Hva er jeg?

[Gjest peeL]

Hei

Sitter og tenker på kvelden nå.Det blir ofte slik. Jeg er ganske deppa for tiden, har egentli vært det i det siste halvåret.Ikke konstant, men veldig mye. Det sliter, jeg skal ikke nekte for det. Jeg ser ikke for meg at jeg har noen framtid som er verd å leve for, og tanken på muligheten jeg har for å ikke være, å gjøre slutt på det hele gnager seg dypere og dypere.Det kan være ganske intenst til tider. Jeg greier rett og slett ikke å tro på at det finnes et annet liv for meg enn dette, som består av lange dager med depping.

For fire år siden kastet jeg opp maten for første gang. Da var jeg 15,og det var det ene og alene for å slanke meg.Siden har jeg gjort det mer eller mindre regelmessig,og det siste 1 1/2 året har jeg kastet opp veldig mye. Det er litt av og på, men jeg kan kaste opp daglig i over en måned, for så å stoppe. Så en dag finner jeg meg over doskåla igjen, og hater meg selv innerst inne for det. Når jeg kaster opp nå, er det både for å slanke meg og for å slippe å tenke. Det er 4 handlinger som tømmer meg for tanker, det er spising, spying, trening og å kutte meg selv opp.

Kan noen vær så snill å si meg hva som skjer med meg?

[Gjest peeL]

Nå er det natt, men jeg får ikke sove. Tenker bare. Jeg liker meg ikke selv lengre, jeg har blitt ei rik egoistisk jente med slanking som den største hobby. Hvilken rett har jeg for å være så selvopptatt? Jeg føler meg ekkel.

Jeg føler meg tjukk. Jeg klikka innom på forum for spiseforstyrrelser, men fant ut at det er lukka. Akkutat nå sitter jeg med en kopp rabarbragrøt i magen. Rabarbragrøt må være en av livrettene mine, likevel føler jeg at jeg ikke bør spise den. Nå da jeg likevel har gjort det, føler jeg meg skitten og ekkel. Det er ikke noen god følelse, akkurat. Jeg har mest lyst til å spy den opp, men doet ligger ved soverommeet til mamma og pappa. kan ikke gjøre det i søppelbøtta på rommet mitt heller, for mamma er oppe, og det er for sent til å sette på høy musikk. hu kommer til å høre det. for mamma og pappa de vet ingen ting, de. Jeg er flink til å skjule deppinga mi og opptattheten min av mat for dem.

Det er akkurat som om jeg går rundt i verden med ei maske. Utenpå er den grønn med sol på, men inni er den skittengrå med sorte streker. Hele dagen er et skuespill. joda, det er noen som vet det, jeg har fortalt det til noen veninner. Men jeg vil ikke at mamma og pappa skal vite det, jeg er så redd de skal synes at jeg er tåpelig. De kommer bare til å bli skuffa over meg. Selvfølgelig kommer de til å bli skuffa, jeg er jo det.

Jeg er tatt inn til ppt på grunn av non angstanfall jeg fikk under noen prøver på skolen.Så var jeg ærlig da, og fortalte om deppinga mi og det vi kaller et problematisk forhold til mat. Hu jeg går hos vil sende meg videre til voksenpsykiatrien. Jeg vet ikke om jeg vil. For det første vil jeg ikke at mamma og pappa skel vite noe( og jeg har ikke penger til å betale selv...) og for det andre er jeg redd for hva som vil skje. det er jo dette livet med spying, slanking og nå også depping jeg kjenner. Jeg er ikke helt enig med meg selv på dette omrrådet, en del av meg mener at jeg kunne ha godt av det, en annen del av meg mener at jeg ikke trenger det, at jeg ikke har et så stort problem. Jeg vet ikke om jeg er enig i at jeg trenger jhelp til å fikse livet mitt. Men på en annen side er det kanskje det jeg vil ha, jeg har iallefall ikke greid å fikse det til nå.

