Dele erfaringer med psykopat-ofre

[Gjest (ikke undertegnet)]

Lurer på om det er andre her som har levd sammen med, eller hatt å gjøre med psykopater.

Ønsker kontakt, og/eller dele erfaringer her....?

Hilsen ei som endelig har innsett....

[Gjest rota]

Hei, jeg ser du ikke har fått noe svar på innlegget ditt. Kanskje fordi det ikke inneholdt noe direkte konkret spørsmål eller problemstilling, selv om psykopati selvfølgelig er konkret nok.

Jeg deler gjerne den lille erfaringen jeg har med slikt, men det er nok andre her som har mer og sterkere erfaring enn meg.

Hvor lenge har du vært offer?

Har du kommet deg vekk eller er du midt oppi det enda?

[Gjest Anonym fremdeles]

Hei, jeg ser du ikke har fått noe svar på innlegget ditt. Kanskje fordi det ikke inneholdt noe direkte konkret spørsmål eller problemstilling, selv om psykopati selvfølgelig er konkret nok.

Jeg deler gjerne den lille erfaringen jeg har med slikt, men det er nok andre her som har mer og sterkere erfaring enn meg.

Hvor lenge har du vært offer?

Har du kommet deg vekk eller er du midt oppi det enda?

Hei takk for svar!

Jeg vet innlegget mitt var noe diffust. Ønsket vel egentlig bare å vite at det er "andre der ute", som har gjennomgått smertefulle ting i kjølvannet av å leve med en psykopat...Jeg savner flere som forstår hva jeg har gjennomgått.

Jeg har vært et offer. Det er bare to-tre uker siden jeg klarte bryte helt med ham. Jeg har vært i et forhold i ett år, hvorav det siste halvåret har vært et helvete. Noen dager innimellon har selvsagt vært gode, og da har han gitt "næring" til min kjærlighet for ham. Men ellers har det vært preget av mainpulering, trusler, skyldfølelse, psykisk og fysisk eksplodering, kontrollering og nedpsyking.

Jeg har vært ulykkelig det siste halve året i dette forholdet. Det første halvåret var naturligvis preget av en del forelskelse og min eks var de første mnd veldig sjarmerende, snill, raus ( ga meg en hel del dyre ting), om tilsynelatende omsorgsfull og kjærlig. Dette fikk ham til å få meg i sin "hule hånd"...Og slik opererer jo psykopater.

Han viste gradvis sin makt og sin psyke side...noe som ble verre og verre. Jeg er gla jeg kom meg ut av det før jeg ble slått til lydighet.

I dag, allerede noen uker etter bruddet,kjenner jeg gleden over å være fri!!

Vel, sånn, det var litt om min historie...

Hva har du opplevd, da? Og hvis det er en stund siden du har vært borti dette, har du råd om hvordan komme seg best mulig opp?

KLem

[Gjest rota]

Hei takk for svar!

Jeg vet innlegget mitt var noe diffust. Ønsket vel egentlig bare å vite at det er "andre der ute", som har gjennomgått smertefulle ting i kjølvannet av å leve med en psykopat...Jeg savner flere som forstår hva jeg har gjennomgått.

Jeg har vært et offer. Det er bare to-tre uker siden jeg klarte bryte helt med ham. Jeg har vært i et forhold i ett år, hvorav det siste halvåret har vært et helvete. Noen dager innimellon har selvsagt vært gode, og da har han gitt "næring" til min kjærlighet for ham. Men ellers har det vært preget av mainpulering, trusler, skyldfølelse, psykisk og fysisk eksplodering, kontrollering og nedpsyking.

Jeg har vært ulykkelig det siste halve året i dette forholdet. Det første halvåret var naturligvis preget av en del forelskelse og min eks var de første mnd veldig sjarmerende, snill, raus ( ga meg en hel del dyre ting), om tilsynelatende omsorgsfull og kjærlig. Dette fikk ham til å få meg i sin "hule hånd"...Og slik opererer jo psykopater.

Han viste gradvis sin makt og sin psyke side...noe som ble verre og verre. Jeg er gla jeg kom meg ut av det før jeg ble slått til lydighet.

I dag, allerede noen uker etter bruddet,kjenner jeg gleden over å være fri!!

Vel, sånn, det var litt om min historie...

Hva har du opplevd, da? Og hvis det er en stund siden du har vært borti dette, har du råd om hvordan komme seg best mulig opp?

KLem

Som jeg skrev så har ikke jeg den harde versjonen som må være å bo sammen med en slik mann. Men likevel klarte han og skade meg en god del.

