psykologen min lo av meg :-(

[Gjest milla]

I går hadde jeg min andre time hos psykologen, hvor jeg fortalte om mine tanker rundt det jeg sliter med. Når jeg nevnte hva jeg følte og ønsket (noe som var både veldig tungt, sårt og ikke minst flaut for meg) brøt han ut i latter! Herregud jeg har aldri følt meg så ydmyket i hele mitt liv :-( Er det bare jeg som er dum her? Føler at ingenting nytter.... Burde jeg tatt ett hint? Er det vits i å fortsette i terapien hvis han ser ned på meg? Huff... ikke det jeg hadde forventet nei...

Jaja....

[Gjest Z@pvir]

Hvis han har den minste fintfølelse, har han helt sikkert dårlig samvittighet overfor deg i forb. med denne episoden.

Men noen ganger er det slik at vi får asossiasjoner som ikke har noe med den andre personen å gjøre, men det vedk. forteller har forbindelseslinjer til hendelser i eget liv, og det kan få oss til å le av gamle minner i feil situasjon.

Fortell at han såret deg. Det er han nok klar over. Så får vi håpe at han sier unnskyld. Hvis ikke er han en drittsekk!

Lykke til!

[forbrenner]

Synes det hørtes ut som en idiot av en psykolog..

DU er IKKE dum!!!!!!Det er det han psykologen som er..

Blir irritert av sånne idioter som ham...

Hva med å bytte psykolog?

[Hermione Granger]

Jeg hadde nektet å gått til ham igjen om jeg ikke hadde fått en rimelig god unnskyldning!!!

[Gjest thoughtful]

Hva slags utdanning er det denne fyren har da?

Han kan ikke være passende til jobben sin når han sitter og flirer av sine pasienter.

Skift psykolog!

[frosken]

Av og til kan latter ufarliggjøre ting - men hvis man selv ikke er trygg nok kan det istedet oppleves som om terapeuten latterliggjør en...

Synes det er trist hvis du ikke er villig til å bruke mer tid på å finne ut om du kan ha utbytte av behandling hos vedkommende terapeut. Alle kan gjøre tabber - uten at det sier noe om hvorvidt vedkommende totalt sett kan være til hjelp eller ikke...

Jeg er forøvrig uenig i at det så ofte her på forum foreslås terapeut-bytte med en gang noe er vanskelig. Min erfaring er at det kan være mye å vinne på å bruke tid på å jobbe med relasjonen til terapeuten - selv om den ikke virker så "perfekt" i begynnelsen.

[Gjest eh hallo]

Av og til kan latter ufarliggjøre ting - men hvis man selv ikke er trygg nok kan det istedet oppleves som om terapeuten latterliggjør en...

Synes det er trist hvis du ikke er villig til å bruke mer tid på å finne ut om du kan ha utbytte av behandling hos vedkommende terapeut. Alle kan gjøre tabber - uten at det sier noe om hvorvidt vedkommende totalt sett kan være til hjelp eller ikke...

Jeg er forøvrig uenig i at det så ofte her på forum foreslås terapeut-bytte med en gang noe er vanskelig. Min erfaring er at det kan være mye å vinne på å bruke tid på å jobbe med relasjonen til terapeuten - selv om den ikke virker så "perfekt" i begynnelsen.

Å vel..dette kan være usikkerhet fra begges side. Behøver nødvendigvis ikke bare være pasienten som er den utrygge, selv om det er lett å resonnere slik med en gang.

[frosken]

Å vel..dette kan være usikkerhet fra begges side. Behøver nødvendigvis ikke bare være pasienten som er den utrygge, selv om det er lett å resonnere slik med en gang.

Nei - det kan selvfølgelig være at terapeuten er usikker og ler på feil tidspunkt. Poenget mitt er at det kan være nyttig å bruke mer enn to timer som grunnlag for å vurdere om vedkommende har noe konstruktivt å tilby som terapeut eller ikke.

[avil]

Jeg syns du burde si dette til psykologen din. Jeg ler en gang i blant med klientene mine. Det er mest de som har angst som får meg til å le. Men jeg tar både angsten, og tankene deres, dypt alvorlig.

Som regel pleier angst-klienter, og noen ganger også andre selvsagt, å være flinke til å fortelle historiene sine. Ofte starter de setningene med "dette er så teit/dumt/tåpelig...." og så forteller de om noen veldig irrasjonelle tanker de har. Da hender det at de ler, og så ler jeg noen ganger også. Men så er det jo også min jobb å gjøre dem oppmerksom på at dette høres kanskje morsomt ut, men det _er_ ikke morsomt. Det er faktisk veldig alvorlig, og en avskyelig lidelse å leve med. Det er viktig å kunne le av det irrasjonelle, men det er enda viktigere å ta det alvorlig.

Som regel opplever jeg at det gir god kontakt å le sammen av noe, men det ødelegger kontakten hvis jeg ikke samtidig får formidlet at jeg tar det alvorlig. Psykologen din har nok merket at kontakten glippet, men så snakket dere kanskje om noe rett etterpå som han syns var viktig, og lot "glippen" vente. Og kanskje syns han at kontakten tok seg opp igjen?

Å være i terapi er å innlede et terapeutisk forhold til en behandler. Man går hverandre i møte, klienten med sin skrekk for å bli ledd av, sine problemer, sitt selvbilde, sine ønsker og håp. Terapeuten har sin teori, sin metode og sin personlighet. Noen ganger er det match med det samme, men kan bli tøffere etterhvert. Andre ganger har man en tråkig start, men får opparbeidet en god arbeidsrelasjon etterhvert.

En utrolig sjelden gang er det full klaff fra start, et like godt forløp og en "problemfri" framgang helt til klienten avslutter. Slike forløp er sjeldne som "hønsetær", men når man starter som nyutdannet behandler er det gjerne dette som er idealet. Og når man starter som klient er det dette man håper på. I virkeligheten er terapi-forhold noe som krever jobbing, og sånn må det jo være, når begge parter er mennesker og begår feil underveis. Ved å jobbe med problemene etterhvert som de oppstår, får man etter min mening en mer verdifull behandling enn de sjeldne gangene det går "smertefritt". For da har man jo bare lært at man kan være superheldig. Når man må jobbe litt, tørre å være ærlig, stille krav og snakke om det, så lærer man noe mye mer nyttig - nemlig hvordan man kan få ting til å fungere tross menneskelige feil.

Lykke til!