Og imens jeg skriver dette, tenker jeg like hardt på hvor godt det ville vært å ikke være, å bare gi slipp på alt... Jeg er ikke mer redd for å dø enn jeg er for å leve. Tror jeg. men vil jeg det? nei. Jeg vet at folk er glade i meg. Stort sett vet jeg det, men noen ganger er jeg overbevist over at jeg er enbn byrde for alle, og at folk er i lag med meg av medlidenhet. Nå virker dette fremmed for meg, men når disse tankene oppstår, greier jeg ikke å få dem vekk. Da tyr jeg ofte til eting, selvskading, spying eller hva som helst.

Hva er jeg?

[Gjest Z@pvir]

Nå er det natt, men jeg får ikke sove. Tenker bare. Jeg liker meg ikke selv lengre, jeg har blitt ei rik egoistisk jente med slanking som den største hobby. Hvilken rett har jeg for å være så selvopptatt? Jeg føler meg ekkel.

Jeg føler meg tjukk. Jeg klikka innom på forum for spiseforstyrrelser, men fant ut at det er lukka. Akkutat nå sitter jeg med en kopp rabarbragrøt i magen. Rabarbragrøt må være en av livrettene mine, likevel føler jeg at jeg ikke bør spise den. Nå da jeg likevel har gjort det, føler jeg meg skitten og ekkel. Det er ikke noen god følelse, akkurat. Jeg har mest lyst til å spy den opp, men doet ligger ved soverommeet til mamma og pappa. kan ikke gjøre det i søppelbøtta på rommet mitt heller, for mamma er oppe, og det er for sent til å sette på høy musikk. hu kommer til å høre det. for mamma og pappa de vet ingen ting, de. Jeg er flink til å skjule deppinga mi og opptattheten min av mat for dem.

Det er akkurat som om jeg går rundt i verden med ei maske. Utenpå er den grønn med sol på, men inni er den skittengrå med sorte streker. Hele dagen er et skuespill. joda, det er noen som vet det, jeg har fortalt det til noen veninner. Men jeg vil ikke at mamma og pappa skal vite det, jeg er så redd de skal synes at jeg er tåpelig. De kommer bare til å bli skuffa over meg. Selvfølgelig kommer de til å bli skuffa, jeg er jo det.

Jeg er tatt inn til ppt på grunn av non angstanfall jeg fikk under noen prøver på skolen.Så var jeg ærlig da, og fortalte om deppinga mi og det vi kaller et problematisk forhold til mat. Hu jeg går hos vil sende meg videre til voksenpsykiatrien. Jeg vet ikke om jeg vil. For det første vil jeg ikke at mamma og pappa skel vite noe( og jeg har ikke penger til å betale selv...) og for det andre er jeg redd for hva som vil skje. det er jo dette livet med spying, slanking og nå også depping jeg kjenner. Jeg er ikke helt enig med meg selv på dette omrrådet, en del av meg mener at jeg kunne ha godt av det, en annen del av meg mener at jeg ikke trenger det, at jeg ikke har et så stort problem. Jeg vet ikke om jeg er enig i at jeg trenger jhelp til å fikse livet mitt. Men på en annen side er det kanskje det jeg vil ha, jeg har iallefall ikke greid å fikse det til nå.

Og imens jeg skriver dette, tenker jeg like hardt på hvor godt det ville vært å ikke være, å bare gi slipp på alt... Jeg er ikke mer redd for å dø enn jeg er for å leve. Tror jeg. men vil jeg det? nei. Jeg vet at folk er glade i meg. Stort sett vet jeg det, men noen ganger er jeg overbevist over at jeg er enbn byrde for alle, og at folk er i lag med meg av medlidenhet. Nå virker dette fremmed for meg, men når disse tankene oppstår, greier jeg ikke å få dem vekk. Da tyr jeg ofte til eting, selvskading, spying eller hva som helst.

Hva er jeg?

Du er ei jente med en spiseforstyrrelse.

Du burde ikke ødelegge flere år enn nødvendig av livet ditt. Jo raskerer du tar imot hjelp, jo raskere kan du begynne å nyte livet. Les noen bøker om emnet, så ser du at det allikevel kan ta litt tid. Kom igjen med en gang likegodt.

