(Tittel mangler)

[Gjest maria]

Tiden etter at vi mistet Marius går fort, syntes ikke det er lenge siden jeg fødte han. Men det er allerede blitt 5 1/2 måned siden. Han skulle vært en liten krabat nå, som vi foreldre og søsken skulle skjemt bort. Å, som jeg savner han- av hele mitt hjerte. Skulle gitt hva som helst for at han skulle fått leve, noe inni meg døde da han ikke fikk lov å leve lenger. En bit av mitt hjerte er for alltid forbeholdt lille Marius, han er i mine tanker hver dag.

Som dere forstår så er jeg i dyp sorg og sliter veldig med å komme tilbake til en normal hverdag. Har ennå ikke begynt å jobbe igjen, har tenkt å prøve gang på gang, men jeg er rett og slett ikke klar for det ennå. Går jevnlig til psykolog, hun er en god støtte i sorgarbeidet. Tar en dag av gangen, det går sakte med sikkert fremover.

Det som sårer meg veldig er at det later til at ingen lenger tenker på Marius. Jeg føler at jeg, hans mamma er den eneste som virkelig savner han. Hans søsken savner han naturligvis, de snakker om han hver dag. Men av andre voksne syntes jeg ikke at jeg møter forståelse for min sorg. Har mange venninner, men det er bare en som fortsatt forstår min sorg og mitt savn- hun er god å ha. Det er sikkert ikke lett for andre som ikke har mistet et barn å forstå savnet, men jeg skulle ønske de fortsatt kunne tørre å snakke om han og forstå hvordan jeg har det. Er det for mye forlangt av meg å kunne kreve det? Ønsker ikke at Marius skal bli glemt- det blir han aldri for meg, men jeg ønsker at andre skal huske han også.

Ellers om dagen opplever jeg nok en stor sorg, min kjære kjære bestemor døde for noen dager siden. Det er ganske tungt å oppleve å miste 2 av mine kjæreste på så kort tid. Jeg er jo midt i sorgbearbeidelsen med Marius, og så dør min bestemor.

Livet blir ikke alltid som man ønsker, det er sikkert og visst. Men det må gå sin gang uansett hvor nådeløst tungt det er.

Et hjertesukk fra en trist og lei

[conan]

"Som dere forstår så er jeg i dyp sorg og sliter veldig med å komme tilbake til en normal hverdag. Har ennå ikke begynt å jobbe igjen, har tenkt å prøve gang på gang, men jeg er rett og slett ikke klar for det ennå."

Kanskje du rett og slett bare MÅ tilbake til en normal hverdag for å takle den? Opp i salen igjen og tilsvarende floskler... :-)

Jeg har selv mistet barn, så jeg vet hva du føler (til en viss grad), men det kan jo være spesielle omstendigheter rundt ditt barns død som gjør det hele spesiellt tragisk og vanskelig? På meg kan det virke som du ikke kom skikkelig i gang med sorgbearbeidelsen med en gang, og at mye er gjordt i feil rekkefølge, siden du fortsatt sliter så tungt?

Men, døden er en del av livet (på verdensbasis dør det 30-40000 barn hver dag bare pga sult og sykdom..) og å "grave seg ned" i sorgen tror jeg er invalidiserende. Hele sorgprosessen er jo vårt redskap til å vende tilbake til resten av livet vårt, og trekker den for langt ut i tid, begynner den å virke mot sin hensikt- tror jeg.

Jo, livet føles urettferdig når barn dør. Rekkefølgen i livets orden snus på hodet, og det som skulle vært ens største glede, blir bunnløs sorg. Det som skulle vært starten, blir i stedet slutten.

"Hvorfor skjer det meg? Hva kunne jeg gjordt annerledes?", og tusen av andre tanker og spørsmål og beskyldninger raser gjennom en. Men, uansett hvor mange spørsmål, uansett hvor høye bølger i følelseslivet, så er det et faktum som man ikke kan endre på: barnet vårt døde av en eller annen årsak, og han eller hun kommer aldri tilbake.

Vi kan ikke gjøre noe med det, men det vi kan gjøre noe med, er våre liv og hvordan vi velger å leve det med de andre som lever og som betyr noe for oss. Det er derfor det er så viktig å ha en fremdrift i sorgen, stopper den opp så stopper livet ens også opp.

Når det er sagt, så skjønner jeg også at dersom man er hardt rammet, vi er jo alle forskjellige, så blir man bare så utrolig sliten, at det ikke er energi til å jobbe seg videre og at mer ekstern hjelp er nødvendig. Det er en helvetes jobb å sørge slik jeg husker det..

Men, hva hadde du gjordt dersom du ikke kunne sykmeldt deg, gått til psykolog osv? Sett at du var en "søppelfyllingkvinne" på Filipinene, eller bodde i "bushen"? Skulle du lagt deg ned for å dø? Hvis svaret er nei på det spørsmålet, så har du det du trenger i deg akkurat nå, til å gå videre. Vi er så utrolig mye sterkere enn vi tror, men MÅ vi ikke vise denne styrken og benytte oss av den, er det lettere å velge alternativene når de finnes.

Det er ikke min hensikt å påføre deg mer smerte, men man må ikke glemme at sorgen er til for å komme videre, ikke dvele ved det som ikke ble, og derfor ikke lenger er.

"Går jevnlig til psykolog, hun er en god støtte i sorgarbeidet. Tar en dag av gangen, det går sakte med sikkert fremover."

Av ren nysgjerrighet og et ønske om forståelse om din situasjon, spør jeg:

Hva konkret er det som er så tungt? Hvordan merker du fremgangen?

"Det som sårer meg veldig er at det later til at ingen lenger tenker på Marius."

Nei, det gjør de ikke, forhåpentligvis med unntak av faren, din øvrige nærmeste familie og noen gode venner. Tenker du mye på 30-40000 barna som jeg nevnte ovenfor? Vi er alle sentre i våre egne liv, og det som er viktig for oss, er ikke nødvendigvis viktig for andre. Spesielt orker vi ikke å leve andres sorg over tid, og det er ikke andre som har mistet din sønn. Dersom han døde i forbindelse med/rett etter fødsel, kjente de han ikke engang, og de føler ikke ditt /vårt tap på samme måte som deg/oss. Det er ingen som klarer å gå å tenke på tragedier til hverdags, da hadde vi alle blitt gale...

"Jeg føler at jeg, hans mamma er den eneste som virkelig savner han."

Dersom som sagt, han døde før, under eller rett etter fødsel, er du den eneste som har fått mulighet til å bli kjent med han. Ingen andre har noe å minnes eller noen opplevelser av hans liv på samme måte som deg som har kjent ha bli til inne i deg. Vi "utenforstående" fedre, øvrig familie og venner savner mest drømmen om et barn som vi faktisk aldri kjente, dersom omstendighetene er slik. Lite å minnes, men mye å savne...

Selv om barnet ditt døde etter å ha blitt eldre, tror jeg uansett det er viktig å huske at vi sørger forskjellig, både mht uttrykk, styrke og "varighet". Kanskje andre skjuler sin sorg ovenfor deg av hensyn til deg, siden du er så hardt rammet av tapet? Det er jo en mulighet, eller? Kanskje din sorg er så overveldende at andres sorg drukner og blir overdøyet? Kanskje dine forventninger til hvordan andres sorg skal uttrykkes, er gale eller basert på din opplevelse av DIN sorg? Jeg tror ingen har glemt han, men ubevisst ønsker man jo å fortrenge slike triste hendelser. Kanskje du har venner som selv er foreldre eller jobber med å bli det? Da er det vel ikke helt unaturlig at man skåner seg selv for tanken på å miste sine barn?

"Hans søsken savner han naturligvis, de snakker om han hver dag. Men av andre voksne syntes jeg ikke at jeg møter forståelse for min sorg."

