Deppa igjen! Stakkars ungene mine...

[Gjest (ikke undertegnet)]

Nå er depresjonen på det nivået at jeg bare synes jeg ødelegger for alle. Redd det skader ungene mine på sikt at jeg igjen er sliten, orker ikke være sosial, lage mat, stelle klær. Trist og stiv isteden. Svarte!

Men hva skal jeg gjøre. Jeg gjør så godt jeg kan for å skåne dem, men kreftene slipper ikke til. Blir mye på faren. For mye.

Får håpe det ikke blir verre iallefall.

Nå er det midt i skoleavslutningstida. Et slit når en ikke har lyst til å prate med folk. Og ansiktet nesten ikke greier smile.

Unnskyld utgytelsene, måtte bare få tømt meg litt før natta.

[Suna]

Hvorfor er du deprimert?

Alle er vel sure, trøtte og asosiale i ny og ne - men det er ikke deprisjon. Og om du vet at du er deprimert så håper jeg at du også vet at du skal henvende til noen og få hjelp? Gjør det du i morra, så kanskje solskinnsdagen og bestemmelsen er starten opp den tunge bakken?

mvh.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Hvorfor er du deprimert?

Alle er vel sure, trøtte og asosiale i ny og ne - men det er ikke deprisjon. Og om du vet at du er deprimert så håper jeg at du også vet at du skal henvende til noen og få hjelp? Gjør det du i morra, så kanskje solskinnsdagen og bestemmelsen er starten opp den tunge bakken?

mvh.

Jeg har den hjelpen som er tilgjengelig innen helsevesenet. Pluss at jeg bruker alternativ medisin. Dette er noe som har rusla og gått i mange år, opp og ned.

Det som gjør det spesielt ille nå er nok at jeg er redd jeg skal ødelegge ferien for ungene med nervene mine. Legen min er på ferie. Psykiateren er ikke spesielt vennlig innstilt for tiden. Så selv om jeg fortsatt går til han, er det ikke lenger noen hjelp - heller en påkjenning. Det er vel kanskje hovedgrunnen til at jeg gikk i bakken nå. Jeg har vurdert å bytte behandler og presenterte noen punkter for han i et brev som jeg ville vi skulle diskuterer for å se om vi kunne redde 'forholdet' eller ikke. Han ville IKKE for å si det slik. Siden jeg ikke hadde full tillit til han lenger, var det over og ut. Måtte true meg til å få noen timer for å avslutte. Hadde det vært opp til han hadde timen etter brevet vært den siste. Uprofesjonelt å ikke tåle kritikk.

Der for er jeg redd det skal klikke for meg før nytt behandlingsapparat er på plass.

og DA kom depresjonen med full styrke - IGJEN.

Men i dag har jeg betemt meg for å prøve om jeg kan ringe til ei venninne. Det pleier å hjelpe på humøret å komme ut litt. Det er bare det at gjør du avtaler vil du jo gjerne ha noe å gi også... Men jeg skal prøve!

[Suna]

Jeg har den hjelpen som er tilgjengelig innen helsevesenet. Pluss at jeg bruker alternativ medisin. Dette er noe som har rusla og gått i mange år, opp og ned.

Det som gjør det spesielt ille nå er nok at jeg er redd jeg skal ødelegge ferien for ungene med nervene mine. Legen min er på ferie. Psykiateren er ikke spesielt vennlig innstilt for tiden. Så selv om jeg fortsatt går til han, er det ikke lenger noen hjelp - heller en påkjenning. Det er vel kanskje hovedgrunnen til at jeg gikk i bakken nå. Jeg har vurdert å bytte behandler og presenterte noen punkter for han i et brev som jeg ville vi skulle diskuterer for å se om vi kunne redde 'forholdet' eller ikke. Han ville IKKE for å si det slik. Siden jeg ikke hadde full tillit til han lenger, var det over og ut. Måtte true meg til å få noen timer for å avslutte. Hadde det vært opp til han hadde timen etter brevet vært den siste. Uprofesjonelt å ikke tåle kritikk.

Der for er jeg redd det skal klikke for meg før nytt behandlingsapparat er på plass.

og DA kom depresjonen med full styrke - IGJEN.

Men i dag har jeg betemt meg for å prøve om jeg kan ringe til ei venninne. Det pleier å hjelpe på humøret å komme ut litt. Det er bare det at gjør du avtaler vil du jo gjerne ha noe å gi også... Men jeg skal prøve!