Har spiseforstyrrelser jeg også. Men jeg orker ikke kaste opp. (Det gjør jeg kun hvis jeg en sjelden gang er fyllesyk om morgenen.) Jeg lider altså av tvangsspising. Propper meg med sinnsyke mengder mat når jeg blir urolig. Spiser selv om jeg er mett og selv om jeg ikke engang liker det jeg eter.

For meg brøt det ut for fullt etter en vond opplevelse i voksen alder, selv om jeg har hatt tendensen i alle år. Jeg har jo est ut til de grader. Jeg går i terapi, siden jeg vet at jeg må få hjelp til å bearbeide de vanskelige tankene som gjør at jeg flyr rett i matfatet. Har håp om at jeg skal komme ned i min vanlige vekt en gang igjen.

Nå skal jeg forresten en tur i trengingsstudioet. De stenger 12 idag. Jeg er VELDIG stolt av meg selv. Blir ikke akkurat stram i figuren med så mye fett på kroppen, men verre ser det i allefall ikke ut!

Ha en god dag!

Og når det gjelder moren og faren din så er jeg sikker på at de mer enn gjerne vil hjelpe deg. Har en sønn som er nesten like gammel som deg - og jeg ville gjort alt for han hvis han ba om hjelp - og det gjelder de fleste foreldre faktisk. Selv om vi kan føle oss litt hjelpeløse og livredde (siden vi er så glad i dere), og derfor kjefter litt innimellom - så hjelper vi så godt vi kan.

[Gjest ikke undertegnet]

Hva flykter du vekk fra?

Hvilke tanker/følelser/minner er det som er så vanskelige for deg å forholde deg til at du har et så intenst behov for å skade deg selv?

Hvorfor hater du deg selv så mye?

[nøffelinøff]

ja, du har bulimi og er deprimert- noe som følger med bulimi og anorexia.

når man ikke får regelmessig kosthold og vitaminer kan man faktisk bli deprimert bare av den grunn.

depresjonen din er av en selvdestruktiv art, og det er ikke uvanlig og slett ikke umulig å bekjempe.

du må oppsøke terapi, og gå jevnlig i samtale.

det kan hende du blir tilbudy tabletter, men hvis jeg var deg ville jeg prøvd terapi i noen måneder før jeg hadde begynt på medikamenter.

avogtil hjelper det masse å bare få snakket ut:)

[Gjest peeL]

Du er ei jente med en spiseforstyrrelse.

Du burde ikke ødelegge flere år enn nødvendig av livet ditt. Jo raskerer du tar imot hjelp, jo raskere kan du begynne å nyte livet. Les noen bøker om emnet, så ser du at det allikevel kan ta litt tid. Kom igjen med en gang likegodt.

Har spiseforstyrrelser jeg også. Men jeg orker ikke kaste opp. (Det gjør jeg kun hvis jeg en sjelden gang er fyllesyk om morgenen.) Jeg lider altså av tvangsspising. Propper meg med sinnsyke mengder mat når jeg blir urolig. Spiser selv om jeg er mett og selv om jeg ikke engang liker det jeg eter.

For meg brøt det ut for fullt etter en vond opplevelse i voksen alder, selv om jeg har hatt tendensen i alle år. Jeg har jo est ut til de grader. Jeg går i terapi, siden jeg vet at jeg må få hjelp til å bearbeide de vanskelige tankene som gjør at jeg flyr rett i matfatet. Har håp om at jeg skal komme ned i min vanlige vekt en gang igjen.

Nå skal jeg forresten en tur i trengingsstudioet. De stenger 12 idag. Jeg er VELDIG stolt av meg selv. Blir ikke akkurat stram i figuren med så mye fett på kroppen, men verre ser det i allefall ikke ut!

Ha en god dag!

