Alene.

[ulva]

Orker ikke mer - har bare lyst til å gi opp alt. Kjenner jeg går sakte i stykker innvendig, og orker ikke kjempe mot alle de merkelige tankene og impulsene. Har bare lyst til å dunke hodet i veggen og skrike. En dag er det slutt, og den nærmer seg hurtig. Vet ikke hva jeg skal gjøre og jeg er redd! Psykosene kommer og tar meg, og jeg gir bare mer og mer etter. Som om noen maler meg svart innvendig. Ingen å snakke med - for de tar ikke imot sånne som meg noe sted. Ikke sånne som har et tilbud, allerede. Og innleggelse? Nei, det orker jeg ikke. Kommer til å gå på veggen. Ble sykemeldt siste time før ferien hans, så nå går jeg hjemme og teller piller. Prøver å være flink jente og finne alternativer til selvmord, men jeg vil ikke at dette skal utvikle seg videre. Tåler ikke anti-psykotika, og er så deppa at jeg like gjerne kan slutte med anti-depressiva. Hvor ble det av meg? Hvor ble det av livet mitt? Hvorfor når jeg ingen rundt meg? Som om å leve alene, i en glasskuppel, og skrike fortvilet uten at noen der ute hører. Han påstår at min indre verden ekskluderer den ytre gjennom psykoser og hallusinasjoner, og at det gjør meg ensom. Og for en gangs skyld har han rett. Jeg er helt alene, her inne, og føler jeg like gjerne kan slippe taket for godt og forvinne inn i meg selv. Det venter en annen verden, en annen tid. Men jeg står her ved grensen, alene, og roper. Alene. Schizofreni?

[Lingus]

Hei!

Neida, du er ikke alene. Det er mange her på DOL som ønsker deg det beste og vil at du skal få det bra.

Du kommer helt sikkert til å få det bedre etterhvert også. Livet går opp og ned, vet du.

Hvis du ikke har noen å snakke med, så er det jo fint at du greide å skrive det innlegget. Det hjelper når man klarer å sette ord på følelsene sine.

Håper det går bra med deg!

Lykke til

[frosken]

Hei ulva:-)

Tror du det ville hjelpe deg å ha noen å snakke med mens terapeuten din har ferie? Hvem kunne det i så fall være?

Hvis du har tro på at det hjelper å snakke med noen midlertidig, så kunne det kanskje nytte å snakke med en psykiatrisk sykepleier? Jeg vet ikke hvor du bor, men enkelte kommuner har psykiatriske sykepleiere som jobber enten i en psykiatri-tjeneste eller i hjemmesykepleien. Hvis de ikke er altfor overarbeidet (og i ferie) - så er de ofte lettere å få til å stille opp enn poliklinikker ol. Dette vet du vel allerede - men jeg nevner det uansett i tilfelle du ikke har tenkt på å undersøke den muligheten akkurat nå.

Kanskje det kunne hjelpe deg i denne perioden å skrive litt her hver dag om hvordan du har det - og hva du gjør i løpet av dagen?

[Gjest calestia]

vet ikke riktig hva jeg skal si.

vet ikke hva du kan gjøre heller..

andre meds du kan forsøke?

nye som snart kommer kanskje..?

andre kombinasjoner?

VIL du bli bra, egentlig?

Tør du bli bra, og om ikk ehelt bra..bedre..?

tør du innrømme for deg selv at alt ikke er som du tror..?

hva trenger du?

Hva savner du.

de kan ikke ta deg, ingenting kan ta deg. hold fast på den du er, forsterk den du er.

tenk over innleggelse en gang til. Et annet sted kanskje?

flyr du på veggen, så gjør du det.. men da er du jo på psykiatrisk allerede.., bedre sted finnes neppe..

må jo være bedre enn alternativet?

kan du motivere deg, til å gripe fatt i alt du kan få av hjelp, mase om mer, ta imot det, og kjempe, slite og jobbe, forsøke ALT ?

Du har ingenting å tape.

jeg vil ikke at du skal gi opp.

hvis du ikke klarer å snakke særlig om hvordan du har det.. kan du skrive? og på en modig dag levere det til psyken din.

ahhhh... ble forfjamsa jeg nå..

jeg skulle hatt kjempepeil, vært kjempeklok, og kjempeoppfinnsom..

men dette var det beste jeg fikk til..

om ikke annet, håper jeg det kan være en aldri så liten klapp på skulderen.

mange klemmer

[ulva]

Hei ulva:-)

Tror du det ville hjelpe deg å ha noen å snakke med mens terapeuten din har ferie? Hvem kunne det i så fall være?

