NHD/andrehva synes du om dette???

[Gjest Tussi18]

Jeg er så dum. Eller.....jeg gjorde det ho ikke for å være stygg,på noen måte....men fordi jeg måtte bare si det nå,en gang for alle.

Jeg har nettopp sendt en mail til legen jeg har snakka med i et halvt år nå. Skreiv at jeg ville slutte, da jeg ikke følte meg tatt på alvor. (Noe jeg står for og mener også).

Men jeg føler meg veldig stygg nå. Haåper han ikke blir forbanna på meg, og hater meg.

Men jeg er likevel så redd. For nå kan jeg sikkert ikke gå til ham lenger (noe jeg egentlig ikke tar så tungt likevel, siden jeg aldri har følt meg tatt på alvor), men jeg har nemlig behov for å ha folk rundt meg (nå som jeg har måtte slutta med rådgiver). Har hatt han, både via samtaler ansikt til ansikt (en gang i uka), og via sms og tlf. ellers. Men nå kan jeg nok ikke dette mere.

Jeg er så redd, han kommer til å bli lei seg og sint for det jeg skreiv, det er jeg sikkert på (eller, jeg er redd for det). Men jeg forstår om han blir det liksom, men likevel er jeg redd på hvordan han skal reagere.

Men du-NHD- hva skal man gjøre for å skifte lege. Han jeg har gått til er ikke fastlegen min, og er ikke lege i komunen jeg bor i (han er en jeg har blitt kjent med gjennom "helsestasjon for ungdom"). Har en mannlig lege her hjemme (i denne komunen jeg bor i), men han har jeg aldri snakka med. Dessuten, vet liksom ikke.....er det liksom bare å bestille time liksom. Jeg vet jo ikke hva jeg skal si jo. Det er liksom ikke no sånn fast jeg sliter med liksom (for å si det sånn). Det varierer fra uke til uke liksom. Dessuten, om jeg må skifte lege, må jeg jo begynne på nytt igjen liksom. Da må jeg jo bli kjent med ham liksom. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne.

Går til en dame- psyk. sykepleier-en dag i uken. Skal dit imorgen, og har planer om å ta opp dette med henne da. Håper hun tar meg på alvor da....

Er redd hun ikke skal gjøre det (hun også). Om det skjer, vet jeg ikke hva jeg gjør.

Er redd.......

[nøffelinøff]

hvorfor i alle dager er du redd for det??? du betaler for en tjeneste, og når du ikke føler at du blir tatt seriøst er det da ingen grunn til at du skal fortsette å betale for ingenting????

legen tjener 1500 kr på at du er hos han og da skulle det bare mangle at du blir tatt seriøst?

[Gjest Z@pvir]

Egentlig så tror jeg du helst vil at du kan fortsette hos den legen du har, stemmer det? Men at du må føle at han tar deg på alvor. Det kan godt hende han TAR deg på alvor vet du, selv om du ikke oppfatter det!

Ellers så må du jo bare holde kontakten med denne psykepleieren du går hos - så du ikke bytter ut fler enn en av gangen iallefall.

Du trenger ihvertfall helt tydelig noen å prate med. Det gjør vi vel alle. Særlig vi som sliter med nervene på en eller annen måte! Og så blir alt på en måte verre (hvis det først er dårlig) når det er sommerferie og alle liksom skal ha det så bra og morsomt.

Lykke til! Du får fortelle hvordan det går - hvis du har lyst da!

[Gjest Tussi18]

hvorfor i alle dager er du redd for det??? du betaler for en tjeneste, og når du ikke føler at du blir tatt seriøst er det da ingen grunn til at du skal fortsette å betale for ingenting????

legen tjener 1500 kr på at du er hos han og da skulle det bare mangle at du blir tatt seriøst?

Nei, jeg har frikort, så jeg betaler ingenting. Kanskje er det derfor han ikke tar meg på alvor, fordi jeg ikke betaler...og dermed ikke er så ille om jeg blir tatt på alvor eller ei (hvis dere skjønner?).Vet det er helt sykt å tenke sånn....men....