Og når det gjelder moren og faren din så er jeg sikker på at de mer enn gjerne vil hjelpe deg. Har en sønn som er nesten like gammel som deg - og jeg ville gjort alt for han hvis han ba om hjelp - og det gjelder de fleste foreldre faktisk. Selv om vi kan føle oss litt hjelpeløse og livredde (siden vi er så glad i dere), og derfor kjefter litt innimellom - så hjelper vi så godt vi kan.

jeg forsøker å flykte vekk fra følelsen av at hele livet mitt er en eneste fadese, følelsen av at jeg ikke duger til noe og at jeg er overflødig i samfunnet.Jeg hater å føle meg skitten hver gang jeg har noe i magen, og det har jeg jo hver dag. Samme hvor banalt dette høres ut, er tankene mine utrolig intense når de først står på, og det er oftere enn jeg føler jeg orker.

Følelsen av at jeg er et tjukt ekkelt monster blir til virkelighet, og jeg blir plutselig sikker på at folk snakker om meg bak ryggen min. Så eter jeg og spyr, og etterpå kutter jeg meg opp. Da slipper jeg helt å tenke. Og nå som jeg har en grei dag, skjønner jeg ikke hvordan disse tankene kan dukke opp, de kommer liksom bare dettende ned fra intet.

[Gjest Z@pvir]

jeg forsøker å flykte vekk fra følelsen av at hele livet mitt er en eneste fadese, følelsen av at jeg ikke duger til noe og at jeg er overflødig i samfunnet.Jeg hater å føle meg skitten hver gang jeg har noe i magen, og det har jeg jo hver dag. Samme hvor banalt dette høres ut, er tankene mine utrolig intense når de først står på, og det er oftere enn jeg føler jeg orker.

Følelsen av at jeg er et tjukt ekkelt monster blir til virkelighet, og jeg blir plutselig sikker på at folk snakker om meg bak ryggen min. Så eter jeg og spyr, og etterpå kutter jeg meg opp. Da slipper jeg helt å tenke. Og nå som jeg har en grei dag, skjønner jeg ikke hvordan disse tankene kan dukke opp, de kommer liksom bare dettende ned fra intet.

Du sier jo selv at du skjønner dette er et helt sykt mønster. Godt du har noen 'klare' dager. Benytt en av dem til å søke hjelp. Tror ikke du kan bli frisk på annen måte.

[newbii]

Akkurat hva som skjer med deg, bortsett fra at du er deppa kan jeg ikke si deg. Har to armer som er rimelig fulle av arr etter skarpe kniver jeg og, så det er ikke bare du som er "rar". Følte meg spesielt idiotisk da jeg satt på legevakta med heftig hyperventileringsanfall og legen var mer opptatt av å kjefte på meg pga. et dypt kutt i hånda jeg ikke hadde sydd, enn å hjelpe meg!! Jeg bemerker at det nå bare er arr... Har kommet meg tilbake til livet.

Jeg kan si det samme til deg som sikkert alle andre gjør; kanskje du skulle prøve å prate med noen profesjonelle? Jeg hadde ALDRI takla det, men det har visst hjulpet mange. Uansett er det først og fremst deg selv det står på. Du må tvinge hodet ditt til å tenke positivt og kanskje finne alternative måter å tømme deg for tanker? F.eks skrive?

Les innlegget mitt til "går på veggen", har skrevet om mye av det samme der.

Uansett, lykke til!! Og ta vare på deg selv Og husk! Når jeg har klart det, så klarer du det og!

[newbii]

Nå er det natt, men jeg får ikke sove. Tenker bare. Jeg liker meg ikke selv lengre, jeg har blitt ei rik egoistisk jente med slanking som den største hobby. Hvilken rett har jeg for å være så selvopptatt? Jeg føler meg ekkel.

Jeg føler meg tjukk. Jeg klikka innom på forum for spiseforstyrrelser, men fant ut at det er lukka. Akkutat nå sitter jeg med en kopp rabarbragrøt i magen. Rabarbragrøt må være en av livrettene mine, likevel føler jeg at jeg ikke bør spise den. Nå da jeg likevel har gjort det, føler jeg meg skitten og ekkel. Det er ikke noen god følelse, akkurat. Jeg har mest lyst til å spy den opp, men doet ligger ved soverommeet til mamma og pappa. kan ikke gjøre det i søppelbøtta på rommet mitt heller, for mamma er oppe, og det er for sent til å sette på høy musikk. hu kommer til å høre det. for mamma og pappa de vet ingen ting, de. Jeg er flink til å skjule deppinga mi og opptattheten min av mat for dem.

