Greier ikke å elske barnet mitt

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg og mannen min greier ikke å få barn sammen, så vi valgte å adoptere etter tusenvis av prøverrørsforsøk.

1. April i år fikk vi en nydelig liten jente fra Kina, og alle var glade.

Jeg har jo lest massevis av ukebladsreportadjer o.l. hvor de som har adoptert sier at det var inderlig kjærlighet ved første blikk osv. osv.

Men slik var det ikke for meg. I starten trodde jeg at jeg ville begynne å elske adoptivdatteren min med en gang, men slik er det ikke.

Jeg ser på henne, hun er en søt, blid og pen toåring som alle forguder, men jeg greier ikke å elske å føle meg knyttet til henne.

Har/hadde dere det sånn?

[Gjest (ikke undertegnet)]

Vi har selv ikke adoptert,- ennå, og har lenge tenkt på hvordan det vil føles..

Synes også at jeg stadig leser at det er "kjærlighet ved første blikk" og lurer også på hvordan det vil bli med oss!

Du har denne følelsen nå, og det kjennes sikkert sårt.?Men kan det jo hende at det endrer seg?! Det får vi jo håpe både for deg og deres datter. Håper du får mange svar og råd, og lykke til.

[Poppy]

Jeg har ikke adoptert , men leste en tilsvarende artikkel i Svenske VI Foreldre .Om et par som hadde adopter fra Columbia og hvor de hadde hatt det på samme måten .

Ikke alle blir glad i sitt egenfødt barn med en gang heller . Noen ganger krever det tid , tid til å bli en familie og til å lære hverandre å kjenne . Når amn adopterer tror jeg det er lett å få følesen av at man må elske barnet med en gang nettop fordi det er så etterlengtet og tidskrevende prosess .

Samtidig som kjærligheten til barnet kommer . Jeg tror ingen foreldre som er glad i barnet sitt aldri vil elske det .

Kansje trenger dere ferien / sommeren nå før du føler ting er på plass . Tid til å være bare dere . Til å kunne gjøre ting sammen , undres , lære hverandre å kjenne .

Samtidig som det kan være godt å prate med noen , en venn , mannen , psykolog , helsesøter eller lingnende . Slik at du kan forklare noen hvordan du føler og få bekreftelse på at det er normalt .

Jeg tor at med tid vil du elske barnet ditt og føle at det var ingenting galt at følesene tok tid . Vi er ikke alle like .

Lykke til videre og kos deg med barnet .

[Gjest anonym her og nå]

Fordi jeg kjenner en familie som hadde det slik, og som "betrodde" seg til helsesøster, ber jeg deg om å være varsom. I det tilfellet jeg kjenner, følte helsesøster at hun "måtte" melde bekymring til barnevernet, fordi foreldrene - og særlig adoptivmoren - ikke hadde fått til å etablere et nært forhold til barnet i løpet av et par års tid. Det ble en opprivende affære, som slett ikke gagnet verken foreldre eller barn - men tvert i mot gjorde situasjonen enda vanskeligere og mer traumatisk for mor.

Kanskje er det slik at ikke alle mor-barn forhold er like nære. Jeg tror biologiske foreldre også kan oppelve at "kjemien" ikke er 100% med eget barn. La det ta tid, er mitt råd, og ikke la deg "presse" av alle solskinnshistoriene, - du er ikke alene, selv om få velger å fortelle denne delen av historien.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Det tok 3-4 måneder før jeg og min mann fikk de store følelsene for vår sønn. Kjenner også andre (både de som har adoptert og som har født selv) som brukte så lang tid, og opp til et halvt år før de store følelsene kom.

Helsesøster sa også på et informasjonsmøte at det er helt normalt for både de som føder og de som adopterer at det tar ca. 3 måneder før man blir kjent med barnet, og dermed også ofte så lang tid før man får de store følelsene for barnet sitt. Men her på DOL er det de som "forelsker" seg i barnet sitt umiddelbart som pleier å uttale seg.