Nei, heldigvis er det de færreste av oss som mister barn (dersom man holder spontanabborter i svangerskapets første måneder utenfor), men kan det være at din opplevelse av manglende forståelse for din sorg, bunner i at den kan virke veldig voldsom og langtrukken?

Som sagt, selv om det er sjeldent å miste barn, i alle fall i vår del av verden, så er det ikke veldig unikt. De fleste mister jo uansett andre som betyr mye for en, foreldre, søsken ektefeller osv, og sorgen over dette er også tung å bære, uten at livet stopper helt opp i et halvt år for det.

"Har mange venninner, men det er bare en som fortsatt forstår min sorg og mitt savn- hun er god å ha. Det er sikkert ikke lett for andre som ikke har mistet et barn å forstå savnet, men jeg skulle ønske de fortsatt kunne tørre å snakke om han og forstå hvordan jeg har det. Er det for mye forlangt av meg å kunne kreve det?"

Min oppfatning er at du ikke kan kreve det. Det er ditt tap, og du må "deale" med det, og temaet er for krevende til at man bør plage sine venner med det (det er faktisk det vi gjør) for lenge. Du må i så fall selv ta initiativet til å bringe temaet på bane, dersom du har behov for å prate mer om tapet. Som sagt ovenfor, vi har alle nok med våre egne liv, og temaet ER vanskelig og krevende for venner å forholde seg til.

"Ønsker ikke at Marius skal bli glemt- det blir han aldri for meg, men jeg ønsker at andre skal huske han også."

Han vil ikke bli glemt, men livet dreier seg først og fremst om de levende. Gled deg heller over DITT minne om gutten din. Det er det som er viktig for deg.

"Ellers om dagen opplever jeg nok en stor sorg, min kjære kjære bestemor døde for noen dager siden. Det er ganske tungt å oppleve å miste 2 av mine kjæreste på så kort tid. Jeg er jo midt i sorgbearbeidelsen med Marius, og så dør min bestemor."

Kondolerer så mye.

"Livet blir ikke alltid som man ønsker, det er sikkert og visst. Men det må gå sin gang uansett hvor nådeløst tungt det er."

Ja, men da må du begynne å leve igjen!

Lykke til, og kanskje du kan finne noe som er til hjelp her: http://www.etbarnforlite.no

:-)

[favn]

"Som dere forstår så er jeg i dyp sorg og sliter veldig med å komme tilbake til en normal hverdag. Har ennå ikke begynt å jobbe igjen, har tenkt å prøve gang på gang, men jeg er rett og slett ikke klar for det ennå."

Kanskje du rett og slett bare MÅ tilbake til en normal hverdag for å takle den? Opp i salen igjen og tilsvarende floskler... :-)

Jeg har selv mistet barn, så jeg vet hva du føler (til en viss grad), men det kan jo være spesielle omstendigheter rundt ditt barns død som gjør det hele spesiellt tragisk og vanskelig? På meg kan det virke som du ikke kom skikkelig i gang med sorgbearbeidelsen med en gang, og at mye er gjordt i feil rekkefølge, siden du fortsatt sliter så tungt?

Men, døden er en del av livet (på verdensbasis dør det 30-40000 barn hver dag bare pga sult og sykdom..) og å "grave seg ned" i sorgen tror jeg er invalidiserende. Hele sorgprosessen er jo vårt redskap til å vende tilbake til resten av livet vårt, og trekker den for langt ut i tid, begynner den å virke mot sin hensikt- tror jeg.

Jo, livet føles urettferdig når barn dør. Rekkefølgen i livets orden snus på hodet, og det som skulle vært ens største glede, blir bunnløs sorg. Det som skulle vært starten, blir i stedet slutten.

"Hvorfor skjer det meg? Hva kunne jeg gjordt annerledes?", og tusen av andre tanker og spørsmål og beskyldninger raser gjennom en. Men, uansett hvor mange spørsmål, uansett hvor høye bølger i følelseslivet, så er det et faktum som man ikke kan endre på: barnet vårt døde av en eller annen årsak, og han eller hun kommer aldri tilbake.

Vi kan ikke gjøre noe med det, men det vi kan gjøre noe med, er våre liv og hvordan vi velger å leve det med de andre som lever og som betyr noe for oss. Det er derfor det er så viktig å ha en fremdrift i sorgen, stopper den opp så stopper livet ens også opp.

Når det er sagt, så skjønner jeg også at dersom man er hardt rammet, vi er jo alle forskjellige, så blir man bare så utrolig sliten, at det ikke er energi til å jobbe seg videre og at mer ekstern hjelp er nødvendig. Det er en helvetes jobb å sørge slik jeg husker det..

Men, hva hadde du gjordt dersom du ikke kunne sykmeldt deg, gått til psykolog osv? Sett at du var en "søppelfyllingkvinne" på Filipinene, eller bodde i "bushen"? Skulle du lagt deg ned for å dø? Hvis svaret er nei på det spørsmålet, så har du det du trenger i deg akkurat nå, til å gå videre. Vi er så utrolig mye sterkere enn vi tror, men MÅ vi ikke vise denne styrken og benytte oss av den, er det lettere å velge alternativene når de finnes.

Det er ikke min hensikt å påføre deg mer smerte, men man må ikke glemme at sorgen er til for å komme videre, ikke dvele ved det som ikke ble, og derfor ikke lenger er.

"Går jevnlig til psykolog, hun er en god støtte i sorgarbeidet. Tar en dag av gangen, det går sakte med sikkert fremover."

Av ren nysgjerrighet og et ønske om forståelse om din situasjon, spør jeg:

Hva konkret er det som er så tungt? Hvordan merker du fremgangen?

"Det som sårer meg veldig er at det later til at ingen lenger tenker på Marius."

Nei, det gjør de ikke, forhåpentligvis med unntak av faren, din øvrige nærmeste familie og noen gode venner. Tenker du mye på 30-40000 barna som jeg nevnte ovenfor? Vi er alle sentre i våre egne liv, og det som er viktig for oss, er ikke nødvendigvis viktig for andre. Spesielt orker vi ikke å leve andres sorg over tid, og det er ikke andre som har mistet din sønn. Dersom han døde i forbindelse med/rett etter fødsel, kjente de han ikke engang, og de føler ikke ditt /vårt tap på samme måte som deg/oss. Det er ingen som klarer å gå å tenke på tragedier til hverdags, da hadde vi alle blitt gale...

"Jeg føler at jeg, hans mamma er den eneste som virkelig savner han."

Dersom som sagt, han døde før, under eller rett etter fødsel, er du den eneste som har fått mulighet til å bli kjent med han. Ingen andre har noe å minnes eller noen opplevelser av hans liv på samme måte som deg som har kjent ha bli til inne i deg. Vi "utenforstående" fedre, øvrig familie og venner savner mest drømmen om et barn som vi faktisk aldri kjente, dersom omstendighetene er slik. Lite å minnes, men mye å savne...

Selv om barnet ditt døde etter å ha blitt eldre, tror jeg uansett det er viktig å huske at vi sørger forskjellig, både mht uttrykk, styrke og "varighet". Kanskje andre skjuler sin sorg ovenfor deg av hensyn til deg, siden du er så hardt rammet av tapet? Det er jo en mulighet, eller? Kanskje din sorg er så overveldende at andres sorg drukner og blir overdøyet? Kanskje dine forventninger til hvordan andres sorg skal uttrykkes, er gale eller basert på din opplevelse av DIN sorg? Jeg tror ingen har glemt han, men ubevisst ønsker man jo å fortrenge slike triste hendelser. Kanskje du har venner som selv er foreldre eller jobber med å bli det? Da er det vel ikke helt unaturlig at man skåner seg selv for tanken på å miste sine barn?

"Hans søsken savner han naturligvis, de snakker om han hver dag. Men av andre voksne syntes jeg ikke at jeg møter forståelse for min sorg."

