Følte barnet "døde" da det ble handikappet.

[Gjest bart]

Har en venninne som for en måned siden fødte en skjønn liten jente. Pga store komplikasjoner under fødsel og at legene ikke gjorde jobben sin ble jenta skadet.

Ser ut til at hun kommer til å bli strek funksjonshemmet......

Venninna mi ble skikkelig deppa, forståelig nok. Nå er hun bitter fordi legene ikke lot henne dø i stedet for å gjenopplive henne så lenge -bortimot 20 minutter.

Vet ikke helt hvordan jeg skal trøste. Hun sier hun føler hun har mista barnet sitt. Men for dere som har mistet, hva ville vært verst for dere. Å miste barnet, eller å vite at det ble sterkt funksjonshemmet ?

Jeg mener ikke å støte noen med dette innlegget, men jeg har så lyst å hjelpe venninna mi. Og hun har jo tross alt dattera si hos seg, selv om hun er skadet.....

[Line]

Få henne til å ta kontakt med handicapforbundet, der er det veldig god hjelp og støtte å få fra folk som har vært og er i samme situasjon.

Søstera mi ble handicappet da hun to år gammel ble operert for svulst på lillehjernen av en lege som var i amfetaminrus. Det var tøffe tider for foreldrene mine (og er det fortsatt, hun er 25 år, og mentalt bare 8), og de har hatt veldig stor nytte og glede av kontakten de har fått med foreldre i samme situasjon.

Det er noe som heter Handicappede barns foreldreforening, eller HBF http://www.hbf.no

Håper hun får det pågangsmotet og oppbackingen som trengs for å gjøre ting enklest mulig både for seg selv og datteren fremover... Med trening av barnet kan det faktisk skje "underverker" i forhold til legenes diagnose...

[favn]

Stakkars. Det er selvsagt et hardt slag for dem. Men det aner meg at de må gjennom en kaotisk sorgprosess før de kan akseptere tingenes tilstand og glede seg over det barnet de har fått.

Men hvor i all verden er den profesjonelle hjelpen??

[Gjest maria]

Hei!

Jeg fikk tårer i øynene da jeg leste ditt innlegg, for historien til din venninne er veldig lik min, bortsett fra at min sønn døde som følge av skadene han pådro seg i hjernen under fødselen i desember-01.

Også under mitt fødselsforløp ble det gjort en dårlig oppfølgning av jordmor og lege. Som følge av dette fikk min sønn for lite surstoff til hjernen og døde etter en uke på respirator.

Jeg husker jeg sa da han levde; at bare han fikk overleve så skulle vi takle hans handikap. Når vi etter alle prøvesvar fikk beskjed om at hans skader var så alvorlige og at han ville blitt sterkt funksjonshemmet, så føler jeg på et måte at jeg er glad han fikk slippe å leve. Om han hadde fått leve ville jeg selvfølgelig gått 100 % inn for å gi han et best mulig liv.

Jeg syntes oppriktig syndt på din venninne, for ikke bare sliter hun med et handikapet barn, hun har jo opplevd en traumatisk fødsel med det verst tenklige utfall. Hun føler kanskje slik jeg gjør- bitterhet ovenfor sykehuset.

Jeg ønsker, om du vil, at du gir henne min mailadresse slik at hun kan maile meg. Det er, heldigvis, ikke mange som opplever å få handikapede barn/barn som dør pga dårlig fødselshjelp. Jeg tror kanskje vi som har opplevd det kan ha nytte av å ha kontakt. Så om hun vil kan hun maile meg.

Min adr er: [email protected]

hilsen

[save]

Jeg har opplevd å få et barn som var så hjerneskadet at vi dessverre måtte skru av respiratoren etter bare 30 timer.

Vår lille Stine var vakker og nydelig, og midt oppe i det forferdelige som skjedde fikk vi hvertfall noen øyeblikk for å ta farvel. I ettertid har det betydd mye for oss.

Vi rakk ikke kjenne så mye på sjokket i forhold til "handikappet" som datteren vår hadde, for vi gikk meget raskt fra spørsmålene omkring "hvordan skal vi klare oss med ett sterkt funksjonshemmet barn" og "hvordan vil livet hennes bli" over på desperate forhåpninger om "hvis hun bare kan få leve" og "hvis vi bare kan få ha henne hos oss lengere".