Vel det er jo vanlig ide at om du tror at ting går galt - ja så gjør de gjerne det. Jeg er ikke spesielt positiv person selv, men jeg tvinger meg selv til å gjenta alle de ting i livet jeg er glad for (som jeg kan ta æren for selv) og de ting jeg er takknemlig for (som er positivt selv om jeg ikke har gjort noe for å fortjene det).

Jeg har en flott jente og det er jeg takknemlig for. Vi har mat og klær og det er jeg takknemlig for osv. Det kan gjerne være dager der det er banale saker jeg kommer på, men denne tankegangen gjør noe positivt med deg, tro meg. Si 3 ting du er glad for og 5 ting du er takknemlig for - hver dag-.

Selvoppfyllende profeti - du har hørt om det? Nevnt ovenfor, stiller du hjernen din inn på masse negativt, javel da adlyder den og du "får rett".

Det virker som du har det bedre uten støtte, enn den som er negativ for deg. Er du så bekymret for å ikke ha noen institusjon å gå til? Der er alltid noen du kan ringe, ikke sant? Og de har ikke hørt noe om deg, og er åpne for hva du forteller. Bedre det vel?

Men mitt råd er å ikke ruge mer enn du må på det negative. Der ligger ikke løsningene. Enten tar du tak i hva som er grunnene til depresjonen, eller du lar alt få ferie og "tvinger" deg selv til å tenke litt positivt og ta opp problemene til høsten når du har fått litt mer krefter.

Og her kan du skrive litt også vet du, her er også fagfolk, om de er det viktige for deg.-

Ang. venninnen din skal du kanskje bestemme deg for at du ikke trenger å gi mer enn ditt selskap, og ikke "ta" mer enn hennes selskap?

mvh.-

[Solvelv]

Jeg har den hjelpen som er tilgjengelig innen helsevesenet. Pluss at jeg bruker alternativ medisin. Dette er noe som har rusla og gått i mange år, opp og ned.

Det som gjør det spesielt ille nå er nok at jeg er redd jeg skal ødelegge ferien for ungene med nervene mine. Legen min er på ferie. Psykiateren er ikke spesielt vennlig innstilt for tiden. Så selv om jeg fortsatt går til han, er det ikke lenger noen hjelp - heller en påkjenning. Det er vel kanskje hovedgrunnen til at jeg gikk i bakken nå. Jeg har vurdert å bytte behandler og presenterte noen punkter for han i et brev som jeg ville vi skulle diskuterer for å se om vi kunne redde 'forholdet' eller ikke. Han ville IKKE for å si det slik. Siden jeg ikke hadde full tillit til han lenger, var det over og ut. Måtte true meg til å få noen timer for å avslutte. Hadde det vært opp til han hadde timen etter brevet vært den siste. Uprofesjonelt å ikke tåle kritikk.

Der for er jeg redd det skal klikke for meg før nytt behandlingsapparat er på plass.

og DA kom depresjonen med full styrke - IGJEN.

Men i dag har jeg betemt meg for å prøve om jeg kan ringe til ei venninne. Det pleier å hjelpe på humøret å komme ut litt. Det er bare det at gjør du avtaler vil du jo gjerne ha noe å gi også... Men jeg skal prøve!

Hei!

Jeg bare lurte på om du har forsøkt å kontakte hjelpetjenesten? De kan stille med besøkshjem og andre avlastningstiltak (noen kan være hjemme sammens med deg når ungene kommer hjem fra skolen).

Hjelpetjenesten driver veldig mye med forebyggende tiltak, og du kan selv velge når du ikke vil ha hjelp mer. Alle opplysninger er konfidensielle.

De har hjulpet meg enormt!

Lykke til!

Solvelv

[Gjest Z@pvir]

Hei!

Jeg bare lurte på om du har forsøkt å kontakte hjelpetjenesten? De kan stille med besøkshjem og andre avlastningstiltak (noen kan være hjemme sammens med deg når ungene kommer hjem fra skolen).

Hjelpetjenesten driver veldig mye med forebyggende tiltak, og du kan selv velge når du ikke vil ha hjelp mer. Alle opplysninger er konfidensielle.

De har hjulpet meg enormt!

Lykke til!

Solvelv

Hørtes interessant ut!

Men hva er det? Noe kommunalt?

Eller en frivillig organisasjon? Hvordan går du fram for å få hjelp der? Hvor henvender en seg?

TAkknemlig for svar!