Det verste av meg

[frika]

Jeg har lett for å støte folk fra meg fordi jeg pøser ut alt det verste ved meg med en gang jeg treffer folk. Jeg tenker at de sikkert vil avvise meg og hate meg etterhvert, når de får vite hvordan jeg er, så da er det like greit å vise alt med en gang.

Jeg skjønner at det er litt feil fremgangsmåte men jeg gjør det like fordømt hver eneste gang. Her også. Jeg skriver om de tinga jeg veit skremmer dere - prostitusjon og dop og sånt, og jeg veit at mange snur ryggen til med en gang. Men jeg har bare sånt behov for å få det ut og på en måte håper ejg at noen skal tåle meg allikevel, selv om de vet. Men jeg vet også at det ikke er mulig.

Jeg har blitt elsket og sviktet hele mitt liv. Jeg gidder ikke mer. Nå viser jeg det verste først. Bedre å aldri bli likt enn å bli sviktet hele tiden.

Jeg var utsatt for overgrep store deler av barndommen, først av en onkel. Moren min visste, han har forgrepet seg på henne også. Hun gjorde ikke noe for å hjelpe meg. Deretter av en annen voksen i min nærhet, vaktmesteren på skolen jeg gikk på. Han ser jeg innimellom fremdeles og det synes umulig å komme løs fra det taket han har i meg.

Også er det noen voldtekter etterpå, men det er min skyld alt.. Det har med livsstil å gjøre, risikoadferd, fyll og fest og ja... Dere vet kanskje. Dette er også det verste av meg.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med innlegget engang.. Jeg sitter her og kjeder meg. Har ikke lyst å virke sutrete men vil bare fortelle hvordan jeg har det. FOr å få det ut.

[Gjest hek]

Hei frika.

Vet ikke hva jeg skal si enn at ja det hjelper å få det ut, ved å skrive det ned, synes du er flink til å få ned følelsene dine og tankene dine.

Håper det letter seg for deg snart. Klem til deg.

Koz fra Hek

[Suna]

Tenk uten at jeg har dine vonde erfaringer, har jeg stort sett gjot som deg:

Forteller om alle mine dårlige sider ved første møte. Og fortsetter gjerne. Har en tro på at folk vil føle seg litt (selvg)-gode i møte med meg og derfor ønske å være mer med meg. Eller at de skal like meg med alle mine feil?

Jeg ser at det ikke er rettferdig. Om du sier at alle er velkommen til å sparke deg mens du ligger ned likevel, vil de føle at du ber om å bli dårlig behandlet. Det er ikke mange som er sterke nok til å stå imot. Ikke i lengden. Du sier jo at det er greitt. Det gjør jeg og. Men vi vil noe annet.

Om ikke vi kan fortelle at vi forventer at folk behandler oss med normal respekt, hvem skal få dem til å skjønne det da?

Vi (og spesielt meg som ikke har mange tragiske opplevelser å "skylde på") må ta tilbake ansvaret for våre liv. Du trenger ikke elske deg selv, men lære deg å akseptere at du er du. Du skal ikke bli knust av svik, fordi du har skjønt at du har en ryggrad.

Da vil det være mulig å komme i kontakt med folk som -ikke trøkker deg ned-. Folk som ikke trenger å hevde seg ved å -sparke en som ber om det-.

Det er fullt mulig å rette seg opp. Så vil det skje at du møter folk som ikke er stygge med deg (svikter deg) og heller ikke tar vare på deg.

For du greier å ta vare på deg selv!

mvh

[frika]

Tenk uten at jeg har dine vonde erfaringer, har jeg stort sett gjot som deg:

Forteller om alle mine dårlige sider ved første møte. Og fortsetter gjerne. Har en tro på at folk vil føle seg litt (selvg)-gode i møte med meg og derfor ønske å være mer med meg. Eller at de skal like meg med alle mine feil?

Jeg ser at det ikke er rettferdig. Om du sier at alle er velkommen til å sparke deg mens du ligger ned likevel, vil de føle at du ber om å bli dårlig behandlet. Det er ikke mange som er sterke nok til å stå imot. Ikke i lengden. Du sier jo at det er greitt. Det gjør jeg og. Men vi vil noe annet.

Om ikke vi kan fortelle at vi forventer at folk behandler oss med normal respekt, hvem skal få dem til å skjønne det da?

Vi (og spesielt meg som ikke har mange tragiske opplevelser å "skylde på") må ta tilbake ansvaret for våre liv. Du trenger ikke elske deg selv, men lære deg å akseptere at du er du. Du skal ikke bli knust av svik, fordi du har skjønt at du har en ryggrad.

Da vil det være mulig å komme i kontakt med folk som -ikke trøkker deg ned-. Folk som ikke trenger å hevde seg ved å -sparke en som ber om det-.

Det er fullt mulig å rette seg opp. Så vil det skje at du møter folk som ikke er stygge med deg (svikter deg) og heller ikke tar vare på deg.

For du greier å ta vare på deg selv!

mvh

Du har mange kjempeflotte og viktig tanker som jeg er glad for at jeg har lest! Jeg tenker videre på dem. Takk.

[Suna]

Du har mange kjempeflotte og viktig tanker som jeg er glad for at jeg har lest! Jeg tenker videre på dem. Takk.

Takk for rosen. Jeg har tenkt masse rundt sakene, men gjennomføringen(e) er det verre med. Likevel må jeg først komme til en slags logikk som virker for meg (i teorien) før jeg har noe å jobbe mot.

Jeg synes selv at jeg er på veg, men blir oppgitt over at jeg stadig vender tilbake til gamle unoter. Tips for min del (og kanskje deg og?) er å ikke dette i kjelleren for feilene. Da har du jo gjort enda en feil. Akseptere at sånn var det og der snakket jeg for mye om ditten og datten også rette seg opp litt og tenke at jeg er ikke eneste som gjør feil.

Jeg/Vi kunne hatt andre "dårlige sider", men vi har de vi har.

Og det rare er jo at når jeg er litt mer optimistisk ovenfor meg selv, ja DA aksepterer folk rundt meg at jeg er som jeg er. I mye større grad enn når jeg ber om å få oppmuntring og "aksept" for det rotehue jeg er.

Lykke til, frika og har du tålt det du har gått igjennom, vil det å møte hverdagen litt mer positivt være som et godt friminutt du kan unne deg. Oftere og oftere - til det blir en livsstil...:-)

mvh.