Pappajente

[Gjest anonym for anledningen]

Her kommer et lite sårt hjertesukk fra en fersk mamma!

Vi kom hjem med vår lille skøyerjente for ca. 2 måneder siden, da var hun 14 mnd.

Etter en tøff gråteperiode knyttet hun seg til pappa, så mammas jobb var å være håndtlanger og passe på at hun så pappa når han ikke kunne holde henne (i dusjen o.l.) I mine armer hylte hun, og jeg skal ikke nekte for at det var temmelig sårt.

Jeg vet det er vanlig å knytte seg til en av gangen, og det aller viktigste er selvsagt at jenta har knyttet seg sterkt til en av oss!

Fremdeles er det pappa som er klippen, selv om jeg er mest hjemme med henne, Jeg må bare innrømme at jeg ikke er større enn at jeg blir både sår og sjalu og at det renner over for meg innimellom.

Jeg vil nevne at når hun og jeg er alene opplever jeg at vi har en veldig fin og nær kontakt og at hun er knyttet til meg, men når pappa kommer hjem er det pappa som skal bære, trøste, mate osv.

Som voksen er dette selvfølgelig noe jeg må godta og jeg unner både henne og pappa denne nære kontakten, men i blandt er det slik at jeg gruer meg litt til han kommer hjem og det er jo helt sykt!

Innimellom når jeg forteller dette til andre får jeg en følelse av at de ser på meg som om jeg skulle være spedalsk eller noe slikt!

Er det noen som kjenner seg igjen i dette og som kan gi meg noen trøstens ord eller gode råd, slik at det blir lettere å bære?

Hilsen en sår og stolt mamma, som er takknemlig for svar!

[sibadulla]

Hei,

Jeg har ingen erfaring dessverre, da vi foreløpig går og venter på å hente førstemann :-) Jeg vil bare rose deg for at du tar opp slike ting som dette. Det gjør at vi alle tenker gjennom mulige "scenarioer" og ikke føler oss så alene om vi opplever noe lignende. Håper du får mange gode, trøstende og nyttige svar! Jeg er overbevist om at du ikke er alene om å erfare dette... Etter det jeg har forstått, går slike ting i bølgedaler, og det er ikke uvanlig at barnet knytter seg mest til en i starten. Om noen måneder er kanskje mamma'n favoritten :-) Ønsker dere alt det beste for fremtiden!

Go'klem fra

[Gjest eno]

Jeg er i samme situasjon som sibadulla, ved at vi venter vårt første barn, og dermed ikke har erfaring på området. Er enig med deg Sibadulla at det er fint du deler dette med oss på dol, og jeg håper du får svar fra folk med erfaring.

På foreldreforberedende kurs ble vi forberedt på at dette du/dere har opplevd kan skje. Bare tanken gjør meg trist, .........at barnet vårt bare skal "favorisere"/føle seg trygg hos kun den ene. Det er en sak å se objektivt å klart på saken, men en helt annen sak når hjertet får være med å råde. Skjønner tankene du har kjempegodt, jeg.

Lykke til videre.

mvh

[Gjest andregang]

Hei på deg, kan av egen erfaring gi deg råd om å bruke tiden til hjelp. Etter 7 mnd. favorittisering her i huset, har h*n "godtatt" at den andre parten også kan trøste, kose, mate, skifte bleier når begge partene er i huset. Jeg forstår tankene dine og synes det er bra at du belyser dine problemer og hjertesukk her på forumet. Vi skal kunne bruke/dra nytte av hverandre både i "solskinn og regn" vi brukere. PS! Man bør nok ikke være redde for å bruke sitt opprinnelig nick synes nå jeg )

[bringrid]

Fint innlegg! Det er ikke uvanlig at barnet knytter seg spesielt til èn person, en bestemor kan også være en slik person. Det kan skyldes at barnet savner en lignende person fra tiden før det ble adoptert. Pappajenta deres må ha savnet en pappa, eller også har hun hatt et spesielt forhold til en fosterfar.

Siden du er så mye sammen med henne, tar hun kanskje deg som en selvfølge. Hva om du holder deg borte en halvtime eller en time og pappa overtar, så vil hun nok savne deg etter hvert.

Mine sønner var noen ordentlige mammadalter og overså sin far fullstendig når jeg var til stede, så jeg holdt meg unna noen timer og da gikk det bra. Og plutselig en dag var pappa gjevest.

[bart]

Hei

Takk for fint innlegg. Hos oss er det likedan. Lillejenta er utpreget pappajente. Når vi er hjemme bare hun og jeg så koser vi oss veldig men med en gang pappa kommer fra jobb er det han for alle pengene.

Jeg syns egentlig det bare er koselig spesielt siden storebror i huset alltid har vært mammagutt. Pappa i huset er så stolt.

