Har angst og håpløs far

[Gjest Oppgitt og sliten]

Hei

Jeg er "hele" 36 år og har bodd utenfor hjemme siden jeg var 21 år. Har kjæreste og burde hatt det bra på alle måter.

Men, angsten har "slitt" i meg i over to år.

Er faktisk på vei oppover helt til.....ja min far der hjemme er svært dominerende på meg.

Har unge foreldre som ikke har fyllt seksti.

Han ripper stadig opp angsten min ved hver kontakt, faren min altså. Sier jeg er gal, skjerper jeg meg ikke så kan jeg bli lagt inn i følge han. At jeg er dum osv.

Han førtidspensjonerte seg i fjor som 57 åring og bare går nå hjemme med surmuling og tråkker ned på meg via telefon og når jeg en sjelden gang er hjemme.

Jeg orker nesten ikke besøke foreldrene mine mer. Mamma jatter jo litt med hun også, er nok redd han. Men hun beskytter meg når far ikke er tilstede.

Jeg har ikke tall på hvor mye jeg har grått ved besøk hjemme. Han virker tilfreds når han skjønner at jeg har tapt.

Jeg er sikker på at jeg hadde vært psykisk frisk uten hans "mobbing". Jeg er egentlig sterk.

Men, blod er jo tykkere enn vann, så jeg vil jo si at jeg er glad i min far opp i dette på min måte. Nå går han med stadig magesmerter så han har vel fått "straffen" sin der til han mykner mer.

Men det virker som han har skjønt at jeg holder meg unna nå for tiden. Han lar meg nå være i fred, samtidig som jeg venter på mye surt fra han.

Jeg har støtte fra kjæresten min og min beste venninne. Min søster og mamma for jeg ikke støtte nok fra. De er for redd han.

Det var godt å få skrevet dette ihvertfall.

Kan faren min ha psykiske plager som han ikke vil vedkjenne seg og at han "angriper" meg for å skjule seg? Jeg lurer mer på det.

Kanskje det er Han som trenger hjelp?

Hilsen triste meg for øyeblikket.

[Gjest abrigal]

Jeg slet slik for noen år siden (var den gangen gift), men med min mor.

Jeg følte at hun prøvde å styre livet mitt og ta mine beslutninger!

Jeg gikk til en grei psykolog den gangen og han sa det enkelt: " Du er voksen og din mor vet det...klarer ikke hun å huske det...så sett grensene selv !!!"

Altså når jeg ble klarere ovenfor min mor i hva jeg mente i ulike sammenhenger...eller at jeg bare ignoreret tlf. når hun ringte, eller at jeg kunne si til min mor "hør her jeg er over 30 år og styrer livet mitt selv".

Og hvis du får slengt bemerkninger om at du er dum og sånt...hvorfor ikke enten være spydig og slenge det tilbake med "Må ha arvet det fra deg da...." eller at du enkelt og greit ignorere det som blir sagt og teller til 10 og ikke nevner det med et kvekk...

Da går det over med tiden... Det er bare det at det tar litt tid...men det er vel verd det.

Nå har jeg faktisk et bra forhold til min mor...i såfall i sammenligning med slik det var før. Min far og jeg har derimot alltid forstått hverandre.

Husk gi ikke opp! Lykke til!

Hilsen 33 åring