(Tittel mangler)

[evam]

Hvordan går det?

Spør du--- men hva vil du vite?

Jeg vet ikke hvordan det går.

EMIL har jeg lyst til å svare

og HVORFOR???

Men hvordan kan du forstå?

Så jeg prøver å smile, og sier

"joda det går bedre nå"

For det sier alle

Det går bedre etter hvert

Hvordan kan det gå bedre?

Emil kommer jo ikke tilbake etterhvert

Emil er død

Emil er helt død

Og jeg vet ikke helt hvordan det går.

[Gjest maria]

Hei evam!

Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Det blir ofte slik at når folk spør om hvordan det går, så svarer man "-joda, det går bedre nå"! Kanskje vi gjør det fordi vi ønsker at det skal det. Om det går bedre eller man fortsatt har det vondt, så er det viktigste at man tar tiden til hjelp. Føl på kroppen, lytt til den, ta den på alvor. Har man bedre dager innimellom, så er det veldig godt. De gode dagene fyller oss med energi. Og har man dårlig dager så er det helt normalt også.

Av erfaring så vet jeg at det blir bedre etterhvert, men det tar TID. Man lærer seg etterhvert å leve og godta at man har et barn for lite. Det er vondt, men livet må gå sin gang. Fint å kunne bruke dette forumet, treffe medmennesker i samme situasjon.

Klem fra

[Gjest mamama]

Kjenner meg så igjen. Kan ikke svare på hvordan det går. Martin kommer aldri igjen, hvordan kan det gå bedre?

Jeg tror det alltid vil være like grusomt og forferdelig, men at jeg klarer å leve med det etter hvert, jeg har jo faktisk ikke noe valg!!!

Livet går vidre, og vi overlever våre egne barn!!! Da er det ikke snakk om at ting blir så mye bedre, men vi må finne en måte å leve med dette på. Barna våre er døde!!!!

Martin har snart vært død i ett år. Jeg kan ikke si at nå går det bedre. Bedre en hva??? Det blir så meningsløst. Men jeg prøver å finne ut en måte å leve resten av livet mitt på. På en så god måte som mulig, når jeg har mista det viktigste i livet mitt, en av guttene mine, Martin!!

Her kommer en tanke fra "smerte den ubudne gjest" av Inger Marie Aase

SPOR

Hvis

treet en dag ble felt.

Ville mine årringer

tre fram.

Spor

som jeg idag bare aner

- kjenner bare litt

av meg selv.

[malu]

Jeg skjønner hva du mener - men som "pårørende" har jeg også spurt om hvordan det går.

Jeg skjønner jo at smerten ikke går over - men å spøre om hvordan det går er jo en måte å forsøke å vise omsorg på.

Og jeg forventer ikke mer svar enn det de det gjelder ønsker å gi.