Mange som opplever å få ett "handikappet" barn opplever en sorg over at barnet er "annerledes". Forhåpninger og forventninger blir snudd på hodet, livet endrer seg som for alle nybakte foreldre. Noen foreldre kommer alltid til å bli konfrontert med denne sorgen gjennom barnets utvikling/sammenligning med andre osv. Andre ser etterhvert barnet som en ressurs utenfor normalløpet.

La din venninne få lov til å "sørge" over at barnet hennes er annerledes. Gi dem den støtten dere kan, kanskje ved å gi dem oppmuntring i form av å trekke frem positive forhold ved den lille ettersom dere blir kjent med ham/henne....

Bitterheten over legetabben kan aldri avhjelpes på noen måte, tror jeg.

Jeg syns at Maria også uttrykker den kompleksiteten som utspiller seg når man opplever dette tragiske, for også jeg finner en mager trøst i at hun fikk slippe det vonde. Jeg er glad for at smerten utelukkende var opp til oss foreldre å bære.

Derfor tror jeg at det er vanskelig å forvente en reaksjon som ligger "på den ene" siden av følelsesskalaen.At man enten er glad eller trist.... for man kan jo være begge deler men til forskjellig tid.

Tankene mine går til dere alle

[kaem]

Jrg kan skjønne følelsene hennes. Da jeg fikk mitt siste barn var h*n født med en alvorlig hjertefeil. De kunne heldigvis opperere og idag er h*n lite preget av dette(vil aldri bli erklert frisk). Jeg pleier å si at jeg fikk mitt barn 2 ganger, men for å få det mistet jeg h*n en gang også. Jeg brukte 2 år på å komme over den sorgen det var å få et andeledes barn.

De fleste rundt meg trakk seg unna, ville ikke snakke om det som hadde hendt. Det profesjonelle hjelpeapparatet var totalt fraværende etter at vi var kommet ut fra sykehuset, og vi foreldre fikk ingen støtte. De en kunne snakke med var andre som hadde vært gjenom tilsvarend.

Så mitt råd til deg er få henne/dem til å melde seg inn i en likemannsforening og ikke minst vær der å hør på henne når hun synest det er vanskelig.

Den som forsto mine reaksjoner best var faktisk ei som hadde mistet et barn selv. Uten henne tror jeg ikke jeg hadde kommet igjennom sorgen. Stor takk til Lillemamma.

[gyrken]

"Velkommen till Holland"

av Emily Pearl Kingsley

Jag blir ofte spurt om hvordan det er å leve med et handikappet barn - at jeg bør hjelpe de som ikke deler denne unike erfaringen slik at de kan forsøke og forestille seg hvordan det føles. Sånn er det...

Å vente barn er som å planlegge en fantastisk ferie til Italia. Du kjøper guidebøker og legger opp fantastiske planer. Colosseum, Michelangelo, gondolene i Venezia. Du kanskje lærer deg noen nødvendige setninger på italiensk. Alt er veldig spennende.

Etter måneder fylt av forventning er det endelig dags. Du pakker kofferter og så reiser du. Flere timer senere lander flyet. Flyvertinnen kommer inn og sier:

"Velkommen til Holland"!

"Holland"!?!, roper du. "Hva mener De med Holland? Jeg har bestilt en reise til Italia. Det er dit jeg skal. I hele mitt liv har jeg drømt om å komme til Italia".

Men flyreisen har blitt endret. Du har landet i Holland og der må du bli.

Det viktige er at de ikke har ført deg til en grusom, stygg og skitten plass full med pest, sult og sykdommer. Den er bare annerledes.

Så må du ut og kjøpe nye guidebøker. Og du må lære deg et nytt språk. Og du kommer å møte helt nye mennesker som du aldri skulle ha møtt ellers.

Det er bare en annerledes plass. Tempoet er langsommere enn i Italia; det er ikke så sjarmerende. Men når du har vært der en stund og "summet" deg, så ser du deg rundt...og du begynner å legge merke til at Holland har vindmøller... og Holland har tullipaner... og i Holland finnes det til og med malerier av Rembrandt.