[Gjest Wasserfaldfelder]

Vi har selv ikke adoptert,- ennå, og har lenge tenkt på hvordan det vil føles..

Synes også at jeg stadig leser at det er "kjærlighet ved første blikk" og lurer også på hvordan det vil bli med oss!

Du har denne følelsen nå, og det kjennes sikkert sårt.?Men kan det jo hende at det endrer seg?! Det får vi jo håpe både for deg og deres datter. Håper du får mange svar og råd, og lykke til.

Hei!

Fikk bare lyst til å skrive et svar på innlegget ditt. Jeg tror ikke det er så uvanlig følelse du har overfor barnet ditt. Du har bare hatt henne i 2-3 måneder, og det tar tid å opprette morsfølelsen. Vi er i en adopsjonsprosess nå, men vi har et egetfødt barn på 2 år. Vi strevde flere år med å bli gravid, før vi fikk ham. Under den prosessen er det akkurat som det blir et veldig glorifisert bilde av hvordan det er å bli mor. Jeg opplevde at da jeg endelig fikk min sønn, var han faktisk ganske "fremmed " for meg, tross i at han hadde ligget i magen min i 9 måneder. Jeg var selvfølgelig glad i ham, men den store forelskelsen som alle snakket om var der ikke i begynnelsen. Men kom igjen nå to år senere! Da kan jeg ikke få sett meg mett på ham, synes alt han sier og gjør er herlig osv. Jeg tror du kan ta det helt med ro, for det er helt normalt å ha det slik(kjenner mange som har vært igjennom den samme fasen). Bruk masse tid med din datter, kos med henne, lek med henne osv. så skal du kjenne at de store følelsene kommer med tiden.

Jeg for min del er veldig glad jeg opplevde det jeg gjorde med mitt egetfødte barn. Derfor har jeg ikke de store forventningene til følelsene mine i forhold til møtet med mitt adoptivbarn. Lykke til videre!

[thaimor]

Det tok 3-4 måneder før jeg og min mann fikk de store følelsene for vår sønn. Kjenner også andre (både de som har adoptert og som har født selv) som brukte så lang tid, og opp til et halvt år før de store følelsene kom.

Helsesøster sa også på et informasjonsmøte at det er helt normalt for både de som føder og de som adopterer at det tar ca. 3 måneder før man blir kjent med barnet, og dermed også ofte så lang tid før man får de store følelsene for barnet sitt. Men her på DOL er det de som "forelsker" seg i barnet sitt umiddelbart som pleier å uttale seg.

(Anonym nr. 2) Nå må vi trå varsomt her, så ikke det å forelske seg i barnet ved første øyeblikk blir noe "halvkriminelt". Mange har det slik, og det er nok en deilig følelse. Samtidig er det vel det vi drømmer om alle sammen

(Anonym nr. 1) Nå tar som kjent alt sin tid, og jeg tror det er like vanlig (for ikke å snakke om normalt) å oppleve at følelsene for det nye barnet hele tiden er i vekst og utvikling. Selv ble jeg overrasket over hvordan mine følelser hadde endret seg etter _en_ måned, for ikke å snakke om etter et halv år... ett år... osv. Hver gang tenkte jeg at _nå_ går det ikke an å bli mer glad i (han eller han), men båndene knyttes fortsatt.

Jeg husker ikke når jeg virkelig kjente den store gode hjertefølelsen. Med en gang var det ikke, det skal jeg innrømme, men da den kom var den ubeskrivelig deilig

Jeg synes ikke du skal bekymre deg. Dere har så vidt startet på familielivet. Ikke føl press på at du _skal_ føle slik eller slik, men kos deg med barnet slik du ville gjort med hvilket som helst barn. Ikke fokuser så mye på at dette er mitt barn som jeg skal _elske_ noe helt vanvittig. Følelsene ligger der, de må bare få tid til utvikling.

Skriv et nytt innlegg om et par måneder og fortell hvordan det føles da. Jeg tror garantert du selv vil se forandringene

Lykke til fra

[Gjest Abedulla]

Kjære deg.