Nei, tviler på han ta meg på alvor..eller om han gjør så er da en rar måte å vise det på.

Jeg mener...når han sier at tankene er ens venner, selv om en går rundt med tanker om å ta livet sitt og sånn. Jeg føler meg iallefall ikke tatt på alvor. Og når han svarer med at "du får prøve å tenke som så at: jeg vet dette er syke tanker, så slutt med dette", når jeg sier at jeg har et slags spiseproblem (er iallfall det andre har sagt, og jeg selv er ganske sikker på). Men det virker liksom som om at han tror at man ikke er syk eller har problemer med maten så lenge man ikke er anorektiker. Hallo? Og at tankene er ens venner, selv om det er snakk om tanker om å ta livet av seg. Men at de ikke er farlige, siden man ikke har klart å ta livet av seg før.

Noen som skjønner hva jeg mener?

Hallo....må jeg bli syk, få anoreksia for å bli trodd og tatt på alvor? For i det hele tatt å få hjelp.

Synes det er bedre at man får hjelp før dette jeg.

Men....jeg skal vise dem jeg.....(er bare så forbanna.....).

Den eneste personen (som jeg snakker med, en voksen) som tar meg på alvor, er rådgiveren min. Men henne har jeg måttet slutte med, pga. at skolen er slutt.Og det triste er at jeg ikke kan fortsette fordi linja ble nedlagt, så jeg kan ikke fortsette på skolen.

Z@pvir: joda....du har egentlig rett i det du tenkte. At jeg egentlig vil fortsette med ham, men at jeg vil bli tatt på alvor, og at han skal engasjere seg han også liksom...og ikke bare sitte der og svare det samme hele tiden (det om at tankene er våre venner og sånn).

F.eks. så kunne han gitt meg oppgaver. På den måten kunne jeg kanskje lært, og sett anerledes på ting. (Hvis noen skjønner hva jeg mener).

Uansett, blir spennende å se om han svarer eller ikke, og hvordan han tar det.

Gruer meg, selv om jeg er letta over å ha fått sagt det.

[Gjest Z@pvir]

Nei, jeg har frikort, så jeg betaler ingenting. Kanskje er det derfor han ikke tar meg på alvor, fordi jeg ikke betaler...og dermed ikke er så ille om jeg blir tatt på alvor eller ei (hvis dere skjønner?).Vet det er helt sykt å tenke sånn....men....

Nei, tviler på han ta meg på alvor..eller om han gjør så er da en rar måte å vise det på.

Jeg mener...når han sier at tankene er ens venner, selv om en går rundt med tanker om å ta livet sitt og sånn. Jeg føler meg iallefall ikke tatt på alvor. Og når han svarer med at "du får prøve å tenke som så at: jeg vet dette er syke tanker, så slutt med dette", når jeg sier at jeg har et slags spiseproblem (er iallfall det andre har sagt, og jeg selv er ganske sikker på). Men det virker liksom som om at han tror at man ikke er syk eller har problemer med maten så lenge man ikke er anorektiker. Hallo? Og at tankene er ens venner, selv om det er snakk om tanker om å ta livet av seg. Men at de ikke er farlige, siden man ikke har klart å ta livet av seg før.

Noen som skjønner hva jeg mener?

Hallo....må jeg bli syk, få anoreksia for å bli trodd og tatt på alvor? For i det hele tatt å få hjelp.

Synes det er bedre at man får hjelp før dette jeg.

Men....jeg skal vise dem jeg.....(er bare så forbanna.....).

Den eneste personen (som jeg snakker med, en voksen) som tar meg på alvor, er rådgiveren min. Men henne har jeg måttet slutte med, pga. at skolen er slutt.Og det triste er at jeg ikke kan fortsette fordi linja ble nedlagt, så jeg kan ikke fortsette på skolen.