Men alle du kjenner er opptatt med å reise til og fra Italia... og de snakker vidt og bredt om hvor fantastisk de hadde det der. Og under resten av ditt liv kommer du til å si, "Ja, det var dit jeg skulle ha reist. Det var det jeg hadde planlagt".

Og den smerten kommer aldri, aldri, noensinne til å forsvinne..., fordi tapet av den drømmen er et veldig betydelsefult tap.

Men... om du egner ditt liv til å sørge over att du ikke kom til Italia, så klarer du aldri å oppdage og nyte av alt det sjeldne, det fantastiske... med Holland.

[Gjest morellen]

"Velkommen till Holland"

av Emily Pearl Kingsley

Jag blir ofte spurt om hvordan det er å leve med et handikappet barn - at jeg bør hjelpe de som ikke deler denne unike erfaringen slik at de kan forsøke og forestille seg hvordan det føles. Sånn er det...

Å vente barn er som å planlegge en fantastisk ferie til Italia. Du kjøper guidebøker og legger opp fantastiske planer. Colosseum, Michelangelo, gondolene i Venezia. Du kanskje lærer deg noen nødvendige setninger på italiensk. Alt er veldig spennende.

Etter måneder fylt av forventning er det endelig dags. Du pakker kofferter og så reiser du. Flere timer senere lander flyet. Flyvertinnen kommer inn og sier:

"Velkommen til Holland"!

"Holland"!?!, roper du. "Hva mener De med Holland? Jeg har bestilt en reise til Italia. Det er dit jeg skal. I hele mitt liv har jeg drømt om å komme til Italia".

Men flyreisen har blitt endret. Du har landet i Holland og der må du bli.

Det viktige er at de ikke har ført deg til en grusom, stygg og skitten plass full med pest, sult og sykdommer. Den er bare annerledes.

Så må du ut og kjøpe nye guidebøker. Og du må lære deg et nytt språk. Og du kommer å møte helt nye mennesker som du aldri skulle ha møtt ellers.

Det er bare en annerledes plass. Tempoet er langsommere enn i Italia; det er ikke så sjarmerende. Men når du har vært der en stund og "summet" deg, så ser du deg rundt...og du begynner å legge merke til at Holland har vindmøller... og Holland har tullipaner... og i Holland finnes det til og med malerier av Rembrandt.

Men alle du kjenner er opptatt med å reise til og fra Italia... og de snakker vidt og bredt om hvor fantastisk de hadde det der. Og under resten av ditt liv kommer du til å si, "Ja, det var dit jeg skulle ha reist. Det var det jeg hadde planlagt".

Og den smerten kommer aldri, aldri, noensinne til å forsvinne..., fordi tapet av den drømmen er et veldig betydelsefult tap.

Men... om du egner ditt liv til å sørge over att du ikke kom til Italia, så klarer du aldri å oppdage og nyte av alt det sjeldne, det fantastiske... med Holland.

Dette var svært godt skrevet og forklart. Har du selv et handikappet barn?

Jeg har en svært handikappet søster, og vet hva foreldrene mine har gjennomgått av glede, sorg og skuffelser.

Skal vise dem disse ordene fra deg.

[molli]

Dette var svært godt skrevet og forklart. Har du selv et handikappet barn?

Jeg har en svært handikappet søster, og vet hva foreldrene mine har gjennomgått av glede, sorg og skuffelser.

Skal vise dem disse ordene fra deg.

Ser du ikke at gyrken oppgir kilden (forfatterinnen) av det lange sitatet i innlegget sitt?

Helt øverst i innlegget skriver gyrken:

"Velkommen till Holland" av Emily Pearl Kingsley

Sikkert en bok du kan få tak i via bokhandel eller bibliotek.

[Gjest morellen]

Ser du ikke at gyrken oppgir kilden (forfatterinnen) av det lange sitatet i innlegget sitt?

Helt øverst i innlegget skriver gyrken:

"Velkommen till Holland" av Emily Pearl Kingsley

Sikkert en bok du kan få tak i via bokhandel eller bibliotek.

Jo, jeg så det, og svarte at jeg synes det er fint fortalt.

Også spurte jeg om Gyrken selv har et sykt barn.

