Tilknytning

[Gjest hex]

Den 24. juni ble det skrevet et innlegg med titlen "Greier ikke å elske barnet mitt". Jeg synes det er like flott hver gang noen tør å ta opp disse vanskelige sidene ved å adoptere. Ettersom jeg er så treg med å svare på innlegget putter jeg det øverst på trådlista. Da er det forhåpentligvis flere som leser det og kommer med innspill.

Jeg synes det er overraskende at ingen nevnte at tilknytning er en toveis prosess som _må_ ta litt tid. Tilknytningen blir til i _samspill_ med barnet. Den intense lykken mange føler i perioden rundt tildeling og overlevering tror jeg er mer en slags forelskelse. Som andre forelskelser så kan den være ensidig og den er veldig sterk i begynnelsen for så å avta med tiden. Tilknytning er en kjærlighet som stikker dypere, kommer krypende og vokser etterhvert som barnet og foreldrene blir kjent med hverandre. Hvis barnet avviser deg og ikke vil ha en slik nærhet så blir det fryktelig vanskelig om ikke umulig å få til en ensidig tilknytning. Enda mer frustrerende blir det ved at avvisningen kan være nesten usynlig for andre, men den som opplever den føler det veldig sterkt. Dermed er det duket for mye skyldfølelse og frustrasjon.

Jeg vil tro at alle som velger å adoptere higer etter å få et nært og kjærlig forhold til barnet sitt. De har valgt denne situasjonen selv og er klare til å starte tilknytningsarbeidet så fort som mulig. For barnet stiller det seg helt anderledes. Barnet blir kastet inn i denne situasjonen over natta. Barnet har ikke slitt ut lokket på tre postkasser i vente på brev fra diverse myndigheter. Barnet begynner i mange tilfeller på null den dagen vi får dem overlevert. Vi som foreldre må gi dem tid til å ta igjen det forspranget som vi har fått på dem. Derfor tror jeg at den dyptstikkende tilknytningen ikke vil komme før barnet har fått denne tiden og er klart. Når tilknytningen kommer er man ikke i tvil om at man er på rett vei. I vårt tilfelle har dette tatt omtrent et halvt år. Hver gang h*n kommer til meg for å søke trygghet, gir meg en kos eller prøver å glede meg på andre måter får jeg et lykkelig øyeblikk som rører meg langt inn i hjertet. Jeg er sikker på at h*n også føler det på samme måten. Det er summen av alle disse varme øyeblikkene som etterhvert gjør oss så tilknyttet hverandre.

Mitt poeng er at det ikke er noen grunn til å ha skyldfølelse for sin mangel på tilknytning, for det er barnet som bestemmer når den dype kjærligheten kommer. Ensidig tiknytning er en 'umulighet', for de varme følelsene oppstår ikke inni oss selv alene. De kommer når barnet besvarer min kjærlighet med kjærlighet. Da kommer også tilknytningen og alle de deilige øyeblikkene. Vi kan ikke gjøre så mye mer enn å gi barnet den tiden det trenger. Det høres så enkelt ut ...

[nedtelling]

som du kommer med hex :-)

[Mamta]

Du setter så fint ord på den tette sammenhengen mellom tilknytning og den voksende kjærligheten til barnet. Visst er det en samspillsprosess som krever innsats fra både foreldre og barn!

Kjenner meg også igjen i det du beskriver som forskjellen på den første 'forelskelsen' i barnet og den stadig voksende kjærligheten til dette lille mennesket som en er så priviligert å få bli foreldre til.

Tilslutt vil jeg bare si at selvom tilknytningen er 'hardt arbeid', så er det for meg et like stort _under_ hver gang det skjer!!! Og jeg kjenner meg uendelig takknemlig forat jeg får lov til å oppleve det!

:-)

[Gjest moonalisa]

Du setter så fint ord på den tette sammenhengen mellom tilknytning og den voksende kjærligheten til barnet. Visst er det en samspillsprosess som krever innsats fra både foreldre og barn!

Kjenner meg også igjen i det du beskriver som forskjellen på den første 'forelskelsen' i barnet og den stadig voksende kjærligheten til dette lille mennesket som en er så priviligert å få bli foreldre til.

Tilslutt vil jeg bare si at selvom tilknytningen er 'hardt arbeid', så er det for meg et like stort _under_ hver gang det skjer!!! Og jeg kjenner meg uendelig takknemlig forat jeg får lov til å oppleve det!

:-)

Veldig bra hex. Vil bare si at det "harde arbeidet" føles aldeles ikke hardt i det hele tatt..., det føles heller nettopp som et privilegium!

Årsaken til at jeg ønsket denne overskriften på innlegget, var at jeg ønsket på et vis presisere at tilknytning ikke er tilstede fra første stund, (som hex så eminent forklarer) men noe som kommer, gjennom nærheten vi makter skape mellom oss og barnet. Og, dette vil vel være en evig prosess, som heletiden må foregå på barnets premisser. Arbeidet kan bestå i å klare masse avvisning til å begynne med..., og å skjønne at dette tar tid...Først da vil vel barnet føle seg klar for å ev. å kunne knytte seg til oss? Og... jeg var egentlig svært overrassket over at noen tror dette er gjort litt fort... I dette henseende må vi som adopterer arbeide for å utvise den aller største tålmodighet, barnet trenger davel konstruktiv offensivitet i forhold til hvordan å skape tilknytning, og ikke passiv resignasjon... Dette krever anstrengelser...

Selv har jeg brukt hvert sekund jeg synes jeg kunne (!) på å overøse mitt barn med kosing og kjærtegn, og gitt riktige overdoser av klemmer iblant, noe h*n synes er så gøy. Det har gjennom de foreløpige fire mnd vært sprøtt å se hvordan h*n selv etter hvert også har knyttet seg spesielt til enkelte av kosedyrene sine som h*n til å begynne med ikke ville ha noe som helst med å gjøre.

Nå må h*n ha sine "doser" med kos, og blir tydelig mer og mer glad i enkeltpersoner i sin nærhet.

Å føle hengivenheten som kommer mer og mer, er helt fantastisk ja..., tenk at vi får oppleve dette...

Idag har vi danset halve dagen, som så mange ganger før, hvilken herlighet!

Jeg synes overskriften "Greier ikke å elske barnet mitt" var litt sjokkerende å lese, faktisk. Men, det er fint med alle synspunker her synes jeg, og jeg velger å tro at formuleringen er spissformulert, ellers synes jeg svært synd på dette adopterte barnet. Kanskje burde vi her i forum skrive mer om hvordan vi tidligst mulig kan skape så god og nær tilknytning som mulig, til våre barn?