Amme neste gang? Bekymret.

[Gjest ikkenickidag]

Jeg har en sønn på 13 mnd. som ble født i uke 35. Han tok aldri brystet, til tross for at jeg satte alt inn på at vi skulle få til ammingen. Han tok ikke brystet etter fødselen, snudde seg vekk , gråt og spente hele kroppen ved alle forsøk. Syntes personalet kunne være vel brutale ved at de tvang munnen hans åpen, stappet brystvorten min inn i munnen hans (vondt for mor også) og tviholdt hodet hans der. De var ofte to som holdt ham samtidig. Jeg ville prøve alene fordi dette virket brutalt, men de insisterte på å "assistere" oss. På barselavdelingen startet vi med pumping, og han fikk den utpumpede melken med flaske med nebb. Dette med pumping gikk fint, og vi to prøvde dette med pupp flere ganger om dagen, selv om han da også snudde seg vekk og ble helt stiv, begynte å strigråte her gang jeg prøvde å legge ham inntil brystet. Men plutselig en morgen hadde han fått melken med smokk på flasken flere ganger i løpet av natten, og de fortsatte å komme inn med smokk på flasken når de kom med oppvarmet melk. Spurte da om ikke det var bedre med nebb, men de svarte ikke. Da vi kom hjem, pumpet jeg annenhver time på dagen og tredjehver time om natten for å øke melkemengden. Hadde fått beskjed om dette på helsestasjon og barsel. Hadde nok melk på sykehuset, men han krevde jo mer etter hvert, og mengden minket da vi kom hjem. Han tok fortsatt ikke puppen, ble stiv og skrek hver gang vi prøvde, det tok veldig lang tid å roe ham ned etter hvert forsøk. Var i kontakt via telefon med ammehjelpen, helsestasjon og nasjonalt ammesenter, men ingen av rådene førte frem. Det ble etter hvert strevsomt å pumpe hele døgnet uten søvn, men jeg var veldig motivert for å få dette til. Babyen var jo så liten, og jeg ville så gjerne at han skulle få morsmelk med immunstoffer og som er lettere å fordøye enn tillegg. Ettersom jeg var alene (faren hadde gått fra oss før fødselen) ble det umulig å pumpe ofte nok til slutt, gutten skrek og ville opp hver gang jeg satt med pumpen, og det var med stor sorg at jeg måtte begynne å blande melken med morsmelkerstetning etter tre uker. Han reagerte på dette, fikk illeluktende avføring og skrek voldsomt mye, spes. en time etter måltid. Med stor sorg ga jeg opp pumpingen etter fem uker, og han fikk bare tillegg. Da han var ni-ti uker tok han plutselig brystet en dag, hadde jo fortsatt å prøve av og til, ville ikke helt gi opp tanken. Fikk Afipran for å få opp melkemengden igjen, men vi mislyktes.

Nå bor jeg sammen med faren hans, og vi skal ha et barn til. Gruer meg veldig til ammingen, er så redd for å mislykkes igjen. Hver gang jeg ser melkepumpen innerst i kjøkkenskapet, kjenner jeg den evige smerten i brystet fra pumpingen. Er redd for at jeg aldri skal får til ammingen med dette barnet heller. Men har så lyst til å greie det denne gangen. Har i mellomtiden lært mye om amming og prematuritet, og vet mer om hva personalet ikke får gjøre med min baby når jeg skal på samme barselavdeling. Men er utrygg på om de vil høre på meg mht. ikke å gi flaske, mener at vi skal unngå flaaskesmokk før babyen er to-tre mnd. og ammingen er godt i gang. Er redd for å bli oppfattet som hysterisk barselkvinne og ikke bli tatt på alvor når det gjelder hva jeg ønsker for mitt barn. Husker hvordan personalet der omtalte flere av oss mødre på vaktrommet da vi lå der. Jeg satt og pumpet flere ganger daglig i et tilstøtende rom, og hørte hva de nakket om, og det var lite respekt å spore for personene som lå på barsel. Det gikk mye på kommentarer om utseende, vekt, hvordan far var kledd osv. Selv gråt jeg et par dager etter fødselen fordi faren ikke ville se barnet, og fordi fedrene til de andre barna på rommet var så nydelig oppslukt av sine små. En av pleierne kom inn og spurte hvorfor jeg gråt, jeg sa kort hvorfor, og overhørte rett etterpå en samtale på gangen rett utenfor om at jeg ikke taklet å være pasient (jobber selv i helsevesenet), og at de derfor burde skrive meg ut og la gutten komme til poliklinesk lysbehandling mot gulsott. Da var gutten min bare tre dager gammel. Som du skjønner, er jeg usikker både på mine egne evner til å få til amming, og på personalet der jeg skal være på barsel. Helst det siste for å være ærlig .. Har lyst til å føde på et annet sykehus, men det er jo kanskje litt hysterisk av meg. Følte at de ikke tok noe av det vi på rommet sa på alvor, alt de sa var at vi måtte huske at vi var jo hormonelle nå. Har tidligere hørt flere kommentere holdningene til de som jobber der, har fere venninner som har født samme sted. Men jeg