Det er akkurat som om jeg går rundt i verden med ei maske. Utenpå er den grønn med sol på, men inni er den skittengrå med sorte streker. Hele dagen er et skuespill. joda, det er noen som vet det, jeg har fortalt det til noen veninner. Men jeg vil ikke at mamma og pappa skal vite det, jeg er så redd de skal synes at jeg er tåpelig. De kommer bare til å bli skuffa over meg. Selvfølgelig kommer de til å bli skuffa, jeg er jo det.

Jeg er tatt inn til ppt på grunn av non angstanfall jeg fikk under noen prøver på skolen.Så var jeg ærlig da, og fortalte om deppinga mi og det vi kaller et problematisk forhold til mat. Hu jeg går hos vil sende meg videre til voksenpsykiatrien. Jeg vet ikke om jeg vil. For det første vil jeg ikke at mamma og pappa skel vite noe( og jeg har ikke penger til å betale selv...) og for det andre er jeg redd for hva som vil skje. det er jo dette livet med spying, slanking og nå også depping jeg kjenner. Jeg er ikke helt enig med meg selv på dette omrrådet, en del av meg mener at jeg kunne ha godt av det, en annen del av meg mener at jeg ikke trenger det, at jeg ikke har et så stort problem. Jeg vet ikke om jeg er enig i at jeg trenger jhelp til å fikse livet mitt. Men på en annen side er det kanskje det jeg vil ha, jeg har iallefall ikke greid å fikse det til nå.

Og imens jeg skriver dette, tenker jeg like hardt på hvor godt det ville vært å ikke være, å bare gi slipp på alt... Jeg er ikke mer redd for å dø enn jeg er for å leve. Tror jeg. men vil jeg det? nei. Jeg vet at folk er glade i meg. Stort sett vet jeg det, men noen ganger er jeg overbevist over at jeg er enbn byrde for alle, og at folk er i lag med meg av medlidenhet. Nå virker dette fremmed for meg, men når disse tankene oppstår, greier jeg ikke å få dem vekk. Da tyr jeg ofte til eting, selvskading, spying eller hva som helst.

Hva er jeg?

Hei igjen!

Jeg vet ikke hva slags forhold du har til foreldrene dine så kan hverken råde deg eller fraråde deg å prate med dem. Men jeg personlig opplevde at jeg virkelig IKKE kunne prate med noen som stod meg SÅ nær. Venner ja, familie nei. Jeg gjprde som deg, skjulte det godt for dem. ALT, at jeg gikk ned fra 64 kg til 48 kg i løpet av et par uker, at jeg kutta meg selv, at jeg begynte med dop og holdt på å dø. De har aldri visst noe, og sånn skal det forbli.

Hvis din situasjon er lik den jeg hadde, kan det kanskje være enklere for deg å holde de utenfor. Men det blir en vurdering du må ta. En ting er temmelig sikkert, de vil nok stille opp for deg uansett. Foreldres kjærlighet skal være betingnigsløs, skal den ikke?

En ting kan jeg hvertfall råde deg til å gjøre. Bruk vennene dine!! Hvis de er ekte venner og er ordentlig glad i deg, stiller de 200% opp for deg, uansett!!

Jeg er ikke kristen, men likevel takker jeg Gud hver dag for mine Og vil alltid være evig takknemlig for alt de har gjort for meg, som å tvinge meg til å kaste opp når jeg har spist meg bevisstløs på piller etc...

Bruk vennene dine! De kan gjøre mer for deg enn du aner.

Nok en gang;

Lykke til fra meg!