Z@pvir: joda....du har egentlig rett i det du tenkte. At jeg egentlig vil fortsette med ham, men at jeg vil bli tatt på alvor, og at han skal engasjere seg han også liksom...og ikke bare sitte der og svare det samme hele tiden (det om at tankene er våre venner og sånn).

F.eks. så kunne han gitt meg oppgaver. På den måten kunne jeg kanskje lært, og sett anerledes på ting. (Hvis noen skjønner hva jeg mener).

Uansett, blir spennende å se om han svarer eller ikke, og hvordan han tar det.

Gruer meg, selv om jeg er letta over å ha fått sagt det.

Hehe, du høres som en yngre utgave av meg!!! 'Jeg er så forbanna'. Det er som å høre meg, fortsatt. Det er bra å være engasjert, men jeg tror kanskje de stakkars leger/psykologer osv ikke helt vet hvordan de skal takle vår type bestandig. Pasienter som er snille og føyelige og ikke stiller krav er nok lettere å ha med å gjøre...

Men husk at han får penger av trygdekontoret selv om DU har frikort. Han tar ikke imot deg gratis.

Men hvorfor prater du så mye med en vanlig lege? Det kan vel hende at han ikke har så stor PSYKOLOGISK forståelse som en spesialist på temaet.

Min lege har ganske dårlig psykologisk forståelse. Det merker jeg på måten han reagerer på og ting han sier. Har sagt på fleip at psykiateren min får ta et kurs med han. Det bare humrer han av. Kjempekul type! Vi prater samme språk. Men egentlig så tror jeg ikke han heller FORSTÅR meg. Den psykisk dårlige delen av meg. Føler det ikke slik. Men han får heller ta seg av kroppen. Er nok ikke greit å være lege bestandig. ETT feil ord eller feil tonefall; så blir det misforstått av enkelte pasienter. De beste legene (for oss når det gjelder forståelse) er vel de som har 'smakt' på problemene selv. Vet ikke hvor mange det er av dem i allmen-praksis.

Men det jeg egentlig mente å spørre om er; feiler du noe fysisk, eller er det noe medisingreier som gjør at du flyr til denne legen?

[Gjest calestia]

Nei, jeg har frikort, så jeg betaler ingenting. Kanskje er det derfor han ikke tar meg på alvor, fordi jeg ikke betaler...og dermed ikke er så ille om jeg blir tatt på alvor eller ei (hvis dere skjønner?).Vet det er helt sykt å tenke sånn....men....

Nei, tviler på han ta meg på alvor..eller om han gjør så er da en rar måte å vise det på.

Jeg mener...når han sier at tankene er ens venner, selv om en går rundt med tanker om å ta livet sitt og sånn. Jeg føler meg iallefall ikke tatt på alvor. Og når han svarer med at "du får prøve å tenke som så at: jeg vet dette er syke tanker, så slutt med dette", når jeg sier at jeg har et slags spiseproblem (er iallfall det andre har sagt, og jeg selv er ganske sikker på). Men det virker liksom som om at han tror at man ikke er syk eller har problemer med maten så lenge man ikke er anorektiker. Hallo? Og at tankene er ens venner, selv om det er snakk om tanker om å ta livet av seg. Men at de ikke er farlige, siden man ikke har klart å ta livet av seg før.

Noen som skjønner hva jeg mener?

Hallo....må jeg bli syk, få anoreksia for å bli trodd og tatt på alvor? For i det hele tatt å få hjelp.

Synes det er bedre at man får hjelp før dette jeg.

Men....jeg skal vise dem jeg.....(er bare så forbanna.....).

Den eneste personen (som jeg snakker med, en voksen) som tar meg på alvor, er rådgiveren min. Men henne har jeg måttet slutte med, pga. at skolen er slutt.Og det triste er at jeg ikke kan fortsette fordi linja ble nedlagt, så jeg kan ikke fortsette på skolen.

