(Tittel mangler)

[Gjest mamama]

Måtte bare skrive inn. Satt akkurat å leste innlegget til maria( føler meg alene i sorgen), og alle svarene hun fikk.

Jeg må bare si at jeg synes svaret fra conan var virkelig "krenkende". Det virket som alt det maria tenker, gjør, føler, tror og mener ikke er riktig i følge conan.

Jeg skjønner ikke at conan vil svare på denne måten. Det var såredne lesning, og jeg skjønner godt at maria ble forbanna. Det gjorde jeg også, jeg ble fly forbanna.

Jeg synes hele innlegget fra conan virker provoserende, og at det er slik som kan komme fra folk som ikke har opplevd å miste barn. Men at slike tanker, meninger og "oppskrifter" på sorg og sorgarbeid kommer fra noen som selv sier de vet hva det vil si å miste barn. Ja, det kan jeg ikke begripe.

Maria, jeg tror jeg har lest alle innleggene dine, du virker som en mamma som reagerer helt normalt, på en ting som er helt unormal. Nemlig det å miste barn!!

5 måneder er ingen ting, det er snat ett år siden Martin døde. For meg er det også kort tid. Vi må ta den tiden vi trenger, på hver vår måte. Så må vi bare tro at det vi gjør er det rette for oss.

Jeg tror at hvis man orker å sørge, og er aktiv i sorgen, så finner man også måten å leve videre på.

Jeg synes at beskrivelsen av at det å miste barn er som å ha et stort åpent sår. Man kan unngå å pleie det, og det vil alltid være et åpent værkende sår. Men man kan også pleie det. Det tar tid, og det gjør vondt, men etterhvert vil det gro. Det vil alltid, alltid være et stort arr, men man vil kunne leve med det arret på en mye bedre måte, en et åpent, væskende sår, om aldri er blitt pleid.

Vi er forskjellige alle sammen her inne på forumet. Vi har en ting felles, og det er at vi har mistet barn. Vi har mange forskjellige erfaringer, opplevelser rundt dødsfallet. Ingen kan si at "jeg har det verre enn deg", ingen kan si "jeg sørger mye riktigere enn deg", ingen kan si "jeg klarer meg bedre enn deg".

Vis respekt for hverandre. Sorgarbeid er et vanskelig terreng å bevege seg i, TRÅ VARSOMT!!!!

En tanke fra "smerte den ubudne gjest" av Inger Marie Aase

DET ENESTE JEG VET

er at vi må møte smerten

på hver vår måte

i ulike posjoner

til ulike tider

og den vil gradvis

miste makten over oss.

[Gjest maria]

Hei mamama!

Tusen takk for dine ord vedr. conans svar på mitt innlegg. Som du har lest så ble jeg virkelig såret og sint på conans måte å formulere sitt budskap. Jeg satt igjen med mange forskjellige tanker etter å ha lest innlegget til conan. Det som plaget meg mest var da hun kommenterte at jeg ikke har orket å begynne å jobbe igjen. Det virket som om hun ikke kunne skjønne at man ikke kan begynne å jobbe igjen, for da blir livet bra igjen. Gudene skal vite at jeg har lyst til å begynne på jobb igjen- jeg GLEDER meg til den dagen jeg føler meg klar for det. Har en jobb jeg trives kjempegodt i og ser frem til den dagen jeg igjen setter meg på bussen om morgenen- på vei til jobb. Da jeg mistet min datter for 10 år siden begynte jeg å jobbe igjen etter 6 uker, følte at jeg da var klar for det. Men det som skjedde var at jeg, som følge av at jeg tvang meg tilbake til det hverdagslige, fikk en kjempe psykisk knekk etter et 1/2 år. Det ønsker jeg ingen gjentagelse på nå, så jeg lytter til kroppen og tar en dag av gangen.

Dette forumet er jo ment for å søke trøst og forståelse fra andre i lignende situasjoner. Her kan man øse ut sin fortvilelse og sorg, og mange av mine innlegg har jeg skrevet i et ønske om å lette mitt hjerte. Jeg ønsker ingen oppkrift for hvordan man skal sørge, for det finnes ikke. Alle har hver sin måte å takle sorg på. Heldigvis er alle dere andre her inne bedre på å vise forståelse og respekt for den sørgende. Man skal utøve veldig forsiktighet når man svarer på innlegg her inne. Folk må selvfølgelig få si hva de mener, men brukerne her inne må allikevel behandles med respekt og innleggene bør skrives deretter.

Det var ikke bare du mamama som har reagert på conans innlegg, flere som har reagert med sinne. Godt å vite at det ikke bare var meg så ble sint, for jeg er ikke hårsår, men følte meg regelrett tråkket på da jeg hadde lest conans ord.

Takk igjen for din sympati for meg mamama. Håper du har et noenlunde bra, etter forholdene.

Klem fra

[petrine]

Foreslår at dere som reagerte så negativt på conans innlegg leser dette:

http://forum.doktoronline.no/mp/article?_cmd=screen&id=1163232

[Gjest (ikke undertegnet)]

Hei mamama!