Hvis du har tro på at det hjelper å snakke med noen midlertidig, så kunne det kanskje nytte å snakke med en psykiatrisk sykepleier? Jeg vet ikke hvor du bor, men enkelte kommuner har psykiatriske sykepleiere som jobber enten i en psykiatri-tjeneste eller i hjemmesykepleien. Hvis de ikke er altfor overarbeidet (og i ferie) - så er de ofte lettere å få til å stille opp enn poliklinikker ol. Dette vet du vel allerede - men jeg nevner det uansett i tilfelle du ikke har tenkt på å undersøke den muligheten akkurat nå.

Kanskje det kunne hjelpe deg i denne perioden å skrive litt her hver dag om hvordan du har det - og hva du gjør i løpet av dagen?

Kan kanskje snakke med fastlegen min - terapeuten min foreslo at jeg kunne ha faste avtaler med ham mens han selv er borte. Men jeg vet ikke. Har ikke lyst til å snakke med noen. Har ikke lyst til noe som helst. Det er litt av problemet: Vil ikke på dagavd. heller, for der må jeg jo også se andre mennesker. Og synes innleggelse er for slitsomt - det stresser meg faktisk ganske mye.

[ulva]

vet ikke riktig hva jeg skal si.

vet ikke hva du kan gjøre heller..

andre meds du kan forsøke?

nye som snart kommer kanskje..?

andre kombinasjoner?

VIL du bli bra, egentlig?

Tør du bli bra, og om ikk ehelt bra..bedre..?

tør du innrømme for deg selv at alt ikke er som du tror..?

hva trenger du?

Hva savner du.

de kan ikke ta deg, ingenting kan ta deg. hold fast på den du er, forsterk den du er.

tenk over innleggelse en gang til. Et annet sted kanskje?

flyr du på veggen, så gjør du det.. men da er du jo på psykiatrisk allerede.., bedre sted finnes neppe..

må jo være bedre enn alternativet?

kan du motivere deg, til å gripe fatt i alt du kan få av hjelp, mase om mer, ta imot det, og kjempe, slite og jobbe, forsøke ALT ?

Du har ingenting å tape.

jeg vil ikke at du skal gi opp.

hvis du ikke klarer å snakke særlig om hvordan du har det.. kan du skrive? og på en modig dag levere det til psyken din.

ahhhh... ble forfjamsa jeg nå..

jeg skulle hatt kjempepeil, vært kjempeklok, og kjempeoppfinnsom..

men dette var det beste jeg fikk til..

om ikke annet, håper jeg det kan være en aldri så liten klapp på skulderen.

mange klemmer

Vel. Takk iallefall, det er alltid godt at noen bryr seg.

[shandy]

Kan kanskje snakke med fastlegen min - terapeuten min foreslo at jeg kunne ha faste avtaler med ham mens han selv er borte. Men jeg vet ikke. Har ikke lyst til å snakke med noen. Har ikke lyst til noe som helst. Det er litt av problemet: Vil ikke på dagavd. heller, for der må jeg jo også se andre mennesker. Og synes innleggelse er for slitsomt - det stresser meg faktisk ganske mye.

Er du så heldig å få hjelp, så grip den. Daghjem, rehab, hva det nå måtte være.

Å, klør i fingrene etter å gjøre noe bedre. Hvorfor? fordi jeg alltid får alskens betroelser av alle slags mennesker etter kort tid. Har aldri bedt om det og har igrunn nok med mine, men jeg har vel ett eller annet som gjør at folk stoler på meg da.

Slitsomt, men jeg kan hvis jeg orker og det kunne jeg allerede som liten. Merkelig.

Ikke gi opp, alternativet er ikke noe å trakte etter. Et liv er et liv og alle er like mye verdt, ja det høres helt smelteis til å komme fra meg, men jeg mener det.

[frosken]

Kan kanskje snakke med fastlegen min - terapeuten min foreslo at jeg kunne ha faste avtaler med ham mens han selv er borte. Men jeg vet ikke. Har ikke lyst til å snakke med noen. Har ikke lyst til noe som helst. Det er litt av problemet: Vil ikke på dagavd. heller, for der må jeg jo også se andre mennesker. Og synes innleggelse er for slitsomt - det stresser meg faktisk ganske mye.

Synes det er lett å forstå at du ikke uten videre tror det vil hjelpe å snakke med noen andre, og at du ikke har lyst på noen innleggelse eller dagavd.

Det som er viktig er vel at du husker at det er mulig å få snakke med noen hvis du skulle ønske det - og det høres ut som om fastlegen i så fall kan være et godt alternativ.