Z@pvir: joda....du har egentlig rett i det du tenkte. At jeg egentlig vil fortsette med ham, men at jeg vil bli tatt på alvor, og at han skal engasjere seg han også liksom...og ikke bare sitte der og svare det samme hele tiden (det om at tankene er våre venner og sånn).

F.eks. så kunne han gitt meg oppgaver. På den måten kunne jeg kanskje lært, og sett anerledes på ting. (Hvis noen skjønner hva jeg mener).

Uansett, blir spennende å se om han svarer eller ikke, og hvordan han tar det.

Gruer meg, selv om jeg er letta over å ha fått sagt det.

husk at den eneste måten han kan forstå hva du føler, er at du forteller det..

ang. det med oppgaver, har hatt god hjelp av slikt, ikke lett bestandig, har fått mange rare.. noen kjempeint. , noen forferdelig skremmendes..

hvis du tror det kan hjelpe deg, så spør han.

tanken er den beste vennen jeg har.. men også min verste fiende..

synes du skal roe ned, send en smsm si du skal tenke litt mer over det.

hender vi gjør ting litt impulsivt.

det at du kan sende sms til han osv osv, må jo bety at han tar deg alvorlig..?

frikort eller ikke... han får det han skal ha..

bare noen tanker, nå skal jeg se tv..

klemz..

skriv gjerne tilbake..

[Gjest Tussi18]

Hehe, du høres som en yngre utgave av meg!!! 'Jeg er så forbanna'. Det er som å høre meg, fortsatt. Det er bra å være engasjert, men jeg tror kanskje de stakkars leger/psykologer osv ikke helt vet hvordan de skal takle vår type bestandig. Pasienter som er snille og føyelige og ikke stiller krav er nok lettere å ha med å gjøre...

Men husk at han får penger av trygdekontoret selv om DU har frikort. Han tar ikke imot deg gratis.

Men hvorfor prater du så mye med en vanlig lege? Det kan vel hende at han ikke har så stor PSYKOLOGISK forståelse som en spesialist på temaet.

Min lege har ganske dårlig psykologisk forståelse. Det merker jeg på måten han reagerer på og ting han sier. Har sagt på fleip at psykiateren min får ta et kurs med han. Det bare humrer han av. Kjempekul type! Vi prater samme språk. Men egentlig så tror jeg ikke han heller FORSTÅR meg. Den psykisk dårlige delen av meg. Føler det ikke slik. Men han får heller ta seg av kroppen. Er nok ikke greit å være lege bestandig. ETT feil ord eller feil tonefall; så blir det misforstått av enkelte pasienter. De beste legene (for oss når det gjelder forståelse) er vel de som har 'smakt' på problemene selv. Vet ikke hvor mange det er av dem i allmen-praksis.

Men det jeg egentlig mente å spørre om er; feiler du noe fysisk, eller er det noe medisingreier som gjør at du flyr til denne legen?

Nei, feiler meg ikke noe fysisk. Men jeg går på AD. og har gått til faste samtaler (en gang i uka) med legen. Men nå har jeg klart å gjøre det til for meg selv. Har rota det til skikkelig nå. Nå kan jeg nesten ikke si at jeg vil fortsette, for jeg har allerede sagt at jeg vil slutte. Fikk melding tilbake (sms), der det stod følgende (han har liksom svart på e-mailen jeg sendte):"Du har søkt etter enkle veier ut av vanskelige problem. Jeg har prøvd å vise deg den eneste virkbare.Det er for meg å ta deg for alvor. Jeg ønsker deg alt godt videre i livet. God sommer".

Faen......hvorfor måtte jeg si fra. Jeg mener, det var jo godt å si fra, men nå kan jeg liksom ikke gå til ham mere. Hva skal jeg gjøre nå. Nå har jeg jo ingen. Har måtte slutta med rådgiver (hun var den eneste som forstod meg skikkelig, og som jeg synes jeg har hatt nytte av), så har jeg "fucka opp" dette her.