Takk for at du deler dine tanker og følelser med oss.

Å adpotere et barn innebærer ikke et bekreftende svar på en urinprøve - og så en modningstid - biologisk sett. Adopsjon er et svangerskap som er fullt av andre følelser enn det å gå gravid.

Det å komme hjem med barnet er liksom et

ENDELIG og HURRA for de fleste, og spesielt for de dere har i nærheten av dere.

Så var det over, intervjuer, ventetid og økonomi er liksom glemt det.

Undringer og ventetid, alt det innebærer er også over.

For nå burde dere jo være verdens mest lykkelige familie, med ei skjønn lita datter

fra Kina. HALLELUJA!

Men nei, vi får også "ammetåke" , senreaksjoner, depresjoner, humørsvingninger, osv.......

Vi er da også nybakte mødre, og de fleste av barna våre kan allerede gå! Det er en utfordring.

Å være alene i mange år,- så plutselig kommer et barn og skal ha deg "med hud og hår", er en stor overgang.

De fleste i vår situasjon har jobbet uten permisjon i flere år. Det å plutselig være hjemme hele dagen er, i alle fall for meg, en veldig stor forandring, og byr faktisk på mange utfordringer.

Jo, det høres ut som om du har en ganske allminnelig reaksjon.

De andre rådene her er: la dette ta tid.

Snakk evt med helsestasjon, lege eller anndre.

Og fra meg:

Tillat deg selv å ikke være verdens lykkeligste mor.

Så kommer følelsene etterhvert. Og en annen ting -- følelsen av å elske kan ingen andre enn du definere for deg selv.

Vi kom hjem fra Colombia i April og har ei skjønn datter på to år. NÅ kan jeg definere mine følelser for henne, men de kom ikke dalende ned over meg. Vi har og en egenfødt herlig liten gutt på 5 år, det er annerledes, så jeg har prøvd begge delene, og for meg er ingen av dem "en dans på roser"

Skriv gjerne senere, det er mange gode råd å få her.

Lykke til,

hilsen

[Gjest Anonym for anledningen]

Vi fikk også en datter fra Kina 1.april, og alt har nok vært endel annerledes enn jeg også hadde tenkt meg.

Den første tiden var jeg så sliten at jeg ikke helt vet hva jeg følte, hele livet var med et snudd opp ned på hodet, med en liten frøken som krevde all vår oppmerksomhet dag og natt. Min mann og jeg var vant til å ha god tid for og til hverandre, det var brått slutt. Min datter kjentes nesten som hun stod i mellom oss. Jeg tror aldri mannen min og jeg har kranglet så mye som da.

i tillegg knyttet vår datter seg veldig til den ene av oss og den andre følte seg utenfor. Jeg tror både mannen min og jeg rett og slett var deprimerte i starten og tenkte "hva i p.... har vi gjort?"

Den siste tiden har imidlertid ting begynt å gå seg til, vi er alle blitt bedre kjent med hverandre og situasjonen, og jeg kjenner en større og større varme spre seg for den flotte jenta vår!

I går sa hun pappa for første gang, og pappa ble helt rørt til tårer, og i dag ropte hun på mamma fra sengen når smukken hadde ramlet ut. Da begynt jeg virkelig å føle meg som mamma og det var godt!!

Ting tar som kjent tid, og jeg tror jo mer vi karer å godta det jo fortere kommer følelsene på plass!

Lykke til!

Hilsen

[bart]

Kjære deg.

Syns du skal ta det helt med ro. Følelsene kommer etterhvert, vær du sikker. Vi har en egenfødt og ei adopstert (fra kina). Syns det var forferdelig tungt med førstemann(egenfødt) trodde alt skulle bli helt topp og at man skulle boble av morslykke. Syns de første 6 mnd var bare slit og hadde aldri ett øyeblikk for meg selv. Tenkte i mitt stille sinn " er det dette som er så fantastisk" Husker da de la han på magen min etter fødselen at jeg tenkte han føltes så fremmed. Etter de første 6 mnd var over ble alt bare velstand. Ser også nå at jeg blir bare mer og mer glad glad i vår lille adoptivsdatter som kom i september. Vi er så forskjellige alle sammen Noen er "tregere" enn andre følelsesmessig og å få første barn syns jeg var en kraftig omstilling. Alt gikk mye lettere med nr to.