Nei, heldigvis er det de færreste av oss som mister barn (dersom man holder spontanabborter i svangerskapets første måneder utenfor), men kan det være at din opplevelse av manglende forståelse for din sorg, bunner i at den kan virke veldig voldsom og langtrukken?

Som sagt, selv om det er sjeldent å miste barn, i alle fall i vår del av verden, så er det ikke veldig unikt. De fleste mister jo uansett andre som betyr mye for en, foreldre, søsken ektefeller osv, og sorgen over dette er også tung å bære, uten at livet stopper helt opp i et halvt år for det.

"Har mange venninner, men det er bare en som fortsatt forstår min sorg og mitt savn- hun er god å ha. Det er sikkert ikke lett for andre som ikke har mistet et barn å forstå savnet, men jeg skulle ønske de fortsatt kunne tørre å snakke om han og forstå hvordan jeg har det. Er det for mye forlangt av meg å kunne kreve det?"

Min oppfatning er at du ikke kan kreve det. Det er ditt tap, og du må "deale" med det, og temaet er for krevende til at man bør plage sine venner med det (det er faktisk det vi gjør) for lenge. Du må i så fall selv ta initiativet til å bringe temaet på bane, dersom du har behov for å prate mer om tapet. Som sagt ovenfor, vi har alle nok med våre egne liv, og temaet ER vanskelig og krevende for venner å forholde seg til.

"Ønsker ikke at Marius skal bli glemt- det blir han aldri for meg, men jeg ønsker at andre skal huske han også."

Han vil ikke bli glemt, men livet dreier seg først og fremst om de levende. Gled deg heller over DITT minne om gutten din. Det er det som er viktig for deg.

"Ellers om dagen opplever jeg nok en stor sorg, min kjære kjære bestemor døde for noen dager siden. Det er ganske tungt å oppleve å miste 2 av mine kjæreste på så kort tid. Jeg er jo midt i sorgbearbeidelsen med Marius, og så dør min bestemor."

Kondolerer så mye.

"Livet blir ikke alltid som man ønsker, det er sikkert og visst. Men det må gå sin gang uansett hvor nådeløst tungt det er."

Ja, men da må du begynne å leve igjen!

Lykke til, og kanskje du kan finne noe som er til hjelp her: http://www.etbarnforlite.no

:-)

conan, jeg kjenner deg ikke, men bittelitt likevel. det var sterkt å lese både ditt og marias innlegg og en påminner, om det skulle trengs, om å gripe dagen og de som er der.

[Zirine]

"Som dere forstår så er jeg i dyp sorg og sliter veldig med å komme tilbake til en normal hverdag. Har ennå ikke begynt å jobbe igjen, har tenkt å prøve gang på gang, men jeg er rett og slett ikke klar for det ennå."

Kanskje du rett og slett bare MÅ tilbake til en normal hverdag for å takle den? Opp i salen igjen og tilsvarende floskler... :-)

Jeg har selv mistet barn, så jeg vet hva du føler (til en viss grad), men det kan jo være spesielle omstendigheter rundt ditt barns død som gjør det hele spesiellt tragisk og vanskelig? På meg kan det virke som du ikke kom skikkelig i gang med sorgbearbeidelsen med en gang, og at mye er gjordt i feil rekkefølge, siden du fortsatt sliter så tungt?

Men, døden er en del av livet (på verdensbasis dør det 30-40000 barn hver dag bare pga sult og sykdom..) og å "grave seg ned" i sorgen tror jeg er invalidiserende. Hele sorgprosessen er jo vårt redskap til å vende tilbake til resten av livet vårt, og trekker den for langt ut i tid, begynner den å virke mot sin hensikt- tror jeg.

Jo, livet føles urettferdig når barn dør. Rekkefølgen i livets orden snus på hodet, og det som skulle vært ens største glede, blir bunnløs sorg. Det som skulle vært starten, blir i stedet slutten.

"Hvorfor skjer det meg? Hva kunne jeg gjordt annerledes?", og tusen av andre tanker og spørsmål og beskyldninger raser gjennom en. Men, uansett hvor mange spørsmål, uansett hvor høye bølger i følelseslivet, så er det et faktum som man ikke kan endre på: barnet vårt døde av en eller annen årsak, og han eller hun kommer aldri tilbake.

Vi kan ikke gjøre noe med det, men det vi kan gjøre noe med, er våre liv og hvordan vi velger å leve det med de andre som lever og som betyr noe for oss. Det er derfor det er så viktig å ha en fremdrift i sorgen, stopper den opp så stopper livet ens også opp.

Når det er sagt, så skjønner jeg også at dersom man er hardt rammet, vi er jo alle forskjellige, så blir man bare så utrolig sliten, at det ikke er energi til å jobbe seg videre og at mer ekstern hjelp er nødvendig. Det er en helvetes jobb å sørge slik jeg husker det..

Men, hva hadde du gjordt dersom du ikke kunne sykmeldt deg, gått til psykolog osv? Sett at du var en "søppelfyllingkvinne" på Filipinene, eller bodde i "bushen"? Skulle du lagt deg ned for å dø? Hvis svaret er nei på det spørsmålet, så har du det du trenger i deg akkurat nå, til å gå videre. Vi er så utrolig mye sterkere enn vi tror, men MÅ vi ikke vise denne styrken og benytte oss av den, er det lettere å velge alternativene når de finnes.

Det er ikke min hensikt å påføre deg mer smerte, men man må ikke glemme at sorgen er til for å komme videre, ikke dvele ved det som ikke ble, og derfor ikke lenger er.

"Går jevnlig til psykolog, hun er en god støtte i sorgarbeidet. Tar en dag av gangen, det går sakte med sikkert fremover."

Av ren nysgjerrighet og et ønske om forståelse om din situasjon, spør jeg:

Hva konkret er det som er så tungt? Hvordan merker du fremgangen?

"Det som sårer meg veldig er at det later til at ingen lenger tenker på Marius."

Nei, det gjør de ikke, forhåpentligvis med unntak av faren, din øvrige nærmeste familie og noen gode venner. Tenker du mye på 30-40000 barna som jeg nevnte ovenfor? Vi er alle sentre i våre egne liv, og det som er viktig for oss, er ikke nødvendigvis viktig for andre. Spesielt orker vi ikke å leve andres sorg over tid, og det er ikke andre som har mistet din sønn. Dersom han døde i forbindelse med/rett etter fødsel, kjente de han ikke engang, og de føler ikke ditt /vårt tap på samme måte som deg/oss. Det er ingen som klarer å gå å tenke på tragedier til hverdags, da hadde vi alle blitt gale...

"Jeg føler at jeg, hans mamma er den eneste som virkelig savner han."

Dersom som sagt, han døde før, under eller rett etter fødsel, er du den eneste som har fått mulighet til å bli kjent med han. Ingen andre har noe å minnes eller noen opplevelser av hans liv på samme måte som deg som har kjent ha bli til inne i deg. Vi "utenforstående" fedre, øvrig familie og venner savner mest drømmen om et barn som vi faktisk aldri kjente, dersom omstendighetene er slik. Lite å minnes, men mye å savne...

Selv om barnet ditt døde etter å ha blitt eldre, tror jeg uansett det er viktig å huske at vi sørger forskjellig, både mht uttrykk, styrke og "varighet". Kanskje andre skjuler sin sorg ovenfor deg av hensyn til deg, siden du er så hardt rammet av tapet? Det er jo en mulighet, eller? Kanskje din sorg er så overveldende at andres sorg drukner og blir overdøyet? Kanskje dine forventninger til hvordan andres sorg skal uttrykkes, er gale eller basert på din opplevelse av DIN sorg? Jeg tror ingen har glemt han, men ubevisst ønsker man jo å fortrenge slike triste hendelser. Kanskje du har venner som selv er foreldre eller jobber med å bli det? Da er det vel ikke helt unaturlig at man skåner seg selv for tanken på å miste sine barn?