Jeg er redd. Nå må jeg klare meg helt alene.Eller, egentlig ikke, for jeg går til en dame som er psyk.sykepleier, men liker henne ikke. Men jeg er så redd. Sitter her å gråter. Er så fortvila, samtidig som jeg er forbanna på meg selv. For er det noe jeg kan, så er det å lage rot for meg selv, og såre andre. Faen.....jeg fortjener ikke leve mere. Vil ikke. Frister ikke. Har så lysst til å.........Ja, hvem vet. Hjelp, hvordan skal jeg klare dette.

FAAAAAAAAEEEEENNNNNNN!!!!

[nøffelinøff]

Nei, jeg har frikort, så jeg betaler ingenting. Kanskje er det derfor han ikke tar meg på alvor, fordi jeg ikke betaler...og dermed ikke er så ille om jeg blir tatt på alvor eller ei (hvis dere skjønner?).Vet det er helt sykt å tenke sånn....men....

Nei, tviler på han ta meg på alvor..eller om han gjør så er da en rar måte å vise det på.

Jeg mener...når han sier at tankene er ens venner, selv om en går rundt med tanker om å ta livet sitt og sånn. Jeg føler meg iallefall ikke tatt på alvor. Og når han svarer med at "du får prøve å tenke som så at: jeg vet dette er syke tanker, så slutt med dette", når jeg sier at jeg har et slags spiseproblem (er iallfall det andre har sagt, og jeg selv er ganske sikker på). Men det virker liksom som om at han tror at man ikke er syk eller har problemer med maten så lenge man ikke er anorektiker. Hallo? Og at tankene er ens venner, selv om det er snakk om tanker om å ta livet av seg. Men at de ikke er farlige, siden man ikke har klart å ta livet av seg før.

Noen som skjønner hva jeg mener?

Hallo....må jeg bli syk, få anoreksia for å bli trodd og tatt på alvor? For i det hele tatt å få hjelp.

Synes det er bedre at man får hjelp før dette jeg.

Men....jeg skal vise dem jeg.....(er bare så forbanna.....).

Den eneste personen (som jeg snakker med, en voksen) som tar meg på alvor, er rådgiveren min. Men henne har jeg måttet slutte med, pga. at skolen er slutt.Og det triste er at jeg ikke kan fortsette fordi linja ble nedlagt, så jeg kan ikke fortsette på skolen.

Z@pvir: joda....du har egentlig rett i det du tenkte. At jeg egentlig vil fortsette med ham, men at jeg vil bli tatt på alvor, og at han skal engasjere seg han også liksom...og ikke bare sitte der og svare det samme hele tiden (det om at tankene er våre venner og sånn).

F.eks. så kunne han gitt meg oppgaver. På den måten kunne jeg kanskje lært, og sett anerledes på ting. (Hvis noen skjønner hva jeg mener).

Uansett, blir spennende å se om han svarer eller ikke, og hvordan han tar det.

Gruer meg, selv om jeg er letta over å ha fått sagt det.

det er imot all legeetikk å kalle tanker for syke.

denne legen ville jeg meldt til legeforbundet da han faktisk krenker deg og viser dårlig skjønn.

Men er det allmennlege du går til? du burde heller oppsøke en psykolog med fordypning i spiseforstyrrelser, det har du full rett på.

Enhver med litt innsikt i psykisk helse vet at ingen tanker skal kalles syke- og spesielt ikke av ham.

han får 1500 kroner i timen uansett om du har frikort eller ikke etter fastlegeordningen ble innført, og har ikke lov i følge norske paragrafer å forskjellsbehandle.

du sier selv du har en spiseforstyrrelse, og det krever et behandlingsopplegg som han ikke er istand til å gi deg.

hvs du vil vite om symptomer på spiseforstyrrelse og hva det kan føre til må du gjerne spørre meg....