Tror nok det kommer til å forandre seg etterhvert. I vårt tilfelle er hun blitt mer og mer knyttet til meg og av og til foretrekker hun meg. Det skjer faktisk oftere og oftere. Vi kom hjem med henne i september og til å begynne med syns jeg det var veldig sårt men nå gleder det meg bare at de koser seg sånn i lag. Forstår veldig godt din reaksjon men tro meg det vil jevne seg ut etter hvert. Nå får mamma masse kos og det fikk jeg ikke for 3 mnd siden. Har egentlig hørt at det er ganske vanlig at de knytter seg spesielt til en person men at det jevner seg ut etter hvert. Lykke til og for all del ikke føl deg "spedalsk". Du har en helt normal reaksjon.

klem fra ei i samme situasjon

[Gjest kinamamsen]

Da vi hentet vår eldste datter ville hun ikke ha noe med pappa'n å gjøre. Enten skrek hun som en gal eller så ble hun helt passiv og ulykkelig når han skulle mate henne, kle på henne, gå tur med henne o.s.v. Det tok tid - men i løpet av noen måneder begynte hun å godta ham mer og mer, og etter et halvt års tid, så var det gått seg til ganske bra. I dag er hun en utpreget pappajente! Men, ting tar tid og det kan være ganske tøft mens det står på. Et av de andre parene i vår gruppe hadde problemer med avvisning av mor, og det varte også i flere måneder før det gikk seg til. Jeg møtte de sist helg og i dag er kjærligheten og oppmerksomheten overfor mor og far lik for henne; men til og med i dag fem år etter snakker moren om det og ser på det som en veldig tøff periode.

En ting er helt sikkert; at når du tar tiden til hjelp så vil dette ordne seg etterhvert. Jeg forstår godt at du finner det sårende og leit, men en dag er det nok deg hun henvender seg til; helt frivillig og med stor glede. Anbefaler som noen andre her å være litt borte fra henne. Vi trente også på at jeg ikke alltid var tilgjengelig slik at pappa måtte trøste, mate, skifte, leke o.s.v. enten hun ville eller ikke. Han satt også ofte på gulvet og lekte med f.eks. klosser eller puslespill og etterhvert ble hun nysgjerrig og nærmet seg ham sakte men sikkert. Etterhvert så var hun plutselig, veldig forsiktig, med i leken.

Lykke til !

[Gjest anonym for anledningen]

Hei

Takk for fint innlegg. Hos oss er det likedan. Lillejenta er utpreget pappajente. Når vi er hjemme bare hun og jeg så koser vi oss veldig men med en gang pappa kommer fra jobb er det han for alle pengene.

Jeg syns egentlig det bare er koselig spesielt siden storebror i huset alltid har vært mammagutt. Pappa i huset er så stolt.

Tror nok det kommer til å forandre seg etterhvert. I vårt tilfelle er hun blitt mer og mer knyttet til meg og av og til foretrekker hun meg. Det skjer faktisk oftere og oftere. Vi kom hjem med henne i september og til å begynne med syns jeg det var veldig sårt men nå gleder det meg bare at de koser seg sånn i lag. Forstår veldig godt din reaksjon men tro meg det vil jevne seg ut etter hvert. Nå får mamma masse kos og det fikk jeg ikke for 3 mnd siden. Har egentlig hørt at det er ganske vanlig at de knytter seg spesielt til en person men at det jevner seg ut etter hvert. Lykke til og for all del ikke føl deg "spedalsk". Du har en helt normal reaksjon.

klem fra ei i samme situasjon

Tusen takk for mange gode trøstende ord, det hjelper.

Det er utrolig hvor sårbare vi blir i.f.h. til våre søte små, det er en erfaring.

Jeg skjønner at det bare er å ta tiden til hjelp, og tid skal hun få så mya hun trenger!

Jeg er enig i at det er rørende å se henne og pappa`n sammen, men så var det disse følelsene da som ikke alltid er så lette å styre!

Ting tar som kjent tid!

Varme hilsner fra

[thaimor]

Jeg har ikke hatt pappajenter jeg da, men _pappagutter_!

Spesielt den største var veldig mye pappagutt den første tida. Han var sterkt knyttet til fosterfaren - mulig det er en forklaring. Samtidig ble det slik under hentereisa at pappa'n var den som bar på han mesteparten av tida. Vi hadde ikke med vogn, og i 35 grader orket jeg ikke bære så lenge av gangen *lat* - mulig det også er en forklaring. Uansett forklaringer eller ikke, så var det en pyton følelse. Her hadde man gått i årevis og lengtet seg gul og blå, og så var man ikke mer verdt enn det... Slik tenkte jeg stadig vekk. Jeg gråt mine modige tårer, og pappa'n stakkar visste ikke helt hva han skulle gjøre....

Vel... det går seg til!!! I dag stiller vi temmelig likt, og den omtalte storebroren skal ikke være mange timene borte fra mamma før han uttaler de bevingede ord: Jeg savner mamma jeg

Du får bare trøste deg med at dette er like vanlig som det motsatte, selv om man gjerne skulle vært det foruten. Så langt har jeg ikke hørt om noen tilfeller hvor den andre parten ikke har blitt tatt inn i varmen... det kan bare variere litt i tid.

PS) Med nr. to gikk dette mye enklere. Kanskje vi var mer bevisste på oss selv - flinkere å fordele fra første øyeblikk, eller kanskje jeg var mer trygg i mammarollen og lot han styre tempoet mer selv.

Det blir nok MAMMA for alle penga snart skal du se