"Hans søsken savner han naturligvis, de snakker om han hver dag. Men av andre voksne syntes jeg ikke at jeg møter forståelse for min sorg."

Nei, heldigvis er det de færreste av oss som mister barn (dersom man holder spontanabborter i svangerskapets første måneder utenfor), men kan det være at din opplevelse av manglende forståelse for din sorg, bunner i at den kan virke veldig voldsom og langtrukken?

Som sagt, selv om det er sjeldent å miste barn, i alle fall i vår del av verden, så er det ikke veldig unikt. De fleste mister jo uansett andre som betyr mye for en, foreldre, søsken ektefeller osv, og sorgen over dette er også tung å bære, uten at livet stopper helt opp i et halvt år for det.

"Har mange venninner, men det er bare en som fortsatt forstår min sorg og mitt savn- hun er god å ha. Det er sikkert ikke lett for andre som ikke har mistet et barn å forstå savnet, men jeg skulle ønske de fortsatt kunne tørre å snakke om han og forstå hvordan jeg har det. Er det for mye forlangt av meg å kunne kreve det?"

Min oppfatning er at du ikke kan kreve det. Det er ditt tap, og du må "deale" med det, og temaet er for krevende til at man bør plage sine venner med det (det er faktisk det vi gjør) for lenge. Du må i så fall selv ta initiativet til å bringe temaet på bane, dersom du har behov for å prate mer om tapet. Som sagt ovenfor, vi har alle nok med våre egne liv, og temaet ER vanskelig og krevende for venner å forholde seg til.

"Ønsker ikke at Marius skal bli glemt- det blir han aldri for meg, men jeg ønsker at andre skal huske han også."

Han vil ikke bli glemt, men livet dreier seg først og fremst om de levende. Gled deg heller over DITT minne om gutten din. Det er det som er viktig for deg.

"Ellers om dagen opplever jeg nok en stor sorg, min kjære kjære bestemor døde for noen dager siden. Det er ganske tungt å oppleve å miste 2 av mine kjæreste på så kort tid. Jeg er jo midt i sorgbearbeidelsen med Marius, og så dør min bestemor."

Kondolerer så mye.

"Livet blir ikke alltid som man ønsker, det er sikkert og visst. Men det må gå sin gang uansett hvor nådeløst tungt det er."

Ja, men da må du begynne å leve igjen!

Lykke til, og kanskje du kan finne noe som er til hjelp her: http://www.etbarnforlite.no

:-)

Jeg sitter å nikker gjennom hele innlegget ditt conan, det jeg ville sagt har du sagt allerede utrolig godt.

Og til deg maria. Din sorg over å ha mistet et barn vil du måtte bære gjennom hele livet, utfordringen din blir å finne en måte å leve med den på. Jeg håper du finner den styrken du leter etter og at tiden vil arbeide for deg. Jeg føler virkelig med deg.

[save]

"Som dere forstår så er jeg i dyp sorg og sliter veldig med å komme tilbake til en normal hverdag. Har ennå ikke begynt å jobbe igjen, har tenkt å prøve gang på gang, men jeg er rett og slett ikke klar for det ennå."

Kanskje du rett og slett bare MÅ tilbake til en normal hverdag for å takle den? Opp i salen igjen og tilsvarende floskler... :-)

Jeg har selv mistet barn, så jeg vet hva du føler (til en viss grad), men det kan jo være spesielle omstendigheter rundt ditt barns død som gjør det hele spesiellt tragisk og vanskelig? På meg kan det virke som du ikke kom skikkelig i gang med sorgbearbeidelsen med en gang, og at mye er gjordt i feil rekkefølge, siden du fortsatt sliter så tungt?

Men, døden er en del av livet (på verdensbasis dør det 30-40000 barn hver dag bare pga sult og sykdom..) og å "grave seg ned" i sorgen tror jeg er invalidiserende. Hele sorgprosessen er jo vårt redskap til å vende tilbake til resten av livet vårt, og trekker den for langt ut i tid, begynner den å virke mot sin hensikt- tror jeg.

Jo, livet føles urettferdig når barn dør. Rekkefølgen i livets orden snus på hodet, og det som skulle vært ens største glede, blir bunnløs sorg. Det som skulle vært starten, blir i stedet slutten.

"Hvorfor skjer det meg? Hva kunne jeg gjordt annerledes?", og tusen av andre tanker og spørsmål og beskyldninger raser gjennom en. Men, uansett hvor mange spørsmål, uansett hvor høye bølger i følelseslivet, så er det et faktum som man ikke kan endre på: barnet vårt døde av en eller annen årsak, og han eller hun kommer aldri tilbake.

Vi kan ikke gjøre noe med det, men det vi kan gjøre noe med, er våre liv og hvordan vi velger å leve det med de andre som lever og som betyr noe for oss. Det er derfor det er så viktig å ha en fremdrift i sorgen, stopper den opp så stopper livet ens også opp.

Når det er sagt, så skjønner jeg også at dersom man er hardt rammet, vi er jo alle forskjellige, så blir man bare så utrolig sliten, at det ikke er energi til å jobbe seg videre og at mer ekstern hjelp er nødvendig. Det er en helvetes jobb å sørge slik jeg husker det..

Men, hva hadde du gjordt dersom du ikke kunne sykmeldt deg, gått til psykolog osv? Sett at du var en "søppelfyllingkvinne" på Filipinene, eller bodde i "bushen"? Skulle du lagt deg ned for å dø? Hvis svaret er nei på det spørsmålet, så har du det du trenger i deg akkurat nå, til å gå videre. Vi er så utrolig mye sterkere enn vi tror, men MÅ vi ikke vise denne styrken og benytte oss av den, er det lettere å velge alternativene når de finnes.

Det er ikke min hensikt å påføre deg mer smerte, men man må ikke glemme at sorgen er til for å komme videre, ikke dvele ved det som ikke ble, og derfor ikke lenger er.

"Går jevnlig til psykolog, hun er en god støtte i sorgarbeidet. Tar en dag av gangen, det går sakte med sikkert fremover."

Av ren nysgjerrighet og et ønske om forståelse om din situasjon, spør jeg:

Hva konkret er det som er så tungt? Hvordan merker du fremgangen?

"Det som sårer meg veldig er at det later til at ingen lenger tenker på Marius."

Nei, det gjør de ikke, forhåpentligvis med unntak av faren, din øvrige nærmeste familie og noen gode venner. Tenker du mye på 30-40000 barna som jeg nevnte ovenfor? Vi er alle sentre i våre egne liv, og det som er viktig for oss, er ikke nødvendigvis viktig for andre. Spesielt orker vi ikke å leve andres sorg over tid, og det er ikke andre som har mistet din sønn. Dersom han døde i forbindelse med/rett etter fødsel, kjente de han ikke engang, og de føler ikke ditt /vårt tap på samme måte som deg/oss. Det er ingen som klarer å gå å tenke på tragedier til hverdags, da hadde vi alle blitt gale...

"Jeg føler at jeg, hans mamma er den eneste som virkelig savner han."

Dersom som sagt, han døde før, under eller rett etter fødsel, er du den eneste som har fått mulighet til å bli kjent med han. Ingen andre har noe å minnes eller noen opplevelser av hans liv på samme måte som deg som har kjent ha bli til inne i deg. Vi "utenforstående" fedre, øvrig familie og venner savner mest drømmen om et barn som vi faktisk aldri kjente, dersom omstendighetene er slik. Lite å minnes, men mye å savne...

Selv om barnet ditt døde etter å ha blitt eldre, tror jeg uansett det er viktig å huske at vi sørger forskjellig, både mht uttrykk, styrke og "varighet". Kanskje andre skjuler sin sorg ovenfor deg av hensyn til deg, siden du er så hardt rammet av tapet? Det er jo en mulighet, eller? Kanskje din sorg er så overveldende at andres sorg drukner og blir overdøyet? Kanskje dine forventninger til hvordan andres sorg skal uttrykkes, er gale eller basert på din opplevelse av DIN sorg? Jeg tror ingen har glemt han, men ubevisst ønsker man jo å fortrenge slike triste hendelser. Kanskje du har venner som selv er foreldre eller jobber med å bli det? Da er det vel ikke helt unaturlig at man skåner seg selv for tanken på å miste sine barn?