Han fant min svake side som er at jeg vil gjerne hjelpe andre som har det vondt, og så fikk han all min sympati og all min kjærlighet. Han lurte meg til å tro at han var glad i meg, at vi skulle dele livet sammen osv. Han var så hjelpsom og snill og sjarmerende i begynnelsen, men så ble han det motsatte. Rett og slett ond.

Den følelsen jeg sitter igjen med er at jeg har blitt lurt, og det verste med den er at jeg på en måte er sint på meg selv fordi jeg lot meg lure, til tross for at jeg var bevisst på at han ikke var helt god fra starten av. Det er aggresjonen mot meg selv som er verst i grunnen. Han er psyk så det er på en måte greit, men bitterheten og aggresjonen inni meg er den jeg må jobbe med og få vekk.

Nå håper jeg du er relativt ung enda med en slik erfaring. Bitterheten inni meg skyldes nok at jeg fikk ødelagt flere år med denne mannen som jeg kunne brukt til noe mer konstruktivt og kanskje møtt en normal en mens jeg fortsatt var ung nok til å stifte familie. Har passert 40 og det er en vanskelig alder.

Har du lest boken "Sjarmør og Tyrann"? Den handler om psykopater og er veldig bra og lese for de som har vært offer for sådanne. Har du ikke lest den, så skaff den med en gang.

En annen sak er at vi som blir offer for slike, som oftest har en smule skade på vår selvtillitt fra før, ellers hadde de vel ikke klart å treffe noen ømme punkt. Så når man først har fått en slik erfaring kan man bruke den til lærdom. Jeg skjønte etterhvert at han 'kun' forsterket de svake sidene mine som jeg har fått i oppveksten. Så slik var det egentlig en fin erfaring.

Da har man sjans til å se sammenhenger og kanskje få snudd et mønster. En psykopat sier en ting og gjør noe annet. Han sa han var glad i meg, men i handlinger viste han det motsatte. Dette var egentlig ikke noe nytt i mitt liv. Dette minnet sterkt om min mor. Han jeg snakker om er etter min 'forskning' en narsissist. En som kan gjøre hva som helst for å tilfredstille sine egne ønsker. Derfor er det lett og bli lurt. For å holde på min oppmerksomhet mot ham, kunne han si hva som helst, at han var alvorlig syk f.eks. Alt dreide seg om ham. Når han skjønte at jeg holdt på og forsvinne, så hadde han alle ordene klare, som virket som om han brydde seg om meg. Men det var bare ord for at jeg skulle fortsatt være der for ham.

Jeg gjennomskuet ham forsåvidt fort egentlig, men han klarte og få frykten i meg. Jeg tørte rett og slett ikke og kutte ham ut, fordi jeg var redd for at han ville ta livet av seg. Så først når han fant en ny dame, tørte jeg og kutte ham helt ut. Men han opererer inni meg psykisk enda. Slike ting tar tid.

Har du noe kontakt med ham enda? Har han akseptert at du har gått fra ham, eller plager han deg fortsatt?

Har han funnet seg et nytt offer kanskje. Tar du deg selv i å synes synd på ham innimellom? Viste han noen svake sider som appelerte til deg. Det er en vanskelig bit.

Hva er dine problem sånn konkret nå i dag, hva sliter du mest med?

Håper du skjønte noe av dette skriveriet. Det er ikke så lett og skrive om egentlig, det er jo så mye mer enn det man kan klare og sette ord på. Ja ihvertfall sånn skriftlig her på DOL.

Vi 'snakkes'

[Gjest Anonym fremdeles]

Som jeg skrev så har ikke jeg den harde versjonen som må være å bo sammen med en slik mann. Men likevel klarte han og skade meg en god del.

Han fant min svake side som er at jeg vil gjerne hjelpe andre som har det vondt, og så fikk han all min sympati og all min kjærlighet. Han lurte meg til å tro at han var glad i meg, at vi skulle dele livet sammen osv. Han var så hjelpsom og snill og sjarmerende i begynnelsen, men så ble han det motsatte. Rett og slett ond.

Den følelsen jeg sitter igjen med er at jeg har blitt lurt, og det verste med den er at jeg på en måte er sint på meg selv fordi jeg lot meg lure, til tross for at jeg var bevisst på at han ikke var helt god fra starten av. Det er aggresjonen mot meg selv som er verst i grunnen. Han er psyk så det er på en måte greit, men bitterheten og aggresjonen inni meg er den jeg må jobbe med og få vekk.

Nå håper jeg du er relativt ung enda med en slik erfaring. Bitterheten inni meg skyldes nok at jeg fikk ødelagt flere år med denne mannen som jeg kunne brukt til noe mer konstruktivt og kanskje møtt en normal en mens jeg fortsatt var ung nok til å stifte familie. Har passert 40 og det er en vanskelig alder.

