenk at du ikke har noen rettigheter hos henne. Men hun har heller ikke noen rettigheter hos deg.

Skaff deg avstand fysisk og psykisk. La henne få minst mulig del i hva du foretar deg.

Definer skyld og ansvar. Tenk hvor du ville vært om du ikke hadde brukt noen av de strategiene for å overleve som du har, og som hun anklager deg for. Selv om du ikke er perfekt, ligger asvaret hos henne. Riv og resoner bort skyldfølelsen hver gang den trenger seg inn. Du har rett til å sette grenser! Det er faktisk sunt.

Tilgi henne. Jeg fleiper ikke og prøver ikke å være lettvindt. Det er du som taper på din bitterhet, hun bryr seg sikkert ikke katta. Å tilgi er ikke å bortforklare eller si at det var greit. Å tilgi er å erkjenne akkurat hvor ille det er og har vært. Men så velger du å legge bort din rett til hevn og oppreisning. Du vil i alle fall ikke få det fra henne. Ved å tilgi henne mister tingene mye av makten over deg.

Ikke missunn broren din. I lengden blir det verst for ham.

Tell velsignelsene. Tell hvert menneske som setter pris på deg og viser deg respekt. Ta hver positiv tilbakemelding som en seier og en oppreisning. Tell hver materielle gave du får. Tenk nøye over hva det forteller deg om hvem du er. Men ikke gjør deg for avhengig av andre menneskers aksept.

Hvis du synes det er riktig, kan du definere din mor som syk. Det forandrer ikke henne, men kan gjøre det lettere for deg å takle henne. Om mulig, prøv å se det komiske i det.

Håper du ikke opplever dette som en overfladisk smørbrødliste, men at du kan finne noe nyttig i dette. Det er de stategiene som fungerer best for meg. Ikke det at jeg aldri lar meg psyke ned, men det går stadig litt enklere.

Jeg vet ikke om dette var ment til meg, men jeg tar ordene dine til meg uansett!

Jeg er kommet til nogenlunde samme stadium sjøl, men det var veldig godt å lese dem fra deg.

Takk, og lykke til videre.