"Hans søsken savner han naturligvis, de snakker om han hver dag. Men av andre voksne syntes jeg ikke at jeg møter forståelse for min sorg."

Nei, heldigvis er det de færreste av oss som mister barn (dersom man holder spontanabborter i svangerskapets første måneder utenfor), men kan det være at din opplevelse av manglende forståelse for din sorg, bunner i at den kan virke veldig voldsom og langtrukken?

Som sagt, selv om det er sjeldent å miste barn, i alle fall i vår del av verden, så er det ikke veldig unikt. De fleste mister jo uansett andre som betyr mye for en, foreldre, søsken ektefeller osv, og sorgen over dette er også tung å bære, uten at livet stopper helt opp i et halvt år for det.

"Har mange venninner, men det er bare en som fortsatt forstår min sorg og mitt savn- hun er god å ha. Det er sikkert ikke lett for andre som ikke har mistet et barn å forstå savnet, men jeg skulle ønske de fortsatt kunne tørre å snakke om han og forstå hvordan jeg har det. Er det for mye forlangt av meg å kunne kreve det?"

Min oppfatning er at du ikke kan kreve det. Det er ditt tap, og du må "deale" med det, og temaet er for krevende til at man bør plage sine venner med det (det er faktisk det vi gjør) for lenge. Du må i så fall selv ta initiativet til å bringe temaet på bane, dersom du har behov for å prate mer om tapet. Som sagt ovenfor, vi har alle nok med våre egne liv, og temaet ER vanskelig og krevende for venner å forholde seg til.

"Ønsker ikke at Marius skal bli glemt- det blir han aldri for meg, men jeg ønsker at andre skal huske han også."

Han vil ikke bli glemt, men livet dreier seg først og fremst om de levende. Gled deg heller over DITT minne om gutten din. Det er det som er viktig for deg.

"Ellers om dagen opplever jeg nok en stor sorg, min kjære kjære bestemor døde for noen dager siden. Det er ganske tungt å oppleve å miste 2 av mine kjæreste på så kort tid. Jeg er jo midt i sorgbearbeidelsen med Marius, og så dør min bestemor."

Kondolerer så mye.

"Livet blir ikke alltid som man ønsker, det er sikkert og visst. Men det må gå sin gang uansett hvor nådeløst tungt det er."

Ja, men da må du begynne å leve igjen!

Lykke til, og kanskje du kan finne noe som er til hjelp her: http://www.etbarnforlite.no

:-)

Bare noen refleksjoner omkring conans innlegg...

Du skriver:

"På meg kan det virke som du ikke kom skikkelig i gang med sorgbearbeidelsen med en gang, og at mye er gjordt i feil rekkefølge, siden du fortsatt sliter så tungt? "

Jeg syns det er vanskelig å operere med en "riktig" rekkefølge i sorgprosesser. Vi har jo alle våre måter, hva som er adekvat uttrykk for sorgen vår og hvordan vi etterhvert må leve med tapet vårt, er forhold som varierer slik vi alle er forskjellige. Og du, conan, skriver jo selv senere:

"Selv om barnet ditt døde etter å ha blitt eldre, tror jeg uansett det er viktig å huske at vi sørger forskjellig, både mht uttrykk, styrke og "varighet". "

Ergo kan vi ikke stille opp en "sørgemal" for maria heller. Veien er så tung og vanskelig, det er ingen fasit, ingen holdepunkter, alt for mange drastiske ned-turer og vanskelige følelser....

Så skriver du conan:

"Men, døden er en del av livet (på verdensbasis dør det 30-40000 barn hver dag bare pga sult og sykdom..) og å "grave seg ned" i sorgen tror jeg er invalidiserende. "

Her hopper du, fra det spesielle til det generelle i ett stort, dramatisk hopp. Du vil kanskje illustrere poenget ditt ved å sette "vår egen lidelse" i ett perspektiv? Og av og til hjelper jo det, av og til kan det jo puffe oss på veien om vi sitter fast... men det er ett bedre "hjelpemiddel" om det er vi selv som setter standardene, og at det er vi selv som forsøker å se oss selv utenfra. Vi vet jo hva det vil si å miste barn på dette forumet, og deler kanskje erfaringen av at egen smerte ikke blir mindre på grunn av at andre i verden opplever det samme. Disse andre kan være ett referansepunkt for oss, og en gruppe vi kan føle tilknytning til gjennom vårt individuelle tap. At vår egen sorg er ett premiss i eget liv, kommer vi neppe unna. Det hadde vært merkelig i mine øyne!

Jeg syns selv at maria ikke virker å ha kommet så "kort" i sin sorgprosess. Jeg syns hun reflekterer over hva hun klarer og ikke klarer akkurat nå, og at hun virker å kontinuerlig vurdere mulighetene for å begynne å jobbe igjen. Fem måneder er ikke så lenge.... etter min mening.

Klem til både conan og maria for denne gangen fra

[Nyco]

Jeg satt og tenkte på det du sa om at det virker som om alle har glemt barnet ditt allerede.

Kanskje folk har det som meg? Min tante mistet sin sønn to dager før termin. Jeg har aldri sett barnet hennes, jeg så ikke engang min tante mens hun gikk gravid. Jeg fikk bare beskjed på telefon etter at alt var over.

Alikevel vet jeg at min tante mistet barnet sitt, min fetter. Han fikk navnet Erik.

Jeg tar aldri opp temaet med tante, fordi jeg har ingenting å gi henne. Jeg kan ikke minne henne på sorgen over å miste ham, og så stå der uten å ha noe å gi henne. Jeg kan ikke begyne å sette meg inn i hvordan hun føler det engang, det blir for stort for meg.

Jeg fikk aldri møte Erik, men han streifer tankene mine nå og da, jeg kommer aldri til å glemme ham.

Dette er ti år siden nå. Jeg kommer fortsatt til å bære minnet om Erik i meg for resten av livet. Selv om jeg aldri snakker om det til noen.

[Gjest tankefull]

Kjære maria!

Det blir ofte slik du beskriver:barna er hos mamma for alltid.Enten på den ene eller andre måten.Det er ganske vanlig at det til slutt er en selv som må ta initiativ til evt. å prate om englene våre,blir visst bare slik etterhvert som tiden går...

Jeg savner det like mye som deg å kunne prate om Nestor,men andre føler ikke det behovet.Etterhvert har jeg bare godtatt det,men savnet og ønsket om å snakke om ham blir ikke mindre for det.Savnet etter gutten min forblir like stort i hjertet mitt til den dagen jeg dør!

Det er godt å ha noen som en kan ty til i tunge stunder,det vet vi begge;men ofte,faktisk!,finner en den største styrken inni seg selv!Det er du som kjenner deg selv best og vet hva du trenger for å heles:og da gjør du det du vet er nødvendig.Jeg kjenner deg som en svært reflektert og sterk kvinne,en som ønsker å heles.Du har allerede gjort en kjempejobb med deg selv,du har kommet langt! og du ER på rett vei selvom det er et stykke igjen!

"Din største styrke kjenner du først som en avmakt."Aa.Brynildsen.

Kondolerer med tapet av din bestemor,jeg tenker på deg!

Sender deg snart en mail.

Varm klem fra Nestor sin mamma.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Kjære Maria

Det var trist å lese i historien din og jeg føler med deg i sorgen.