Har du lest boken "Sjarmør og Tyrann"? Den handler om psykopater og er veldig bra og lese for de som har vært offer for sådanne. Har du ikke lest den, så skaff den med en gang.

En annen sak er at vi som blir offer for slike, som oftest har en smule skade på vår selvtillitt fra før, ellers hadde de vel ikke klart å treffe noen ømme punkt. Så når man først har fått en slik erfaring kan man bruke den til lærdom. Jeg skjønte etterhvert at han 'kun' forsterket de svake sidene mine som jeg har fått i oppveksten. Så slik var det egentlig en fin erfaring.

Da har man sjans til å se sammenhenger og kanskje få snudd et mønster. En psykopat sier en ting og gjør noe annet. Han sa han var glad i meg, men i handlinger viste han det motsatte. Dette var egentlig ikke noe nytt i mitt liv. Dette minnet sterkt om min mor. Han jeg snakker om er etter min 'forskning' en narsissist. En som kan gjøre hva som helst for å tilfredstille sine egne ønsker. Derfor er det lett og bli lurt. For å holde på min oppmerksomhet mot ham, kunne han si hva som helst, at han var alvorlig syk f.eks. Alt dreide seg om ham. Når han skjønte at jeg holdt på og forsvinne, så hadde han alle ordene klare, som virket som om han brydde seg om meg. Men det var bare ord for at jeg skulle fortsatt være der for ham.

Jeg gjennomskuet ham forsåvidt fort egentlig, men han klarte og få frykten i meg. Jeg tørte rett og slett ikke og kutte ham ut, fordi jeg var redd for at han ville ta livet av seg. Så først når han fant en ny dame, tørte jeg og kutte ham helt ut. Men han opererer inni meg psykisk enda. Slike ting tar tid.

Har du noe kontakt med ham enda? Har han akseptert at du har gått fra ham, eller plager han deg fortsatt?

Har han funnet seg et nytt offer kanskje. Tar du deg selv i å synes synd på ham innimellom? Viste han noen svake sider som appelerte til deg. Det er en vanskelig bit.

Hva er dine problem sånn konkret nå i dag, hva sliter du mest med?

Håper du skjønte noe av dette skriveriet. Det er ikke så lett og skrive om egentlig, det er jo så mye mer enn det man kan klare og sette ord på. Ja ihvertfall sånn skriftlig her på DOL.

Vi 'snakkes'

Hei igjen, og beklager sent svar fra meg. Jeg er sykmeldt for tiden, og er lite på nett.

Takk for at du delte dine erfaringer med meg. Det var vondt å lese, men også nyttig.

Jeg sitter og lurer på hvor lenge det er siden du kom deg ut av dette? Du sier han fremdeles opererer i deg psykisk og at det vil ta tid å komme seg helt ut av den biten. Jeg er som du sier enda ung, ja, men sliter kraftig i forhold til menn generelt etter dette.

I helgen var jeg på cafè med en gutt jeg nettopp er blitt kjent med. Jeg satt hele tiden og hadde dårlig samvittighet for at jeg var på denne cafèen. Min eks hadde aldri i livet gitt meg lov til det. I tillegg satt jeg og følte for å be om unskyldning fo rhver minste lille ting overfor denne gutten, og gjorde det også (noe som jeg merket han syns var veldig rart). Livet mitt har bestått av å be om unskyldning hver eneste dag det siste halve året...HVER dag.

Jeg sitter igjen etter dette forholdet og kjenner på en blanding av at "Endelig FRI" - og forvirring over hva som er sant og usant, hvordan jeg lot meg lure, og jeg har mistet all selvtillit, selvfølelse, er kuet og svak - og sliter med søvnproblemer, mareritt, frykt for å se ham, frykt når telefonen ringer (enda jeg har fått hemmelig nr)...

Ellers kjenner jeg, som du nevner, at jeg i blant syns så inderlid synd på ham. HVORFOR gjør jeg det? Jeg tenker så ofte at "Stakkars ham, han er jo så syk, hvordan skal livet hans bli?"...Tilogmed ETTER bruddet får han meg til å synes synd på ham. Slik har det jo vært i uendelig lange tider nå, og det fortsetter etter bruddet. Vet du hva dette kommer av? Jeg blir sprø av det, og håper bare jeg snart blir skikkelig sint.

Jeg vet forøvrig ingenting om han har funnet seg et nytt offer eller hva han driver med. Jeg tenker en del på det, men prøver la det være. Antakelig er han på jakt etter en ny. At han nå endelig har latt meg få være i fred er helt utrolig. Han drev med terror etter bruddet, og sendte en masse meldinger der han sa han elsket meg så høyt og ville bare ha meg og at alt skulle bli så bra. Hvor ofte har jeg ikke hørt det? Den forbaska ødeleggende idioten. Han har virkelig klart å ta knekken på meg, brukt alle mine svakheter mot meg, truet og herset med meg...også klarre han få meg svak innimellom for hans ord. Han var så flink med ord, og jeg trodde på dem. Men så gikk det to -tre dager så var han like ond igjen. Men hele tiden fikk han meg til å tilgi, selv når han ikke ba om tilgivelse. Han fikk meg til å tro alt var min feil.