Tusen takk for dine ord vedr. conans svar på mitt innlegg. Som du har lest så ble jeg virkelig såret og sint på conans måte å formulere sitt budskap. Jeg satt igjen med mange forskjellige tanker etter å ha lest innlegget til conan. Det som plaget meg mest var da hun kommenterte at jeg ikke har orket å begynne å jobbe igjen. Det virket som om hun ikke kunne skjønne at man ikke kan begynne å jobbe igjen, for da blir livet bra igjen. Gudene skal vite at jeg har lyst til å begynne på jobb igjen- jeg GLEDER meg til den dagen jeg føler meg klar for det. Har en jobb jeg trives kjempegodt i og ser frem til den dagen jeg igjen setter meg på bussen om morgenen- på vei til jobb. Da jeg mistet min datter for 10 år siden begynte jeg å jobbe igjen etter 6 uker, følte at jeg da var klar for det. Men det som skjedde var at jeg, som følge av at jeg tvang meg tilbake til det hverdagslige, fikk en kjempe psykisk knekk etter et 1/2 år. Det ønsker jeg ingen gjentagelse på nå, så jeg lytter til kroppen og tar en dag av gangen.

Dette forumet er jo ment for å søke trøst og forståelse fra andre i lignende situasjoner. Her kan man øse ut sin fortvilelse og sorg, og mange av mine innlegg har jeg skrevet i et ønske om å lette mitt hjerte. Jeg ønsker ingen oppkrift for hvordan man skal sørge, for det finnes ikke. Alle har hver sin måte å takle sorg på. Heldigvis er alle dere andre her inne bedre på å vise forståelse og respekt for den sørgende. Man skal utøve veldig forsiktighet når man svarer på innlegg her inne. Folk må selvfølgelig få si hva de mener, men brukerne her inne må allikevel behandles med respekt og innleggene bør skrives deretter.

Det var ikke bare du mamama som har reagert på conans innlegg, flere som har reagert med sinne. Godt å vite at det ikke bare var meg så ble sint, for jeg er ikke hårsår, men følte meg regelrett tråkket på da jeg hadde lest conans ord.

Takk igjen for din sympati for meg mamama. Håper du har et noenlunde bra, etter forholdene.

Klem fra

Conan er en mann.

Og ser derved saken fra en manns side.

Som kjent er menn og kvinner forskjellige. Og alle er vi individer. Jeg forstod det også slik at han selv hadde mistet et barn. Jeg synes innlegget var godt skrevet, og jeg tror ikke han mente å såre.

[Gjest mamama]

Conan er en mann.

Og ser derved saken fra en manns side.

Som kjent er menn og kvinner forskjellige. Og alle er vi individer. Jeg forstod det også slik at han selv hadde mistet et barn. Jeg synes innlegget var godt skrevet, og jeg tror ikke han mente å såre.

At conan er en mann har egentlig ingen betydning. Min mann og Martins pappa kunne aldri skrevet dette. Aldri!!

[laban]

Hei mamama!

Tusen takk for dine ord vedr. conans svar på mitt innlegg. Som du har lest så ble jeg virkelig såret og sint på conans måte å formulere sitt budskap. Jeg satt igjen med mange forskjellige tanker etter å ha lest innlegget til conan. Det som plaget meg mest var da hun kommenterte at jeg ikke har orket å begynne å jobbe igjen. Det virket som om hun ikke kunne skjønne at man ikke kan begynne å jobbe igjen, for da blir livet bra igjen. Gudene skal vite at jeg har lyst til å begynne på jobb igjen- jeg GLEDER meg til den dagen jeg føler meg klar for det. Har en jobb jeg trives kjempegodt i og ser frem til den dagen jeg igjen setter meg på bussen om morgenen- på vei til jobb. Da jeg mistet min datter for 10 år siden begynte jeg å jobbe igjen etter 6 uker, følte at jeg da var klar for det. Men det som skjedde var at jeg, som følge av at jeg tvang meg tilbake til det hverdagslige, fikk en kjempe psykisk knekk etter et 1/2 år. Det ønsker jeg ingen gjentagelse på nå, så jeg lytter til kroppen og tar en dag av gangen.

Dette forumet er jo ment for å søke trøst og forståelse fra andre i lignende situasjoner. Her kan man øse ut sin fortvilelse og sorg, og mange av mine innlegg har jeg skrevet i et ønske om å lette mitt hjerte. Jeg ønsker ingen oppkrift for hvordan man skal sørge, for det finnes ikke. Alle har hver sin måte å takle sorg på. Heldigvis er alle dere andre her inne bedre på å vise forståelse og respekt for den sørgende. Man skal utøve veldig forsiktighet når man svarer på innlegg her inne. Folk må selvfølgelig få si hva de mener, men brukerne her inne må allikevel behandles med respekt og innleggene bør skrives deretter.

Det var ikke bare du mamama som har reagert på conans innlegg, flere som har reagert med sinne. Godt å vite at det ikke bare var meg så ble sint, for jeg er ikke hårsår, men følte meg regelrett tråkket på da jeg hadde lest conans ord.

Takk igjen for din sympati for meg mamama. Håper du har et noenlunde bra, etter forholdene.

Klem fra

conan er ikke en "hun". conan er en mann.

Og mange av misforståelsene og "forbi-hverandre-kommunikasjonen" i tråden nedenfor, er typiske illustrasjoner på denne kjønnsforskjellen. maria skriver ikke om sine problemer og reaksjoner for å få dem "løst" eller "forandret" av andre, men det er mer naturlig for menn å svare på slikt med "praktiske løsningsforslag". Så oppfattes disse som kritikk og så har man det gående.

Den forskjellen er helt klassisk og kommer ikke til syne bare i så alvorlige saker som denne. Den finnes i de tusen hjem på mange plan - også i helt trivielle saker som når en sliten mor velger å blåse ut litt overfor venninnene sine i stedet for overfor partneren, fordi hun da vil få sympati og en pratestund i stedet for 137 praktiske råd om hvordan hun kan effektivisere sin egen innsats.