Lever i isolasjon

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg har mer lyst til å være alene enn å oppsøke nye venner og skaffe meg et sosialt nettverk. Jeg har kun kontakt med mine foreldre og min søster. Jeg har noen jeg kanskje kan ringe til, men føler at vi ikke passer sammen og da kan det være det samme. Problemet er at jeg gidder ikke være sammen med folk jeg føler meg ensom sammen med og jeg har ennå ikke funnet de som passer til meg. Egentlig trives jeg godt med mitt ensomme liv, men jeg kunne selvfølgelig ønske at jeg hadde en kjæreste og noen venner. Men så var det det å skaffe seg det da. Jeg er i full jobb og føler ikke behov for å melde meg på kurser for å treffe andre. Det er jo ikke sikkert jeg møter noen som passer for meg der heller derfor tusler jeg rundt for meg selv. Jeg har en schizofrenidiagnose, men er på ingen måte så dårlig som det mange forbinder med folk med den lidelsen, derfor vil jeg heller ikke være sammen med andre psykiatriske pasienter. Jeg har bodd på ettervernshjem, men likte ikke den nedlatende holdningen til de ansatte. De behandlet oss som unger!! Forelderene mine maser på meg at jeg må skaffe meg et sosialt nettverk og ikke bare være sammen med dem. Men jeg trives bedre sammen med dem enn folk på min egen alder (er 29 år). Folk på min alder er stort sett bare opptatt av å etablere seg. Psykologen min syntes også det er alvorlig at jeg ikke søker ut blant folk. Selv syntes jeg det er deilig å slippe å være sammen med folk, men jeg har et sosial behov, men det dekkes av familien min. Bør jeg være beskymret?

[frosken]

Hei!

Noen mennesker trives med å være mye alene - og det synes jeg skal respekteres! Kanskje blir du nokså sliten av å være på jobb og forholde deg til mennesker der, slik at du etter jobb trenger å hvile?

Jeg har også sans for ditt argument om at du ikke ser noe poeng i å være sammen med mennesker du føler deg ensom sammen med - og at du ikke vil oppsøke "pasientmiljøer" bare for å være sammen med noen. Det er bra at du tar avstand fra å være i "pasientrollen" og misliker at f.eks. personalet på ettervernshjemmet var nedlatende. Allikevel er det vel et poeng å forsøke å være åpen for initiativ fra andre - og å ta noe initiativ selv - slik at du etterhvert får et noe større nettverk. Det er forsåvidt greit nok at du liker å være sammen med foreldrene dine - men hva når de ikke lenger er tilgjengelig for deg? Det vil vel være godt for både deg og dem at du har litt flere mennesker som du kan ha det ok sammen med.

Jeg synes ikke du skal stresse med dette - men heller ikke tillate deg større og større tilbaketrekning.

Synes forøvrig du skal være stolt av deg selv for den innsikten du har i egne problemer - og at du er i full jobb :-)

[Gjest (ikke undertegnet)]

Hei!

Noen mennesker trives med å være mye alene - og det synes jeg skal respekteres! Kanskje blir du nokså sliten av å være på jobb og forholde deg til mennesker der, slik at du etter jobb trenger å hvile?

Jeg har også sans for ditt argument om at du ikke ser noe poeng i å være sammen med mennesker du føler deg ensom sammen med - og at du ikke vil oppsøke "pasientmiljøer" bare for å være sammen med noen. Det er bra at du tar avstand fra å være i "pasientrollen" og misliker at f.eks. personalet på ettervernshjemmet var nedlatende. Allikevel er det vel et poeng å forsøke å være åpen for initiativ fra andre - og å ta noe initiativ selv - slik at du etterhvert får et noe større nettverk. Det er forsåvidt greit nok at du liker å være sammen med foreldrene dine - men hva når de ikke lenger er tilgjengelig for deg? Det vil vel være godt for både deg og dem at du har litt flere mennesker som du kan ha det ok sammen med.

Jeg synes ikke du skal stresse med dette - men heller ikke tillate deg større og større tilbaketrekning.

Synes forøvrig du skal være stolt av deg selv for den innsikten du har i egne problemer - og at du er i full jobb :-)

Takk frosken! Jada, jeg skal jobbe med det. Nå skal jeg kjenne på ensomheten og se hva den gjør med meg.