Enda sliter jeg med skyldfølelse for alt og ingenting.

Jeg fikk aldri være bedre enn ham på noe, og var det noe jeg visst ejeg var bedre enn ham i, så var han aldri interessert i å se meg gjøre det eller høre om det. Han brydde seg kun om seg selv, og var opptatt av at jeg skulle være til for hans tilfredsstillelse.

vet du hva jeg savnet hele tiden i dette forholdet? Empati og ømhet. Det fantes ikke.

Han var rå og kald, bare tilsynelatende omsorgsfull noen ganger - men ømhet? det har jeg ALDRI sett hos ham.

Og ekte empati? Det har jeg heller aldri sett....

Si meg, hvordan jobbet du deg opp og gjennom dette, etter alt du opplevde?

Du sier du ikke har opplevd det voldsomste. Det har heller ikke jeg, men dette er da voldsomt nok? Både for deg og meg....

Jeg håper du i dag har det bra....Selv ser jeg ikke noe håp om å finne en snill mann igjen. Jeg er livredd...

KLemmer,

anonyme meg.--

[Gjest rota]

Hei igjen, og beklager sent svar fra meg. Jeg er sykmeldt for tiden, og er lite på nett.

Takk for at du delte dine erfaringer med meg. Det var vondt å lese, men også nyttig.

Jeg sitter og lurer på hvor lenge det er siden du kom deg ut av dette? Du sier han fremdeles opererer i deg psykisk og at det vil ta tid å komme seg helt ut av den biten. Jeg er som du sier enda ung, ja, men sliter kraftig i forhold til menn generelt etter dette.

I helgen var jeg på cafè med en gutt jeg nettopp er blitt kjent med. Jeg satt hele tiden og hadde dårlig samvittighet for at jeg var på denne cafèen. Min eks hadde aldri i livet gitt meg lov til det. I tillegg satt jeg og følte for å be om unskyldning fo rhver minste lille ting overfor denne gutten, og gjorde det også (noe som jeg merket han syns var veldig rart). Livet mitt har bestått av å be om unskyldning hver eneste dag det siste halve året...HVER dag.

Jeg sitter igjen etter dette forholdet og kjenner på en blanding av at "Endelig FRI" - og forvirring over hva som er sant og usant, hvordan jeg lot meg lure, og jeg har mistet all selvtillit, selvfølelse, er kuet og svak - og sliter med søvnproblemer, mareritt, frykt for å se ham, frykt når telefonen ringer (enda jeg har fått hemmelig nr)...

Ellers kjenner jeg, som du nevner, at jeg i blant syns så inderlid synd på ham. HVORFOR gjør jeg det? Jeg tenker så ofte at "Stakkars ham, han er jo så syk, hvordan skal livet hans bli?"...Tilogmed ETTER bruddet får han meg til å synes synd på ham. Slik har det jo vært i uendelig lange tider nå, og det fortsetter etter bruddet. Vet du hva dette kommer av? Jeg blir sprø av det, og håper bare jeg snart blir skikkelig sint.

Jeg vet forøvrig ingenting om han har funnet seg et nytt offer eller hva han driver med. Jeg tenker en del på det, men prøver la det være. Antakelig er han på jakt etter en ny. At han nå endelig har latt meg få være i fred er helt utrolig. Han drev med terror etter bruddet, og sendte en masse meldinger der han sa han elsket meg så høyt og ville bare ha meg og at alt skulle bli så bra. Hvor ofte har jeg ikke hørt det? Den forbaska ødeleggende idioten. Han har virkelig klart å ta knekken på meg, brukt alle mine svakheter mot meg, truet og herset med meg...også klarre han få meg svak innimellom for hans ord. Han var så flink med ord, og jeg trodde på dem. Men så gikk det to -tre dager så var han like ond igjen. Men hele tiden fikk han meg til å tilgi, selv når han ikke ba om tilgivelse. Han fikk meg til å tro alt var min feil.

Enda sliter jeg med skyldfølelse for alt og ingenting.

Jeg fikk aldri være bedre enn ham på noe, og var det noe jeg visst ejeg var bedre enn ham i, så var han aldri interessert i å se meg gjøre det eller høre om det. Han brydde seg kun om seg selv, og var opptatt av at jeg skulle være til for hans tilfredsstillelse.

vet du hva jeg savnet hele tiden i dette forholdet? Empati og ømhet. Det fantes ikke.