Jeg må si jeg ble litt iritert over conan sitt svar - ingen kan diktere hvordan man skal takle sorgen, den er privat og din sorg tilhører deg og ingen andre. Jeg lurer på om vedkommende har opplevd å miste et barn? Sorgarbeid er så individuelt og de som driver innenfor faget sier at den største nedturen (dypeste sorgen) kommer etter ca et halvt år. Det skulle vel passe med hvor du er i ditt sorgarbeid.

Det er klart at alle kan vel trenge en "oppstrammer" av og til - og det kan jo være greit å bli påmindt at det faktisk finnes lyse sider i livet også - så kanskje det å prøve og normalisere livet, ved f.eks å begynne å jobbe igjen, kan virke positivt inn på deg.

Jeg er forøvrig enig med deg at omverden sin reaksjon kan være vanskelig å takle - første gang de ser at du smiler så tror de at alt er over...? Det er nå 2 år og 4 mnd siden jeg mistet mitt barn og det går ikke en dag uten at jeg tenker på det - vi sliter med å få flere barn også - har aborter to ganger etter det og nå viser det seg at legen som gjorde utskrapningen på meg mest sannsynlig har klart å gjøre meg ufruktbar .... så jeg sliter jo med andre tunge ting tillegg. Jeg føler at det er slag på slag. Vennekretsen har forandret seg og det som jeg trodde var en av mine beste venninner har sviktet fullstendig.

Uansett det vi har opplevd, må vi bare lære oss å leve med.

Lykke til

[Gjest maria]

"Som dere forstår så er jeg i dyp sorg og sliter veldig med å komme tilbake til en normal hverdag. Har ennå ikke begynt å jobbe igjen, har tenkt å prøve gang på gang, men jeg er rett og slett ikke klar for det ennå."

Kanskje du rett og slett bare MÅ tilbake til en normal hverdag for å takle den? Opp i salen igjen og tilsvarende floskler... :-)

Jeg har selv mistet barn, så jeg vet hva du føler (til en viss grad), men det kan jo være spesielle omstendigheter rundt ditt barns død som gjør det hele spesiellt tragisk og vanskelig? På meg kan det virke som du ikke kom skikkelig i gang med sorgbearbeidelsen med en gang, og at mye er gjordt i feil rekkefølge, siden du fortsatt sliter så tungt?

Men, døden er en del av livet (på verdensbasis dør det 30-40000 barn hver dag bare pga sult og sykdom..) og å "grave seg ned" i sorgen tror jeg er invalidiserende. Hele sorgprosessen er jo vårt redskap til å vende tilbake til resten av livet vårt, og trekker den for langt ut i tid, begynner den å virke mot sin hensikt- tror jeg.

Jo, livet føles urettferdig når barn dør. Rekkefølgen i livets orden snus på hodet, og det som skulle vært ens største glede, blir bunnløs sorg. Det som skulle vært starten, blir i stedet slutten.

"Hvorfor skjer det meg? Hva kunne jeg gjordt annerledes?", og tusen av andre tanker og spørsmål og beskyldninger raser gjennom en. Men, uansett hvor mange spørsmål, uansett hvor høye bølger i følelseslivet, så er det et faktum som man ikke kan endre på: barnet vårt døde av en eller annen årsak, og han eller hun kommer aldri tilbake.

Vi kan ikke gjøre noe med det, men det vi kan gjøre noe med, er våre liv og hvordan vi velger å leve det med de andre som lever og som betyr noe for oss. Det er derfor det er så viktig å ha en fremdrift i sorgen, stopper den opp så stopper livet ens også opp.

Når det er sagt, så skjønner jeg også at dersom man er hardt rammet, vi er jo alle forskjellige, så blir man bare så utrolig sliten, at det ikke er energi til å jobbe seg videre og at mer ekstern hjelp er nødvendig. Det er en helvetes jobb å sørge slik jeg husker det..

Men, hva hadde du gjordt dersom du ikke kunne sykmeldt deg, gått til psykolog osv? Sett at du var en "søppelfyllingkvinne" på Filipinene, eller bodde i "bushen"? Skulle du lagt deg ned for å dø? Hvis svaret er nei på det spørsmålet, så har du det du trenger i deg akkurat nå, til å gå videre. Vi er så utrolig mye sterkere enn vi tror, men MÅ vi ikke vise denne styrken og benytte oss av den, er det lettere å velge alternativene når de finnes.

Det er ikke min hensikt å påføre deg mer smerte, men man må ikke glemme at sorgen er til for å komme videre, ikke dvele ved det som ikke ble, og derfor ikke lenger er.

"Går jevnlig til psykolog, hun er en god støtte i sorgarbeidet. Tar en dag av gangen, det går sakte med sikkert fremover."

Av ren nysgjerrighet og et ønske om forståelse om din situasjon, spør jeg:

Hva konkret er det som er så tungt? Hvordan merker du fremgangen?

"Det som sårer meg veldig er at det later til at ingen lenger tenker på Marius."

Nei, det gjør de ikke, forhåpentligvis med unntak av faren, din øvrige nærmeste familie og noen gode venner. Tenker du mye på 30-40000 barna som jeg nevnte ovenfor? Vi er alle sentre i våre egne liv, og det som er viktig for oss, er ikke nødvendigvis viktig for andre. Spesielt orker vi ikke å leve andres sorg over tid, og det er ikke andre som har mistet din sønn. Dersom han døde i forbindelse med/rett etter fødsel, kjente de han ikke engang, og de føler ikke ditt /vårt tap på samme måte som deg/oss. Det er ingen som klarer å gå å tenke på tragedier til hverdags, da hadde vi alle blitt gale...

"Jeg føler at jeg, hans mamma er den eneste som virkelig savner han."

Dersom som sagt, han døde før, under eller rett etter fødsel, er du den eneste som har fått mulighet til å bli kjent med han. Ingen andre har noe å minnes eller noen opplevelser av hans liv på samme måte som deg som har kjent ha bli til inne i deg. Vi "utenforstående" fedre, øvrig familie og venner savner mest drømmen om et barn som vi faktisk aldri kjente, dersom omstendighetene er slik. Lite å minnes, men mye å savne...

Selv om barnet ditt døde etter å ha blitt eldre, tror jeg uansett det er viktig å huske at vi sørger forskjellig, både mht uttrykk, styrke og "varighet". Kanskje andre skjuler sin sorg ovenfor deg av hensyn til deg, siden du er så hardt rammet av tapet? Det er jo en mulighet, eller? Kanskje din sorg er så overveldende at andres sorg drukner og blir overdøyet? Kanskje dine forventninger til hvordan andres sorg skal uttrykkes, er gale eller basert på din opplevelse av DIN sorg? Jeg tror ingen har glemt han, men ubevisst ønsker man jo å fortrenge slike triste hendelser. Kanskje du har venner som selv er foreldre eller jobber med å bli det? Da er det vel ikke helt unaturlig at man skåner seg selv for tanken på å miste sine barn?

"Hans søsken savner han naturligvis, de snakker om han hver dag. Men av andre voksne syntes jeg ikke at jeg møter forståelse for min sorg."

Nei, heldigvis er det de færreste av oss som mister barn (dersom man holder spontanabborter i svangerskapets første måneder utenfor), men kan det være at din opplevelse av manglende forståelse for din sorg, bunner i at den kan virke veldig voldsom og langtrukken?

Som sagt, selv om det er sjeldent å miste barn, i alle fall i vår del av verden, så er det ikke veldig unikt. De fleste mister jo uansett andre som betyr mye for en, foreldre, søsken ektefeller osv, og sorgen over dette er også tung å bære, uten at livet stopper helt opp i et halvt år for det.

"Har mange venninner, men det er bare en som fortsatt forstår min sorg og mitt savn- hun er god å ha. Det er sikkert ikke lett for andre som ikke har mistet et barn å forstå savnet, men jeg skulle ønske de fortsatt kunne tørre å snakke om han og forstå hvordan jeg har det. Er det for mye forlangt av meg å kunne kreve det?"