Ta det helt med ro. Om noen mnd føles alt mye bedre. De sniker seg inn i hjertene våre disse små.

lykke til

klem fra Bart

[ahg]

2-3 måneder er bare den spede starten på forholdet til datteren deres. Det tar tid å bli ordentlig kjent med hverandre, og jeg tror at de dypere følelsene i mange tilfeller først kommer når man har blitt godt kjent. Dessuten er det mange indre prosesser som kan utløses når man endelig får barn etter å ha prøvd og ventet i mange år. Disse prosessene kan pågå en god stund og være følelsesmessig krevende (noe jeg selv har erfart), og de kan bidra til at tilknytningen ikke går så raskt som man har drømt om. Ofte er det en god hjelp bare å snakke åpent og ærlig om det med noen man stoler på. Det er tungt å bære slikt alene. Flott at du skriver om det på DOL! Jeg håper det kan lette følelsene dine.

Du synes datteren din er søt, blid og pen. Det må da være et kjempefint utgangspunkt å bygge videre på. Presset du legger på deg om at du burde elsket datteren din fra første stund, tror jeg bare forsinker tilknytningsprosessen. Bruk mye tid sammen, opplev ting sammen, le sammen, se hverandre i øynene, ha mye kroppskontakt. I det hele tatt, bli godt kjent. Så kommer de dypere følelsene med tiden.

Jeg opplever at båndene til mine to kinajenter utvikler seg hele tiden, og prosessen har vært forskjellig for hver av dem. Ting tar tid.

[Gjest lilja]

Hei på deg!

Skrev et svar til deg, men bomma visst litt... du finner det litt lengre opp (som nytt innlegg) og med samme overskrift.

[Gjest wook]

Ser at du har fått mange gode råd fra andre her så jeg skal ikke gjenta dem. Men jeg vil gi deg et annet råd, ta kontakt med lokallaget i deres forening. De er jo også adpotivforeldre og noen av dem har sikkert gått igjenom samme prosess med tilknytning.

Jeg slet også mye emd det da vi fikk vår sønn og det som hjalp meg var småbarnstreff i lokalavdelingen vår. Der traff jeg andre som hadde erfaring og som kom med gode råd både om tilknytning og om matproblemer.

Lykke til, ta den tiden du trenger.

[Hilla]

Vi har også en av "verdens herligste" fra Kina. De 2-3 mnd. etter at vi kom hjem begynte jeg nesten å lure på meg selv. Går det virkelig ann å være så "kald" ? Alle snakket om disse "rosa lykke-skydottene" som skulle sveve rundt en til en hver tid, men det lot vente på seg.

Men den gode følelsen kom sakte men sikkert og nå etter 1 år føler jeg at vi er veldig glade i hverandre.

I en alder av 2 år kan hun vise hva hun føler og hun forstår også godt hva jeg føler. Så hold ut, - det kommer, men ikke stress... pluttselig en dag er du der ;o)

Lykke til videre...

[trompet]

Hei!

Fikk bare lyst til å skrive et svar på innlegget ditt. Jeg tror ikke det er så uvanlig følelse du har overfor barnet ditt. Du har bare hatt henne i 2-3 måneder, og det tar tid å opprette morsfølelsen. Vi er i en adopsjonsprosess nå, men vi har et egetfødt barn på 2 år. Vi strevde flere år med å bli gravid, før vi fikk ham. Under den prosessen er det akkurat som det blir et veldig glorifisert bilde av hvordan det er å bli mor. Jeg opplevde at da jeg endelig fikk min sønn, var han faktisk ganske "fremmed " for meg, tross i at han hadde ligget i magen min i 9 måneder. Jeg var selvfølgelig glad i ham, men den store forelskelsen som alle snakket om var der ikke i begynnelsen. Men kom igjen nå to år senere! Da kan jeg ikke få sett meg mett på ham, synes alt han sier og gjør er herlig osv. Jeg tror du kan ta det helt med ro, for det er helt normalt å ha det slik(kjenner mange som har vært igjennom den samme fasen). Bruk masse tid med din datter, kos med henne, lek med henne osv. så skal du kjenne at de store følelsene kommer med tiden.