Han var rå og kald, bare tilsynelatende omsorgsfull noen ganger - men ømhet? det har jeg ALDRI sett hos ham.

Og ekte empati? Det har jeg heller aldri sett....

Si meg, hvordan jobbet du deg opp og gjennom dette, etter alt du opplevde?

Du sier du ikke har opplevd det voldsomste. Det har heller ikke jeg, men dette er da voldsomt nok? Både for deg og meg....

Jeg håper du i dag har det bra....Selv ser jeg ikke noe håp om å finne en snill mann igjen. Jeg er livredd...

KLemmer,

anonyme meg.--

Hei du.

Å som jeg kjenner igjen det du skriver. Ja du har rett, det er voldsomt nok dette vi har gjennomlevd. Disse mennene har klart å rive i stykker noe i oss, som tar tid og reparere.

Det er lenge siden jeg ble kvitt ham, sett i forhold til deg, men likevel er det ikke så lenge. Sorry og måtte si akkurat det. Men vi er forskjellige, og jeg tror du som ung har større muligheter til å komme fortere over det enn det jeg har. Jeg har en bitter tanke i hodet som sier at hvorfor kunne jeg ikke fått denne erfaringen når jeg var yngre. Men erfaringen er like vond uansett hvor gammel man er, så nå har du det ikke noe bedre fordi du er ung. Du er jo tidsmessig midt oppi det enda.

Det er over et halvt år siden jeg snakket med ham sist, og det er ca et år siden jeg så ham sist. Men som sagt, så har han en bit av meg enda. Det tror jeg skyldes alle de vakre ordene som ble servert. Det er så vanskelig for følelsene og innse at de ordene ikke var ekte. Følelsene vil ikke gi slipp på det positive. Ja for de ordene er jo positive for oss, og vi suger dem til oss der og da, for slike mannfolk er som du sier så fantastisk flinke med ord. Det er så utrolig vanskelig for vårt indre til å innse at vi er blitt lurt og følelsene klamrer seg til ordene.

I tillegg synes vi altså synd på dem, og det skaper også et bånd som er vanskelig og kvitte seg med. For fakta er jo at det er synd på dem. De er følelsesmessig avstumpet og har det ikke bra innvendig, så vi har grunn til å synes synd på dem. Men du, akkurat den biten skal vi ta som et kompliment for oss selv. Det at vi synes synd på dem, til tross for det de har gjort mot oss er bare et tegn på at VI har en velutviklet empati. Det er prisen og betale for å ha den gode egenskapen. For sannheten er jo den at vi har alt det de ikke har, det er derfor de på død og liv skal psyke oss ned på sitt nivå. Og de klarer det. FOR EN STUND. De kan klare det fordi de bruker midler som vi ikke er istand til å bruke, nettopp fordi vi har empati. Det er som sagt en god egenskap, men den kan utnyttes av sånne personer. Når vi da får erfart at den egenskapen blir så til de grader utnyttet, så blir vi redde. Tørr vi noen gang og åpne opp igjen, og ta frem det gode i oss til noen. Den biten tar tid og fordøye. Bruk tiden til hjelp. Vi har tross alt mer erfaring enn mange andre jenter som treffer på menn, vi har ikke så stor sjans til å bli lurt igjen som de som ikke har denne erfaringen. Det er i grunnen vi som skulle vært minst redde. Men så enkelt er det ikke dessverre. Hodet kan fortelle oss det, men kroppen husker så altfor godt de sårene og skuffelsene den har opplevd.

Men vi har kommet på den rette siden av denne erfaringen. Jeg misunner ikke henne som nå er sammen med ham som nesten ødela meg. Etter at han fant henne, så ville han fortsatt ha meg som en reserve trodde han. Han kom med vakre ord som at det var meg han skulle vært sammen med, at han var så glad i meg osv. Han trodde da at jeg fortsatt skulle smelte og at han kunne bruke meg til det som måtte passe hans egoisme. Han skulle f.eks bruke meg til å få henne sjalu trodde han. Det gjennomskuet jeg fort, så når han ringte siste gangen og 'var så glad i meg' så sa jeg klart fra at: Dette er vi ferdige med nå. Da skjønte han at han ikke kunne bruke meg mer, og da var jeg ikke lenger interessant, og siden har jeg ikke hørt noe fra ham.

Men jeg er fremdeles litt redd, ja redd for at han skal ta kontakt igjen. Ikke redd for at han skal plage meg med noe sånn sett, men tro det eller ei, så er jeg redd for at jeg ikke klarer å stå imot, dersom han skulle ringe en gang og ha det vondt fordi den nye damen ikke vil ha ham. Det er helt utrolig ikke sant. Men jeg trøster meg med at det er fordi jeg er alene. Ensligheten er også forferdelig, så mange ganger tar jeg meg selv i å savne ham. Det er jo helt vilt, det vet jeg, men noen ganger er alt bedre enn å være alene.