har ikke trodd det før jeg opplevde det selv. Nå er jeg redd for at jeg kommer hjem fra sykehuset med enda en unge som er påvent flaskesmokk og som aldri klarer å ta brystet etter dette.

Dette ble mye lenger enn jeg trodde, måtte få ut litt "gruff" i tillegg til det du egentlig trenger av bakgrunnsopplysninger. Men har du noen råd til meg? Hva gjør jeg med nestemann? Hvis det blir aktuelt, hvordan sier jeg ifra på barselavd. uten å oppfattes som hormonell? Hva hvis barn nr. to også vegrer å ta brystet? Hjelp meg, jeg bekymrer meg daglig over dette.

[tiliti]

Det er mange faktorer som peker på at ammingen din går bra neste gang!

- Du skal passe på å si fra på sykehuset.

-Barnet kommer forhåpentligvis ikke før tiden denne gangen.

-Man kommer generelt sett raskere i gang med melkeproduksjonen og opplever mindre problemer andre gang.

Hvis det hadde vært praktisk mulig å bytte sykehus tror jeg jeg hadde ønsket det. En annen mulighet er rett og slett å dra hjem så fort som mulig, men det hadde jeg føltes veldig slitsomt.

Det høres ut som knøttet fikk bryst-aversjon. Det blir jo ikke noe som helst bedre av at man tvinger brystet inn i munnen på det .. Man kan bruke list og lempe, gjerne en finger med en sonde på .. til minsten skjønner at suging+hud ikke er farlig .. Prøvde du denne muligheten forrige gang? Om du møter på noe liknende igjen kan du teste dette.

Gi klar beskjed til personalet at ungen ikke skal ha noe. Aller minst flaske eller smokk. Ha gjerne barnet på rommet så mye som mulig. Har du muligheten for familerom eller lignende er jo det en mulighet.

Lykke til! Jeg tror det ordner seg neste gang!

[Elisabeth Tufte, helsesøster]

Kjære ikkenickidag.

Trist å høre om din traumatiske opplevelse vedrørende amming. Dette ehøver ikke å hende neste gang. Tenk på det som en annen fødsel, et annet barn og nye muligheter. Om du har mulighet kan det være veldig nyttig å snakke med en i helsevesenet eller Ammehjelpen som du har tillit til, for å gå igjennom alt som hendte og legge planer for neste gang. Det beste er ansikt til ansikt, ikke bare per telefon.Det kan være nyttig å skrive ned en plan for hvordan du ønsker ammeveiledningen slik at dette blir lagt i journalen. Det er mange kvinner som har positiv erfaring med det. Blir det problemer med at barnet av en eller annen grunn ikke tar brystet så opprethold melken ved pumping, ha mye hudkontakt med barnet, men ikke tvang. Bruk eventuelt koppmating og vær tålmodig. Noen ganger tar ting tid. Så lenge barnet får mat på en alternativ metode og melkeproduksjonen blir stimulert, så er det gode utsikter. Husk at det er ditt barn og du bestemmer. Selv om du syns det er vannskelig å siifra om ting du ikke er enig i så gjør det likevell, ellers vil du kanskje plage deg selv med det senere.

[Lillemus]

Selv om det nå er over ett år siden fødselen så synes jeg du skal (hvis du orker) skrive et brev til barselavdelingen og fortelle dem akkurat hva du opplevde og hva du synes om den behandlingen du fikk.

Selvfølgelig kan du søke deg over på et annet sykehus ved neste fødsel, men dersom du bor et sted det ikke er så mange å velge i er det ikke sikkert du rekker det.

Husk at det er _ditt_ barn og det er _du_ som bestemmer om barnet skal få smokk, flaske og erstatning - ikke de ansatte! Hadde selv en runde med de ansatte på barneklinikken da poden var liten og ikke klarte suge(hjertebarn) og pleierne stadig maste på at jeg måtte prøve å amme, så hos meg var det altså omvendt. Etter at vi ga klar beskjed om at heretter var puppen ikke tilgjengelig så hadde vi gutten hjemme i løpet av noen dager, først da begynte han å spise ordentlig selv.

Så stå på ditt neste gang! Lykke til!