[Gjest peeL]

Akkurat hva som skjer med deg, bortsett fra at du er deppa kan jeg ikke si deg. Har to armer som er rimelig fulle av arr etter skarpe kniver jeg og, så det er ikke bare du som er "rar". Følte meg spesielt idiotisk da jeg satt på legevakta med heftig hyperventileringsanfall og legen var mer opptatt av å kjefte på meg pga. et dypt kutt i hånda jeg ikke hadde sydd, enn å hjelpe meg!! Jeg bemerker at det nå bare er arr... Har kommet meg tilbake til livet.

Jeg kan si det samme til deg som sikkert alle andre gjør; kanskje du skulle prøve å prate med noen profesjonelle? Jeg hadde ALDRI takla det, men det har visst hjulpet mange. Uansett er det først og fremst deg selv det står på. Du må tvinge hodet ditt til å tenke positivt og kanskje finne alternative måter å tømme deg for tanker? F.eks skrive?

Les innlegget mitt til "går på veggen", har skrevet om mye av det samme der.

Uansett, lykke til!! Og ta vare på deg selv Og husk! Når jeg har klart det, så klarer du det og!

Venner er bra å ha, det er de virkelig. Det er de jeg stort sett henvender meg til når ting blir trasig. Men jeg er så utrolig redd for å "bruke de opp", på en måte. Har noen opplevd det? Det er ikke sånn at jeg bare syter og klager, men når de spør meg om hvorden jeg har det, så gidder jeg ikke lyve og late som om jeg har det bra hvis jeg ikke har det.Jeg stråler ikke opp i et smil hvis jeg mest av alt har lyst til å hyle. jeg forstår veldig godt at folk som er glade i meg har lyst til å se meg smile og alt det der, likevel er jeg ikke alltid i stand til å gjøre det for dem. Gjør det meg til et dårlig menneske?

Jeg er helt sikker på at mamma og pappa virkelig er glade i meg og ønsker alt det beste for meg. men jeg er også utrolig glade i dem, og vet ikke helt om de trenger å vite at jeg sliter litt. Jeg er sikker på at de kommer til å bli bekymra for meg, og det vil jeg ikke at de skal være. Av egen erfaring vet jeg også at det sliter...

Ellers tusen takk til dere som har vært innom. Det gjør utrolig godt å få tilbake noen konstruktive ord og tanker fra folk som ikke er innvolvert i meg fra før av =)

kosimos til folk fra meg

[newbii]

Venner er bra å ha, det er de virkelig. Det er de jeg stort sett henvender meg til når ting blir trasig. Men jeg er så utrolig redd for å "bruke de opp", på en måte. Har noen opplevd det? Det er ikke sånn at jeg bare syter og klager, men når de spør meg om hvorden jeg har det, så gidder jeg ikke lyve og late som om jeg har det bra hvis jeg ikke har det.Jeg stråler ikke opp i et smil hvis jeg mest av alt har lyst til å hyle. jeg forstår veldig godt at folk som er glade i meg har lyst til å se meg smile og alt det der, likevel er jeg ikke alltid i stand til å gjøre det for dem. Gjør det meg til et dårlig menneske?

Jeg er helt sikker på at mamma og pappa virkelig er glade i meg og ønsker alt det beste for meg. men jeg er også utrolig glade i dem, og vet ikke helt om de trenger å vite at jeg sliter litt. Jeg er sikker på at de kommer til å bli bekymra for meg, og det vil jeg ikke at de skal være. Av egen erfaring vet jeg også at det sliter...

Ellers tusen takk til dere som har vært innom. Det gjør utrolig godt å få tilbake noen konstruktive ord og tanker fra folk som ikke er innvolvert i meg fra før av =)

kosimos til folk fra meg

Jeg tror nok ikke du trenger å bekymre deg for å "bruke opp" vennene dine. Min erfaring er ihvertfall at mine er der UANSETT! Selv om jeg har hatt masse problemer og surra eg bort i mye rart har de ALLTID vært der.

Jeg forstår godt at det er enkelt å tenke slik du gjør, men jeg tror nok det er helt unødvendig

Klemz