Så til deg vil jeg si: Møt gutter og gå på kafe osv. Ikke vær redd, du har svært liten sjans til å bli lurt igjen, du er bevisst nå. Men jeg skjønner veldig godt at du er redd. Når du møter noen du har lyst til å bli bedre kjent med og er interessert i, så vær ærlig. Fortell dem at du er offer for en psykopat og at du derfor er engstelig og kanskje sier og gjør ting som virker rart. At du trenger tid til å komme over dette. Men prøv så godt du kan og gå ut og treff folk, slik at følelsene til slutt skjønner at det er trygt å være sammen med andre igjen. At du får positive erfaringer med menn. Jeg tror at det er det som skal til. Jeg har ikke møtt noen etter dette, og har derfor ikke fått noen nye erfaringer.

Det jeg gjorde var å flytte. Få meg en stor fin leilighet, som jeg trives veldig godt i.

Det hjalp og få fokus på masse praktiske ting for en stund.

Få en forandring i livet.

Om du ikke flytter, så prøv og skap en eller annen forandring i livet du også. Finn en hobby eller noe du ikke har gjort før, slik at du får en avstand og føler at noe har skjedd siden dette.

Nå må jeg gå hjem, er på jobb skjønner du.

Til slutt: Bruk tid på og tilgi deg selv for å ha latt deg lure. Den biten jobber jeg med. Tøft. Men vi er lurt av verdensmestere på området, så det er tilgivelig.

Bor du i Oslo, så kunne vi jo ha møttes en gang og pratet. Det er tydelig vi har samme erfaring i livet.

[Gjest Anonym enda]

Hei du.

Å som jeg kjenner igjen det du skriver. Ja du har rett, det er voldsomt nok dette vi har gjennomlevd. Disse mennene har klart å rive i stykker noe i oss, som tar tid og reparere.

Det er lenge siden jeg ble kvitt ham, sett i forhold til deg, men likevel er det ikke så lenge. Sorry og måtte si akkurat det. Men vi er forskjellige, og jeg tror du som ung har større muligheter til å komme fortere over det enn det jeg har. Jeg har en bitter tanke i hodet som sier at hvorfor kunne jeg ikke fått denne erfaringen når jeg var yngre. Men erfaringen er like vond uansett hvor gammel man er, så nå har du det ikke noe bedre fordi du er ung. Du er jo tidsmessig midt oppi det enda.

Det er over et halvt år siden jeg snakket med ham sist, og det er ca et år siden jeg så ham sist. Men som sagt, så har han en bit av meg enda. Det tror jeg skyldes alle de vakre ordene som ble servert. Det er så vanskelig for følelsene og innse at de ordene ikke var ekte. Følelsene vil ikke gi slipp på det positive. Ja for de ordene er jo positive for oss, og vi suger dem til oss der og da, for slike mannfolk er som du sier så fantastisk flinke med ord. Det er så utrolig vanskelig for vårt indre til å innse at vi er blitt lurt og følelsene klamrer seg til ordene.

I tillegg synes vi altså synd på dem, og det skaper også et bånd som er vanskelig og kvitte seg med. For fakta er jo at det er synd på dem. De er følelsesmessig avstumpet og har det ikke bra innvendig, så vi har grunn til å synes synd på dem. Men du, akkurat den biten skal vi ta som et kompliment for oss selv. Det at vi synes synd på dem, til tross for det de har gjort mot oss er bare et tegn på at VI har en velutviklet empati. Det er prisen og betale for å ha den gode egenskapen. For sannheten er jo den at vi har alt det de ikke har, det er derfor de på død og liv skal psyke oss ned på sitt nivå. Og de klarer det. FOR EN STUND. De kan klare det fordi de bruker midler som vi ikke er istand til å bruke, nettopp fordi vi har empati. Det er som sagt en god egenskap, men den kan utnyttes av sånne personer. Når vi da får erfart at den egenskapen blir så til de grader utnyttet, så blir vi redde. Tørr vi noen gang og åpne opp igjen, og ta frem det gode i oss til noen. Den biten tar tid og fordøye. Bruk tiden til hjelp. Vi har tross alt mer erfaring enn mange andre jenter som treffer på menn, vi har ikke så stor sjans til å bli lurt igjen som de som ikke har denne erfaringen. Det er i grunnen vi som skulle vært minst redde. Men så enkelt er det ikke dessverre. Hodet kan fortelle oss det, men kroppen husker så altfor godt de sårene og skuffelsene den har opplevd.