Min oppfatning er at du ikke kan kreve det. Det er ditt tap, og du må "deale" med det, og temaet er for krevende til at man bør plage sine venner med det (det er faktisk det vi gjør) for lenge. Du må i så fall selv ta initiativet til å bringe temaet på bane, dersom du har behov for å prate mer om tapet. Som sagt ovenfor, vi har alle nok med våre egne liv, og temaet ER vanskelig og krevende for venner å forholde seg til.

"Ønsker ikke at Marius skal bli glemt- det blir han aldri for meg, men jeg ønsker at andre skal huske han også."

Han vil ikke bli glemt, men livet dreier seg først og fremst om de levende. Gled deg heller over DITT minne om gutten din. Det er det som er viktig for deg.

"Ellers om dagen opplever jeg nok en stor sorg, min kjære kjære bestemor døde for noen dager siden. Det er ganske tungt å oppleve å miste 2 av mine kjæreste på så kort tid. Jeg er jo midt i sorgbearbeidelsen med Marius, og så dør min bestemor."

Kondolerer så mye.

"Livet blir ikke alltid som man ønsker, det er sikkert og visst. Men det må gå sin gang uansett hvor nådeløst tungt det er."

Ja, men da må du begynne å leve igjen!

Lykke til, og kanskje du kan finne noe som er til hjelp her: http://www.etbarnforlite.no

:-)

Sitter igjen med mange tanker etter å ha lest ditt svar på mitt innlegg. Må få si at jeg oppfatter det du skrev krenkende. Jeg ønsket ingen "oppskrift" på hvordan jeg skal takle livet mitt etter Marius død, det var ment for å lette mitt hjerte. Det at du har dine meninger om hvor langt jeg er kommet i sorgprosessen og hvordan jeg har problemer med å fungere i hverdagen, er egentlig ganske likegyldig. Vi har alle våre måter å takle sorg på- heldigvis.

Jeg har ikke bare mistet Marius, mistet også ei 3 uker gammel jente for 10 år siden, så jeg VET hvordan sorgen kan ta knekken på et menneske. Den gangen taklet jeg sorg/savn helt annerledes, klarte fortere å komme meg igjen. Dødsfallet til Marius sitter dypere pga. omstendighetene rundt det. Han døde som følge dårlig oppfølgning av sykehuset, og det gjør vondt å tenke på. En helt frisk og velskapt stor gutt, født 2 uker etter terminen, måtte bøte med livet. Dette gjør det naturligvis ekstra ille, blir ikke bare sorgen man jobber med da. Mye bitterhet også.

Du må gjerne ha dine meninger om det folk skriver her inne, det er ytringsfrihet i Norge. Men jeg må si jeg skulle ønske du ikke hadde svart meg, ble regelrett forbannet da jeg leste det. Det du skrev var vel ment som et "spark bak" til meg, at jeg må godta det som har skjedd og komme meg videre i livet. Men måten du formidlet det på var sårende.

Til slutt vil jeg legge til å si at jeg allerede 2 dager etter Marius død var "tilbake til hverdagen". Jeg har 2 andre barn som krevde det, 4 dager etter hans død satt jeg i et foreldremøte på skolen- og du jo tenke deg hvordan det var.

Jeg er glad jeg si at jeg ennå har problemer med sorgen og savnet jeg, for det er jo BARE drøyt 5 måneder siden jeg mistet min sønn. Unner dere andre som har mistet, styrken til å komme videre i livet raskere enn det jeg gjør. Men jeg skal klare det jeg også, er en sterk person av natur, men da min sønn døde ble jeg knekt.

Hilsen

[kie]

Kjære Maria

Det var trist å lese i historien din og jeg føler med deg i sorgen.

Jeg må si jeg ble litt iritert over conan sitt svar - ingen kan diktere hvordan man skal takle sorgen, den er privat og din sorg tilhører deg og ingen andre. Jeg lurer på om vedkommende har opplevd å miste et barn? Sorgarbeid er så individuelt og de som driver innenfor faget sier at den største nedturen (dypeste sorgen) kommer etter ca et halvt år. Det skulle vel passe med hvor du er i ditt sorgarbeid.

Det er klart at alle kan vel trenge en "oppstrammer" av og til - og det kan jo være greit å bli påmindt at det faktisk finnes lyse sider i livet også - så kanskje det å prøve og normalisere livet, ved f.eks å begynne å jobbe igjen, kan virke positivt inn på deg.

Jeg er forøvrig enig med deg at omverden sin reaksjon kan være vanskelig å takle - første gang de ser at du smiler så tror de at alt er over...? Det er nå 2 år og 4 mnd siden jeg mistet mitt barn og det går ikke en dag uten at jeg tenker på det - vi sliter med å få flere barn også - har aborter to ganger etter det og nå viser det seg at legen som gjorde utskrapningen på meg mest sannsynlig har klart å gjøre meg ufruktbar .... så jeg sliter jo med andre tunge ting tillegg. Jeg føler at det er slag på slag. Vennekretsen har forandret seg og det som jeg trodde var en av mine beste venninner har sviktet fullstendig.

Uansett det vi har opplevd, må vi bare lære oss å leve med.

Lykke til

(ikke undertegnet):

"Jeg lurer på om vedkommende har opplevd å miste et barn"

conan:

"Jeg har selv mistet barn, så jeg vet hva du føler (til en viss grad)"

Så fikk du i allefall svar på det.

*klem*

[Salina]

Kjære Maria!

Ville bare sende deg noen varme tanker.

Føler med deg i sorgen over sønnen din. Og kondolerer over tapet av din bestemor. Skjønner at dagene er tunge å komme igjennom nå. Det å miste to av sine kjære på så kort tid må være forferdelig tungt. Kan det være en biteliten trøst at de har hverandre nå, din bestemor og Marius?

Det å begynne å jobbe igjen kommer vet du. Akkurat nå trenger du kanskje mye av tiden bare til deg selv og din sorg.

Ikke lytt til mennesker som tror de vet hvordan _du_ har det, for det vet de ikke!!

Alle sørger vi forskjellig, i ulik lengde og intensitet.

Selv begynte jeg så smått på skolen igjen bare to uker etter at Tor Erling døde. Men etter noen uker måtte jeg bare ta det litt mer med ro, og ble hjemme en god stund.

Jeg ble lei av alle de som fortalte meg at det jeg trengte var å komme meg ut og begynne å leve livet mitt igjen. Men dette er noen en selv må føle på. Man er ikke klar før man føler man er klar!

Godt å høre at du går jevnlig til psykolog, og har utbytte av det. Noen ganger må man bare ta en dag av gangen, det kan være nok bare det å komme seg igjennom dagen.

Jeg føler det også som deg, at menneskene rundt meg har glemt sønnen min. Men jeg var jo den eneste som kjente han. Selv mannen min ble kjent med han først etter han var død. Vi som har mistet barn vil gjerne prate og prate om våre små engler, men møter ofte mangel på vilje fra de irundt oss. Og det er sårende!! De har sikert ikke glemt, men kan være redde for å begynne å snakke, fordi de ikke vet hva de skal si.. Jeg hørte gjennom mannen min at svigermor hadde sagt at hun ikke ville snakke med meg om Tor Erling, fordi hun var redd hun skulle ripe opp i såret. Jeg fikk lyst til å rope ut at det ikke er noe å ripe opp i, fordi såret er åpent ennå. Nå har det gått snart 3 måneder, tror de at jeg allerede har glemt?!?

Må bare si at jeg ble forbannet over innlegget fra conan. Det var vel ikke et slikt svar du trengte nå, var det? Det finnes mange bedrevitere der ute, og som tror de vet hvordan andre har det.

Håper du får bedre dager fremover Maria!