Jeg skjønte selvsagt at det ikke var hennes ord, men jeg lurte allikevel på om hun selv har erfaringer med syke barn.

[piperill]

"Velkommen till Holland"

av Emily Pearl Kingsley

Jag blir ofte spurt om hvordan det er å leve med et handikappet barn - at jeg bør hjelpe de som ikke deler denne unike erfaringen slik at de kan forsøke og forestille seg hvordan det føles. Sånn er det...

Å vente barn er som å planlegge en fantastisk ferie til Italia. Du kjøper guidebøker og legger opp fantastiske planer. Colosseum, Michelangelo, gondolene i Venezia. Du kanskje lærer deg noen nødvendige setninger på italiensk. Alt er veldig spennende.

Etter måneder fylt av forventning er det endelig dags. Du pakker kofferter og så reiser du. Flere timer senere lander flyet. Flyvertinnen kommer inn og sier:

"Velkommen til Holland"!

"Holland"!?!, roper du. "Hva mener De med Holland? Jeg har bestilt en reise til Italia. Det er dit jeg skal. I hele mitt liv har jeg drømt om å komme til Italia".

Men flyreisen har blitt endret. Du har landet i Holland og der må du bli.

Det viktige er at de ikke har ført deg til en grusom, stygg og skitten plass full med pest, sult og sykdommer. Den er bare annerledes.

Så må du ut og kjøpe nye guidebøker. Og du må lære deg et nytt språk. Og du kommer å møte helt nye mennesker som du aldri skulle ha møtt ellers.

Det er bare en annerledes plass. Tempoet er langsommere enn i Italia; det er ikke så sjarmerende. Men når du har vært der en stund og "summet" deg, så ser du deg rundt...og du begynner å legge merke til at Holland har vindmøller... og Holland har tullipaner... og i Holland finnes det til og med malerier av Rembrandt.

Men alle du kjenner er opptatt med å reise til og fra Italia... og de snakker vidt og bredt om hvor fantastisk de hadde det der. Og under resten av ditt liv kommer du til å si, "Ja, det var dit jeg skulle ha reist. Det var det jeg hadde planlagt".

Og den smerten kommer aldri, aldri, noensinne til å forsvinne..., fordi tapet av den drømmen er et veldig betydelsefult tap.

Men... om du egner ditt liv til å sørge over att du ikke kom til Italia, så klarer du aldri å oppdage og nyte av alt det sjeldne, det fantastiske... med Holland.

For en fin måte å se ting på )

Så åpne burde vi kanskje være i flere sammenhenger her i livet.

Nydelige tanker, tusen takk!

klem

[Gjest ikke undertegnet]

Hei!

Jeg fikk tårer i øynene da jeg leste ditt innlegg, for historien til din venninne er veldig lik min, bortsett fra at min sønn døde som følge av skadene han pådro seg i hjernen under fødselen i desember-01.

Også under mitt fødselsforløp ble det gjort en dårlig oppfølgning av jordmor og lege. Som følge av dette fikk min sønn for lite surstoff til hjernen og døde etter en uke på respirator.

Jeg husker jeg sa da han levde; at bare han fikk overleve så skulle vi takle hans handikap. Når vi etter alle prøvesvar fikk beskjed om at hans skader var så alvorlige og at han ville blitt sterkt funksjonshemmet, så føler jeg på et måte at jeg er glad han fikk slippe å leve. Om han hadde fått leve ville jeg selvfølgelig gått 100 % inn for å gi han et best mulig liv.

Jeg syntes oppriktig syndt på din venninne, for ikke bare sliter hun med et handikapet barn, hun har jo opplevd en traumatisk fødsel med det verst tenklige utfall. Hun føler kanskje slik jeg gjør- bitterhet ovenfor sykehuset.

Jeg ønsker, om du vil, at du gir henne min mailadresse slik at hun kan maile meg. Det er, heldigvis, ikke mange som opplever å få handikapede barn/barn som dør pga dårlig fødselshjelp. Jeg tror kanskje vi som har opplevd det kan ha nytte av å ha kontakt. Så om hun vil kan hun maile meg.

Min adr er: [email protected]

hilsen

Jeg lurer på: Har dere gjort noe juridisk mot sykehuset?