Men vi har kommet på den rette siden av denne erfaringen. Jeg misunner ikke henne som nå er sammen med ham som nesten ødela meg. Etter at han fant henne, så ville han fortsatt ha meg som en reserve trodde han. Han kom med vakre ord som at det var meg han skulle vært sammen med, at han var så glad i meg osv. Han trodde da at jeg fortsatt skulle smelte og at han kunne bruke meg til det som måtte passe hans egoisme. Han skulle f.eks bruke meg til å få henne sjalu trodde han. Det gjennomskuet jeg fort, så når han ringte siste gangen og 'var så glad i meg' så sa jeg klart fra at: Dette er vi ferdige med nå. Da skjønte han at han ikke kunne bruke meg mer, og da var jeg ikke lenger interessant, og siden har jeg ikke hørt noe fra ham.

Men jeg er fremdeles litt redd, ja redd for at han skal ta kontakt igjen. Ikke redd for at han skal plage meg med noe sånn sett, men tro det eller ei, så er jeg redd for at jeg ikke klarer å stå imot, dersom han skulle ringe en gang og ha det vondt fordi den nye damen ikke vil ha ham. Det er helt utrolig ikke sant. Men jeg trøster meg med at det er fordi jeg er alene. Ensligheten er også forferdelig, så mange ganger tar jeg meg selv i å savne ham. Det er jo helt vilt, det vet jeg, men noen ganger er alt bedre enn å være alene.

Så til deg vil jeg si: Møt gutter og gå på kafe osv. Ikke vær redd, du har svært liten sjans til å bli lurt igjen, du er bevisst nå. Men jeg skjønner veldig godt at du er redd. Når du møter noen du har lyst til å bli bedre kjent med og er interessert i, så vær ærlig. Fortell dem at du er offer for en psykopat og at du derfor er engstelig og kanskje sier og gjør ting som virker rart. At du trenger tid til å komme over dette. Men prøv så godt du kan og gå ut og treff folk, slik at følelsene til slutt skjønner at det er trygt å være sammen med andre igjen. At du får positive erfaringer med menn. Jeg tror at det er det som skal til. Jeg har ikke møtt noen etter dette, og har derfor ikke fått noen nye erfaringer.

Det jeg gjorde var å flytte. Få meg en stor fin leilighet, som jeg trives veldig godt i.

Det hjalp og få fokus på masse praktiske ting for en stund.

Få en forandring i livet.

Om du ikke flytter, så prøv og skap en eller annen forandring i livet du også. Finn en hobby eller noe du ikke har gjort før, slik at du får en avstand og føler at noe har skjedd siden dette.

Nå må jeg gå hjem, er på jobb skjønner du.

Til slutt: Bruk tid på og tilgi deg selv for å ha latt deg lure. Den biten jobber jeg med. Tøft. Men vi er lurt av verdensmestere på området, så det er tilgivelig.

Bor du i Oslo, så kunne vi jo ha møttes en gang og pratet. Det er tydelig vi har samme erfaring i livet.

Så er jeg her igjen...og nok en gang har jeg lest det du skriver med tårevåte øyne...

Vi har opplevd mye likt, ja, det er sikkert. Og det hadde såvisst vært bra å møtt deg, men jeg bor på vestlandet. Min eks derimot bor i Oslo...og derfor vegrer jeg meg veldig for å i det hele tatt bevege meg i den retning.

Det du sier om å flytte har jeg vært inne på mange ganger. Jeg vurderer saken ganske alvorlig for tiden, for jeg tror (som deg) at det kan være svært nyttig å gjøre noe "annet" og /eller komme seg litt vekk.

Det er godt-vondt å høre om dine erfaringer. Spesielt nyttig er det for meg at du forteller meg om dine "synes synd på"-følelser, og at du sier vi er lurt av "verdensmestere" på området.Det der har du helt rett i...og ja, det er vel på tide å tilgi seg selv for noe en ikke kan noe for..Å bli herset så med på det psykiske plan er det verste jeg har opplevd i mitt liv. Mine meninger smuldret til slutt hen..og hans overtok.

Alle diskusjoner vant han, alt han sa var "lov", og oppførte jeg meg i nærheten av å kunne/vite/utføre noe bedre enn ham, så fikk jeg svi. Ingen var bedre enn ham. Han visste best, kunne alt best. Kun et par ting lot han meg få ha i fred - rett og slett fordi han ikke kunne det i det hele tatt. Som f.eks å kjøre motorsykkel. Der var jeg vinneren, og nettopp derfor gadd han heller ikke bry seg om det. Aldri har han vist oppriktig interesse for meg og mine hobbier og hva jeg kan.

