Depresjon hos de nærmeste

[Gjest bambus79]

Hei,

Jeg trenger noen råd og tips på hvordan jeg best kan støtte min kjære når han går inn i depresjonens landskap. Min kjære er inne i en tung tid med apati, dårlig selvbilde, tiltaksløshet, søvnløshet og trøtthet. Dette har i perioder pågått i flere år, men nå har han endelig fått komme inn til ukentlige samtaler hos en psykolog. Men det å starte en slik selvransakelsesprosess hos psykolog kan være svært tungt (vet av egen erfaring) og min kjære er nå langt nede pga av den siste samtalen hos psykologen. Han har et godt forhold til han har jeg forstått og min kjære vet at det som ble tatt opp er viktig og nødvendig, men det er tøft for han å se det i øynene. Hvor kommer jeg inn?? Jo som en som står nær så blir jeg så fortvilt over det min kjære opplever. Det gjør så vondt at han har det slik og jeg er samtidig redd for at han skal trekke seg ut av behandlingen fordi det er for tungt. Er det noen der ute som kan gi meg råd for hvordan jeg skal forholde meg til min kjære. Han reagerer nemlig så annerledes enn hva jeg selv gjør når jeg er deprimert. Han trekker seg innover i seg selv og tar det meste jeg sier som kritikk (når jeg prøver å si at jeg har tro på at han med tiden til hjelp vil klare dette så føler han det som press) eller han mener at jeg ikke forstår og at jeg tar for lett på det når jeg sier at dette nok er noe han må gjennom for å komme videre. (Må legge til at jeg selv går i terapi for egne ting og er det noe jeg vet så er d et at dette krever hardt arbeid). Når jeg ber han om å bruke kjærligheten vår som drivkraft sier han at den har ikke noe med saken å gjøre fordi dette er hans problemer og ikke noe som har med forholdet å gjøre. Det er en tankegang jeg IKKE forstår. Jeg vet at han må gå veien selv, men hvordan kan jeg være best mulig støtte????? Kan noen gi meg et tips på dette for jeg føler at han og jeg ikke snakker helt samme språk.

[Gjest hek]

Hei bambus79.

Uff dette var som å lese om meg selv, jeg har selv angst og depresjon, men takler dette ganske greit, samboeren min er på samme måte som din kjære, han er i en dyp depresjon og trekker seg unna på samme måte, reagerer på samme måte også. Det jeg har funnet ut sammen med samboeren min er at du bare må vise at du er der for han, ingenting jeg sier eller gjør hjelper noe, men han synes at det er godt å vite at hvis han vil ha omsorg, noen å prate med så er jeg her uansett.. Det er faktisk veldig frustrerende for han også!