Om du føler for det, kan du sende meg en mail : [email protected]

Klemmer fra Hanah

[conan]

Sitter igjen med mange tanker etter å ha lest ditt svar på mitt innlegg. Må få si at jeg oppfatter det du skrev krenkende. Jeg ønsket ingen "oppskrift" på hvordan jeg skal takle livet mitt etter Marius død, det var ment for å lette mitt hjerte. Det at du har dine meninger om hvor langt jeg er kommet i sorgprosessen og hvordan jeg har problemer med å fungere i hverdagen, er egentlig ganske likegyldig. Vi har alle våre måter å takle sorg på- heldigvis.

Jeg har ikke bare mistet Marius, mistet også ei 3 uker gammel jente for 10 år siden, så jeg VET hvordan sorgen kan ta knekken på et menneske. Den gangen taklet jeg sorg/savn helt annerledes, klarte fortere å komme meg igjen. Dødsfallet til Marius sitter dypere pga. omstendighetene rundt det. Han døde som følge dårlig oppfølgning av sykehuset, og det gjør vondt å tenke på. En helt frisk og velskapt stor gutt, født 2 uker etter terminen, måtte bøte med livet. Dette gjør det naturligvis ekstra ille, blir ikke bare sorgen man jobber med da. Mye bitterhet også.

Du må gjerne ha dine meninger om det folk skriver her inne, det er ytringsfrihet i Norge. Men jeg må si jeg skulle ønske du ikke hadde svart meg, ble regelrett forbannet da jeg leste det. Det du skrev var vel ment som et "spark bak" til meg, at jeg må godta det som har skjedd og komme meg videre i livet. Men måten du formidlet det på var sårende.

Til slutt vil jeg legge til å si at jeg allerede 2 dager etter Marius død var "tilbake til hverdagen". Jeg har 2 andre barn som krevde det, 4 dager etter hans død satt jeg i et foreldremøte på skolen- og du jo tenke deg hvordan det var.

Jeg er glad jeg si at jeg ennå har problemer med sorgen og savnet jeg, for det er jo BARE drøyt 5 måneder siden jeg mistet min sønn. Unner dere andre som har mistet, styrken til å komme videre i livet raskere enn det jeg gjør. Men jeg skal klare det jeg også, er en sterk person av natur, men da min sønn døde ble jeg knekt.

Hilsen

Mitt innlegg var på ingen måte ment på en slik måte, men dersom det er din opplevelse av det, så beklager jeg det på det sterkeste.

Når det er sagt, så ber jeg deg også om å merke deg de forbeholdene som jeg tok i innlegget, siden jeg på ingen måte kjente din situasjon utover det innlegget jeg svarte på, og at vi deler samme triste skjebne. At du finner mine erfaringer og tanker rundt din situasjon som beskrevet i ditt innlegg som krenkende, er veldig leit.

Jeg leser litt ut av ditt innlegg, og av andre her som har respondert, en oppfatning om at man best hjelpes ved å strykes medhårs. Mitt innlegg var et forsøk på å så en tanke om at det ikke alltid er tilfellet., men siden jeg ser at dette var feilplassert i ditt tilfelle, så skulle jeg heller ønske at mine refleksjoner hadde kommet i en annen sammenheng.

Jeg ønsker det alt vel, og håper at du finner styrken til å komme videre på din måte.

[numme]

Kjære Maria.

Har lest alle svarene du fikk på innlegget ditt, og må si at mange skremmer meg. Da vi mistet Hannah fikk jeg anbefalt dette nettstedet av ei venninne, hun mente det ville hjelpe med i sorgprosessen. hun sa at menneskene som skrev her var fantastiske, og virkelig bakket hverandre opp i tunge stunder. Jeg har kun opplevd dette, til nå... Sorg og sorgprosessens tid er forskjellig for alle. Jeg merker at jeg begynner å avslutte den verste bolken nå, tror nok at grunnen til at det har gått "bra", hvis man kan kalle det for det, med meg er at jeg er blitt raskt gravid igjen. Hadde ikke dette skjedd at nok alt vært mye vondere. 5 måneder er ingen tid å være sykemeldt når man har mistet et barn, jeg var 5 måneder på vei med Hannah da vi valgte å avbryte, du gikk tiden ut. Det er klart at din sorg er en helt annen en min. Du rakk å begynne å bli kjent med gutten din, det rakk desverre ikke jeg. På mange måter er det til det beste, på andre måter er det helt forferdelig.

Ta tiden du trenger Maria, og prat med de du føler støtter deg. Kan ikke akkurat regne deg som helt sykemeldt, dine to andre gutter krever nok sitt.... Kjempe bra at du går til psykolog, det er et tøft skritt bare det å ta, erkjenne at dette trenger jeg hjelp til. Jeg syntes du er kjempetøff, bra at du svarte conan. Enkelte skulle ha tenkt litt før de skrev...

Ønkser deg all mulig lykke videre. Ta godt vare på deg selv og familien din.

Mange klemmer og gode tanker fra Katrine.

[Gjest Julianes mamma]

Mitt innlegg var på ingen måte ment på en slik måte, men dersom det er din opplevelse av det, så beklager jeg det på det sterkeste.

Når det er sagt, så ber jeg deg også om å merke deg de forbeholdene som jeg tok i innlegget, siden jeg på ingen måte kjente din situasjon utover det innlegget jeg svarte på, og at vi deler samme triste skjebne. At du finner mine erfaringer og tanker rundt din situasjon som beskrevet i ditt innlegg som krenkende, er veldig leit.

Jeg leser litt ut av ditt innlegg, og av andre her som har respondert, en oppfatning om at man best hjelpes ved å strykes medhårs. Mitt innlegg var et forsøk på å så en tanke om at det ikke alltid er tilfellet., men siden jeg ser at dette var feilplassert i ditt tilfelle, så skulle jeg heller ønske at mine refleksjoner hadde kommet i en annen sammenheng.

Jeg ønsker det alt vel, og håper at du finner styrken til å komme videre på din måte.

Reagerte på et innspill du kom med;

"Jeg leser litt ut av ditt innlegg, og av andre her inne som har respondert, en oppfatning om at man best hjelpes ved å strykes medhårs"

Jeg tror neppe noen av de jentene som vanker på forum skriver "dulle-innlegg" til hverandre. Det er slettes ikke snakk om å strykes medhårs fordi man er enig med skribenten, tvert imot fordi man har opplevd og opplever sorgen på samme måte.

Synes du er ufin som kommer med sorgoppskrift. Iallefall fra du som en likesinnet. slikt får vi jo nok av fra dem som ikke har mistet barn, men tror de vet "alt" om det.

hilsen

[Lilli]

Jeg satt og tenkte på det du sa om at det virker som om alle har glemt barnet ditt allerede.

Kanskje folk har det som meg? Min tante mistet sin sønn to dager før termin. Jeg har aldri sett barnet hennes, jeg så ikke engang min tante mens hun gikk gravid. Jeg fikk bare beskjed på telefon etter at alt var over.

Alikevel vet jeg at min tante mistet barnet sitt, min fetter. Han fikk navnet Erik.

Jeg tar aldri opp temaet med tante, fordi jeg har ingenting å gi henne. Jeg kan ikke minne henne på sorgen over å miste ham, og så stå der uten å ha noe å gi henne. Jeg kan ikke begyne å sette meg inn i hvordan hun føler det engang, det blir for stort for meg.

Jeg fikk aldri møte Erik, men han streifer tankene mine nå og da, jeg kommer aldri til å glemme ham.

Dette er ti år siden nå. Jeg kommer fortsatt til å bære minnet om Erik i meg for resten av livet. Selv om jeg aldri snakker om det til noen.

Kjære Nyco,

tenk hvis du hadde kunnet si akkurat det du sier her til din tante. Du trenger ikke å ha noe annet å gi - jeg er sikker på at det vil bety mye for henne å vite at du ofte tenker på lille Erik.

Mennesker i sorg forventer ikke så mye av folk rundt seg. Vissheten om at andre bryr seg er nok! Vi _vet_ at dette er vanskelig og setter stor pris på dem som tør!