Vet du hva som har gått opp for meg? At han aldri har vist interesse for mine dagligdagse ting - sånn som min jobb, mine intersser, mine venner, det jeg er flink til, hva jeg har hatt som interesser i oppvekst og hvorfor etc etc...Null interesse. Derimot var han SVÆRT interessert i det som gikk på min psyke ; hvordan har fortiden min vært, hva slet jeg med, hvordan var familien min, hvilke traumer har jeg med meg i livet....DET elsket han snakke om, og i starten oppfattet jeg det som om han virkelig SÅ meg, for han så så dypt inn i meg. Men gradvis begynte han å bruke alle mine hemmeligheter, sår og traumer mot meg. Alt jeg hadde fortalt i tillit, det slang han mot meg - og brukte i utagering,manipulering og "tok" meg rett og slett på det. Men det gikk gradvis...I ettertid forstår jeg jo hvorfor han var så interesert i min psyke...

Selv mente han at han kom til å bli verdens beste psykolog en dag...Jaha..Han er uføretrygdet på psykisk grunnlag, så "good luck"...sier jeg.

Har du forresten hatt slike opplevelser i ettertid at du har hatt behov for å gå ting litt opp i sømmene? Altså sjekke en del historier han har fortalt? Jeg har gjort det, og jeg har vært systematisk utsatt for løgner. DET svir, og jeg har store problemer med å godta det.

Også klandrer jeg meg selv selvsagt, for jeg så det ikke. Jeg ville ikke se det underveis. Tilogmed da han sa han var uføretrygdet (noe jeg fikk vite etter et halvt år), ville han ikke fortelle meg hvorfor. Han sa bare "jeg trives ikke med å jobbe". Jeg orket ikke sjekke det nærmere der og da...Jeg hadde jo lovt ham å stole på ham....og ikke mistro ham, derfor lot jeg det være en "gyldig" grunn for at han ikke jobbet - det at han ikke trivdes. Etterhvert har jeg skjønt at han var trygdet på psykisk gr-lag, og har sjekket med trygdekontoret hva som skal til for å den type trygd. Fy søren, det er store ting! Vet du om din eks har noen diagnose? De fleste psykopater kommer seg aldri i terapi vet du, med mindre det er under press, tvang eller om de har andre lidelser i tillegg.

Og joda, det ER synd på dem, men jeg orker ikke bruke energi på det mer.Uansett så er et psykopatisk menneske et svært sykt menneske, med få hemninger og bryr seg ikke om å skade andre. Og DET klarer jeg ikke synes synd på..

Har forresten litt samme opplevelse som deg når det gjladt å bryte helt. Jeg fikk en haug av oppringninger etter at jeg gjorde det slutt. Har tilslutt skaffet meg hemmelig nr, for den ene dagen "angret" han og ville bare ha meg, den andre dagen var jeg den største hore i verden. Da jeg til slutt sa helt klart "Det kan ALDRI mer bli noe, det er HELT HELT slutt", - da først slapp han taket. Og når jeg da rett etterpå skaffet nye numre, da har han mistet sin makt! HA! Seier til meg.

Blir du sint på det du har opplevd? jeg merker jeg får sinne-kick veldig sjelden, og jeg savner å få det. Foreløpig er jeg mest nedbrutt. Tror du det kommer, det sinnet?

Hm, det er mange ting jeg kunne skrevet. Men det river meg opp innvendig, samtidig som det er godt å sette ord på det.

Si meg, har du erfaring med å si fra til nye mennesker (særlig menn) at du er offer for en psykopat? Hvordan tar de det? jeg er redd for å si det, men skulle det bli noe utprøvning med en ny der fremme, så er jeg Nødt til å si det...for ja, jeg sier og gjør mye rart..Bl.a unskylder jeg meg for alle ting...og jeg kan reagere på den minste lille ting. Tåler f.eks ikke spøk om psykiske lidelser og tulleprat om aggresjon og utagering. Jeg kan reagere for den minste ting...Tilogmed vennene mine ser det, men det vet heldigvis alt....og prøver forstå.

men du, så vanskleig det er når folk rundt ikke forstår helt...Jeg har så behiv for å bli trodd, men hele forholdet har jeg aldri sagt hele sannheten. Jeg har holdt ting skjult. Gjorde du og det? Dermed er det desto tøffere (overfor enkelte) å si sannheten...det kan ta litt tid, merker jeg, før de helt våger tro på et...men når jeg forteller konkrete episoder, da når det mer og mer inn....

Men fysj, som jeg har holdt fasaden....

Ok, jeg får gi meg...men håper høre fra deg igjen. Hvis du har mail kan du jo maile meg evt :

[email protected]

Ta godt vare på deg selv...

klemmer fra anonyme meg