Jeg for min del er veldig glad jeg opplevde det jeg gjorde med mitt egetfødte barn. Derfor har jeg ikke de store forventningene til følelsene mine i forhold til møtet med mitt adoptivbarn. Lykke til videre!

hei på deg du helt normale menneske.

Jo da det går an å forelske seg ved første øyekast , når du ser bildet av ditt barn for første gang,

Du tenker... Der er du , vårt barn, kommer vi til å elske deg? Kommer du til å elske oss? Blir det så bra som vi har håpet på og har vi det ikke bra slik som vi har det nå ,,,egentlig?

Så møter vi barnet, et barn som andre har tatt vare på mens vi ikke kjente det, et barn (også det som lå i vår mage) som vi vet veldig lite om men som vi har veldig store forhåpninger til.

Noen ganger sier det klikk med det samme. og vi tenker; Dette er vårt barn, det skal vi beskytte med vårt liv. og andre ganger så er barnet helt andeledes enn det vi hadde tenkt oss. Men... summen er den samme når barnet gråter å roper etter deg Mamma!!!! Pappa!!! ikke gå fra meg!!

Eller når det henger rundt bena dine å sier "Mamma`n min"

For da er du helt garantert solgt!!! Tro du meg. Lykke til,

[Gjest moonalisa]

Vi kom hjem med vår skatt i februar i år. (Takk for påminningen om hvorfor jeg aldri leser ukeblader...!)

Vår tilknytning har vokst undertiden, jeg kan ikke si at jeg følte kjærlighet ved første blikk (jo ved tildeling av barnet og bilde, ja, men). Jeg følte første gang hun kom i armene mine at "nå er det slik det "skal være", nå har vi starten sammen, og nå begynner vi". Vi var jo alle helt fremmede for hverandre. Hva betyr å elske? Når jeg har elsket mitt barn fra første stund så er det like viktig at jeg bestemte meg for at dette barnet VIL jeg elske. Imidlertid kjenner jeg igjen følelsene dine om at barnet mitt på en måte aldri vil bli elsket NOK (skulle gjerne vært ti mødre i en og samme person, som elsket henne på hundrevis av forskjellige måter), men det er da bare fordi vi ønsker det beste i verden for vårt barn?

Vi har startet på null alle sammen, nå etter fire mnd. hjemme sier alle at de ikke merker forskjell i vår tilknytning (mor/barn) i forhold til de som er egenfødt (hun var 13 mnd. da vi fikk henne). Stol på at tilknytningen kommer etter hvert! Og "jobb" med det du synes "mangler", det er jo vi voksne som skal lære barnet at det finnes (noe som heter) tilknytning, og kjærlighet. Vær ikke for kravstor til deg selv, du ser sikkert mange små fremskritt dag for dag?

Mange ganger tenker jeg at vi har 13 måneders kosing å ta igjen, og heldigvis har vi livet foran oss, kjærligheten skal og vil vare evig...

Dette ble kanskje litt langt og rart. Kort sagt så tror jeg kanskje barnet ditt vil knytte seg mer til deg raskere(...) hvis du tenker på strengen inne i deg som forteller at "det vil ta tid å finne ut hvordan vår tilknytning og kjærlighet vil bli og være, men jeg tviler ikke på at det finnes der, og vil komme til syne etter hvert. Barnet trenger alle de positive , offensive, konstruktive attityder... som du kan oppdrive...

Ønsker deg og ditt barn ikke stressende lykke til!