Er jeg rar som reagere sånn?

[Gjest Tussi18]

Nå er det bare en uke igjen på skolen (ikke det en gang, 5 dager er det). Da er det slutt på den skolen jeg går på. Hadde liksom søkt vk2 på den skolen, men linja ble nedlagt.

Gleder meg til ferien (tror jeg. Aner ikke hva jeg skal gjøre men.....), samtidig gruer jeg meg. Er nemlig så trist, og jeg har faktisk vondt inne i meg (kjenner en slags sorg), fordi nå er det slutt. Slutt å gå på skolen. Slutt med samtaler med rådgiver.

Jeg vil så gjerne fortsette på skolen, men kan ikke (fordi linja ble nedlagt). Er liksom ikke noe jeg kan gjøre. Men skulle ønske jeg kunne.

Jeg gruer meg sånn. Lurer på hvordan jeg kommer til å reagere på fredag. Kommer jeg til å gråte, le, smile.....eller hva? Uansett, det får jeg ta som det kommer.

Åssen skal jeg klare meg uten rådgiver da? Og mest sannsynlig også uten legen jeg har snakka med i et halvt år nå. Plutselig (eller det er vel kanskje ikke plutselig, for jeg har jo visst om at det i noen uker) er det slutt å snakke med dem. Jeg mister 2 av de jeg har tillit til. Nå har jeg bare hun ene på VPP. (hun psyk. sykepleieren) igjen. Men jeg synest det er for lite med bare henne, med bare en person. Og ikke minst, at det bare er en samtale i uken. Jeg er jo vant med 3 og av til flere samtaler i uken. 1 med legen (hver mandag), 1 med rådgiver, og en på BUP (tidligere). Og nå er det liksom bare en. Og dette skjer sånn plutselig liksom.

Imorgen skal jeg til legen, og da er det sikkert siste gang. Eller, han sier vel det samme som rådgiveren min at: du kan jo alltids ringe.

Hallo.....det er jo ikke det samme. Ikke at jeg ikke er takknemlig for at jeg kan ringe, men......uff.....jeg vet liksom ikke hva jeg skal si. Gruer meg til han sier at: "vel, dette var siste gangen, men du kan bare ringe om du føler behov. Lykke til videre.....".

Er redd han skal si det imorgen.

Herregud......synes noen jeg er teit som er sånn. Som reagerer sånn. Som tar dette så tungt (for å si det sånn). Ja, for jeg tar det faktisk ganske tungt. Er ikke så lett (iallefall ikke for meg) å måtte slutte kontakten (kanskje ikke helt, men sånn med samtaler liksom) med 2 av de jeg har tillit til. Hun nye har jeg jo ikke snakka med mer en en gang, så henne kjenner jeg jo ikke. Dessuten har jeg heller ikke tillit til henne (ikke nå, er for tidlig).

Er redd dette skal gjøre ting verre igjen. For nå har jeg hatt en ganske stabil periode. Har vært stabilt et par uker. Siden jeg begynte med nye tabletter (for ca. 2 og en halv uke siden). Heldigvis har jeg iallefall tablettene.

Dere synes vel kanskje at det er bra at jeg slutter med de 2, da det kanskje blir for mye med 3 personer å forholde seg til. Men jeg takler det ganske bra. Synes det er tryggere med flere kontaktpersoner. For i tillfelle en av dem ikke har anledning, så kan jeg prøve å få tak i den andre liksom. (Hvis noen skjønner).

Huff.....herregud....jeg gruer meg til fredag. Hjelp, hvordan skal dette gå. Noen som har noe erfaring med det å måtte slutte med flere kontaktpersoner samtidig, når man i tillegg ikke kjenner den nye kontaktpersonen?

[Gjest Maria]

Men de kan jo ikke bare legge ned en linje når noen er midt under utdannelsen? Har du kastet bort to år du da?

Hvorfor kan du ikke fortsette og gå til samme lege?