[Gjest calestia]

Nei, feiler meg ikke noe fysisk. Men jeg går på AD. og har gått til faste samtaler (en gang i uka) med legen. Men nå har jeg klart å gjøre det til for meg selv. Har rota det til skikkelig nå. Nå kan jeg nesten ikke si at jeg vil fortsette, for jeg har allerede sagt at jeg vil slutte. Fikk melding tilbake (sms), der det stod følgende (han har liksom svart på e-mailen jeg sendte):"Du har søkt etter enkle veier ut av vanskelige problem. Jeg har prøvd å vise deg den eneste virkbare.Det er for meg å ta deg for alvor. Jeg ønsker deg alt godt videre i livet. God sommer".

Faen......hvorfor måtte jeg si fra. Jeg mener, det var jo godt å si fra, men nå kan jeg liksom ikke gå til ham mere. Hva skal jeg gjøre nå. Nå har jeg jo ingen. Har måtte slutta med rådgiver (hun var den eneste som forstod meg skikkelig, og som jeg synes jeg har hatt nytte av), så har jeg "fucka opp" dette her.

Jeg er redd. Nå må jeg klare meg helt alene.Eller, egentlig ikke, for jeg går til en dame som er psyk.sykepleier, men liker henne ikke. Men jeg er så redd. Sitter her å gråter. Er så fortvila, samtidig som jeg er forbanna på meg selv. For er det noe jeg kan, så er det å lage rot for meg selv, og såre andre. Faen.....jeg fortjener ikke leve mere. Vil ikke. Frister ikke. Har så lysst til å.........Ja, hvem vet. Hjelp, hvordan skal jeg klare dette.

FAAAAAAAAEEEEENNNNNNN!!!!

kan du ikke sende en ny sms. spørre pent om han kan henvise deg til en flink psykolog?

[Gjest Z@pvir]

Nei, feiler meg ikke noe fysisk. Men jeg går på AD. og har gått til faste samtaler (en gang i uka) med legen. Men nå har jeg klart å gjøre det til for meg selv. Har rota det til skikkelig nå. Nå kan jeg nesten ikke si at jeg vil fortsette, for jeg har allerede sagt at jeg vil slutte. Fikk melding tilbake (sms), der det stod følgende (han har liksom svart på e-mailen jeg sendte):"Du har søkt etter enkle veier ut av vanskelige problem. Jeg har prøvd å vise deg den eneste virkbare.Det er for meg å ta deg for alvor. Jeg ønsker deg alt godt videre i livet. God sommer".

Faen......hvorfor måtte jeg si fra. Jeg mener, det var jo godt å si fra, men nå kan jeg liksom ikke gå til ham mere. Hva skal jeg gjøre nå. Nå har jeg jo ingen. Har måtte slutta med rådgiver (hun var den eneste som forstod meg skikkelig, og som jeg synes jeg har hatt nytte av), så har jeg "fucka opp" dette her.

Jeg er redd. Nå må jeg klare meg helt alene.Eller, egentlig ikke, for jeg går til en dame som er psyk.sykepleier, men liker henne ikke. Men jeg er så redd. Sitter her å gråter. Er så fortvila, samtidig som jeg er forbanna på meg selv. For er det noe jeg kan, så er det å lage rot for meg selv, og såre andre. Faen.....jeg fortjener ikke leve mere. Vil ikke. Frister ikke. Har så lysst til å.........Ja, hvem vet. Hjelp, hvordan skal jeg klare dette.

FAAAAAAAAEEEEENNNNNNN!!!!

Hvis du angrer så send bare en ny SMS og si det. Jeg er sikker på at denne legen vil forstå at du har vært litt rask i reaksjonen din. Det er jo problemene dine som har forårsaket denne reaksjonen. Du har snakket med han så mange ganger at det har han skjønt. Kanskje regner han rett og slett med at du lar høre fra deg igjen. Ihvertfall kommer han ikke til å bli overrasket. Så du har angrefrist - hvis du vil fortsette der.