Det beste alternativet er kanskje bare å holde ut til psykiateren din er tilbake... En time av gangen osv. osv. Gjøre ting som får tiden til å gå (se på halv-dårlige tv-serier er et velbrukt alternativ.) Hvis du orker er selvfølgelig det å komme seg ut i naturen en god måte å få dagen til å gå på.

Håper du får en rimelig god helg:-)

[Gjest ikke undertegnet]

Hei!

Neida, du er ikke alene. Det er mange her på DOL som ønsker deg det beste og vil at du skal få det bra.

Du kommer helt sikkert til å få det bedre etterhvert også. Livet går opp og ned, vet du.

Hvis du ikke har noen å snakke med, så er det jo fint at du greide å skrive det innlegget. Det hjelper når man klarer å sette ord på følelsene sine.

Håper det går bra med deg!

Lykke til

Vill bare si at jeg gir deg den varmeste medfølelse. Vanskelig å sette ord på det, men prøv å søk hjelp. Om noen mnd vil dette være et tilbakeblikk..

[ulva]

Synes det er lett å forstå at du ikke uten videre tror det vil hjelpe å snakke med noen andre, og at du ikke har lyst på noen innleggelse eller dagavd.

Det som er viktig er vel at du husker at det er mulig å få snakke med noen hvis du skulle ønske det - og det høres ut som om fastlegen i så fall kan være et godt alternativ.

Det beste alternativet er kanskje bare å holde ut til psykiateren din er tilbake... En time av gangen osv. osv. Gjøre ting som får tiden til å gå (se på halv-dårlige tv-serier er et velbrukt alternativ.) Hvis du orker er selvfølgelig det å komme seg ut i naturen en god måte å få dagen til å gå på.

Håper du får en rimelig god helg:-)

Er ikke livet for kort til å bruke det opp til bare å holde ut? Hva er meningen med denne endeløse lidelsen? Jeg tror hele tiden at jeg skal holde ut, at jeg skal klare det. Tar en dag av gangen, og ser at tiden går. Men jeg orker det ikke mer. Ikke mer nå. Vil bare slippe å skulle holde ut denne smerten, holde ut for alle andres skyld! Jeg får jo selv ikke noe ut av dette livet - så er det riktig av andre å tvinge meg videre? Synes ikke det. Hvorfor er det så fryktelig å la et menneske dø fordi de ønsker det selv - hadde jeg vært et dyr, hadde jeg vært avlivet av barmhjertighetshensyn. Jeg venter fortsatt på at jeg skal angre på selvmordsforsøkene mine. Det har ikke skjedd enda. De siste tre årene har slett ikke vært verdt det. Skulle ikke vært her. Håper på sett og vis fortsatt at jeg våkner opp en dag, og alt er annerledes - men hvor lenge kan man være dum og naiv?

[frosken]

Er ikke livet for kort til å bruke det opp til bare å holde ut? Hva er meningen med denne endeløse lidelsen? Jeg tror hele tiden at jeg skal holde ut, at jeg skal klare det. Tar en dag av gangen, og ser at tiden går. Men jeg orker det ikke mer. Ikke mer nå. Vil bare slippe å skulle holde ut denne smerten, holde ut for alle andres skyld! Jeg får jo selv ikke noe ut av dette livet - så er det riktig av andre å tvinge meg videre? Synes ikke det. Hvorfor er det så fryktelig å la et menneske dø fordi de ønsker det selv - hadde jeg vært et dyr, hadde jeg vært avlivet av barmhjertighetshensyn. Jeg venter fortsatt på at jeg skal angre på selvmordsforsøkene mine. Det har ikke skjedd enda. De siste tre årene har slett ikke vært verdt det. Skulle ikke vært her. Håper på sett og vis fortsatt at jeg våkner opp en dag, og alt er annerledes - men hvor lenge kan man være dum og naiv?

Hei ulva:-)

Jeg holdt ut i mange år - og er glad for det i dag. Vet ikke helt hva som gjorde at livet plutselig var helt annerledes å leve - men etter uendelig mange timer terapi og annen behandling, begynte jeg plutselig å glede meg over at det var vår, at barn lekte, at jeg møtte mennesker, vakker musikk, vakker natur osv. osv. Viktigst av alt var at det indre presset og ubehaget var borte.Det var som en kvalitativ endring mht det å være til...

Jeg tenker at du har mye mer å vinne enn å tape på å holde ut noen år til. Skjønner at du synes lidelsen er uutholdelig, og jeg kan selvfølgelig ikke love deg at du vil oppleve en slik endring som jeg gjorde - men sett utenfra virker det som om du burde ha en fair sjanse til endring...