Rett til å føle meg misbrukt?

[snirkel]

Dette innlegget har jeg også inne på forum for overgrep, men får ingen svar, så jeg prøver her...

Jeg er temmelig redd for å skrive noe her nå, fordi det jeg tenker på bare er noe jeg meget sakte har begynt å erkjenne eller tenke på. Jeg har egentlig aldri villet tenke så mye på det. Jeg har tenkt at det er for lite å snakke om. Men i det siste har jeg kjent på en slags sorg som holder på å presse seg igjennom. Det er noe som har ligget og trykt, uten at jeg har skjønt hva det kunne være. Men så er det så mange ting i livet mitt som føles "strevsomme", at jeg har ikke helt visst nøyaktig hva det kunne være.

Vel, nå har jeg ikke så mye tid til å skrive likevel ser jeg, for jeg må hente min lille i barnehagen. Men da tar jeg en kortversjon: I barneårene var jeg i korte perioder "utsatt" for en onkel, som befølte meg i skrittet utenpå klærne. Han holdt meg (og andre av mine søstre) fast. Men befølte meg bare når vi var alene. Min søster, som jeg tror er blitt utsatt for grovere overgrep av samme onkel, drog meg med på "sex-leker" allerede fra jeg var 5 år? Med klær på, men veldig seksualisert. Min bror prøvde ved en anledning å ha samleie med meg, men det ble ingenting av fordi søsteren min oppdaget det. Jeg poserte også som 5-6-åring naken foran søsknene mine når vi smugkikket i pornoblad.

Forresten hadde denne onkelen min fæle pornobilder på veggene til allmenn skue. Men det var ikke ofte vi var hos ham. Ved en anledning var jeg med min mor og en tante (hennes søster) på besøk hos denne onkelen, og de drakk seg stup fulle. Jeg la meg inntil veggen husker jeg i en bred seng, med alle klærne på, men når jeg våknet lå jeg i midten, mellom mamma og min onkel. Jeg fikk, eller har i alle fall i mange år hatt den oppfattelsen at min mor brukte meg som skjold mot sin bror. Men jeg hadde alle klærne på,så jeg vet jo ikke.

I tenårene hadde jeg en utsvevende oppførsel, med mye roting. En venn av min bror prøvde å presse en finger inn i meg i bilen for å sjekke om jeg var jomfru, for det kunne han ikke tro. Han trengte seg på meg også senere på kvelden på samme måte. Min bror sendte ham hjem. Jeg var da 15 år og temmelig uskyldig, det var før jeg hadde begynt med rotingen.

Jeg begyynte å drikke på fest, og min bror bare lo av svært innpåslitne, fulle menn som "antastet" meg på dansegulvet.

Nå har jeg i mange år hatt problemer med å sette grenser for menn og for hva jeg blir med på. Min første sønn ble til nærmest av en voldtekt vil jeg si. Jeg ville ikke, men jeg var ikke sint på ham etterpå. Jeg har egentlig ikke ville tenke på dette.

Det er mer også. Men nå har jeg ikke tid til å skrive mer. Jeg har tenkt mye på dette i det siste, og lurt på om det er dette som i bunn og grunn har resultert i mine problem med menn og med livet mitt de siste årene.

Jeg har begynt å synes at sex er ekkelt, så lenge det ikke er jeg som tar initiativet og VET at jeg har lyst.

Til opplysning er jeg nå i begynnelsen av 30-årene.

Håper på svar.

- snirkel

[tsofia]

Hei vet du ikke har det lett. Styrkeklemmer til deg.

[snirkel]

Hei vet du ikke har det lett. Styrkeklemmer til deg.

TAKK, tsofia!! )

[avil]

Du har rett til å føle deg misbrukt. Du har rett til å føle deg sviktet. Du har rett til å være sint, lei deg, fortvilet og forvirret.

Du har rett til å be om hjelp.

Du har rett til å sette grenser rundt deg selv og forvente å bli elsket og respektert for den du er.

Veien opp og fram kan være lang, og du har rett til å forvente støtte underveis.

*klem*

[snirkel]

Du har rett til å føle deg misbrukt. Du har rett til å føle deg sviktet. Du har rett til å være sint, lei deg, fortvilet og forvirret.

Du har rett til å be om hjelp.

Du har rett til å sette grenser rundt deg selv og forvente å bli elsket og respektert for den du er.

Veien opp og fram kan være lang, og du har rett til å forvente støtte underveis.

*klem*

Takk, avil..

Jeg merker at det har gjort meg godt å skrive om dette, og det gjør godt å få slike fine svar. Etter helgen merket jeg også at jeg er blitt mer i stand til å avvise menn. Jeg klarte til og med å bli litt sint når de var innpåslitne. Det er et kjempefremskritt for meg.

I natt drømte jeg at jeg turte å nærme meg det opprørte havet, og at jeg ikke var redd for hverken høyder eller å falle ned. I tillegg kvittet jeg meg med noen tunge stener jeg holdt i hendene. Jeg tolker det slik at jeg er kommet _litt_ nærmere følelsene mine, og at jeg har kvittet meg med en byrde. Om jeg ikke ennå har kjent ordentlig på det - så er det en begynnelse. Det er forresten ikke rett å si at jeg ikke var redd for å falle, jeg var forsiktig, men jeg var i alle fall ikke redd i drømmen min.

Takk, igjen! Jeg kommer sikkert til å komme en del innom her fremover...

[ulva]

Du har helt klart rett til å føle deg misbrukt - du ble faktisk misbrukt! Enhver form for påtvungen seksualitet er misbruk, for et barn er jo ikke i stand til å avvise og beskytte seg selv. Mange har vanskelig for å innrømme overfor seg selv at de ble utsatt for slike overgrep, fordi de selvsagt ikke ønsker å sverte sine nærmeste og fordi ingen grep inn eller trodde dem mens de var små. Dèt er det som stadig overrasker meg mest: Moren din må ha visst noe, må ha merket noe - og hvordan kan en mor la noe slikt skje med sine barn? Hadde mannen min lagt en hånd på sønnen min, hadde jeg slått hue inn på ham, tatt gutten og forlatt ham på timen! Jeg forstår ikke mødre som klarer å underkue morsinstinktet sitt! Det er jo så sterke følelser! Psykiateren min sa ganske tidlig til meg, at i en familie hvor det foregår incest - begått av far, eller andre nære slektninger - er det også noe galt med mor. Som velger å ikke se hva som skjer.

Og dessverre har det, som med deg, en tendens til å gjenta seg senere i livet, og særlig i tenårene. Med videre misbruk, utsvevende seksualliv og voldtekt. Leste en gang en interessant artikkel om hvorfor dette så ofte skjer: "The compulsion to repeat the trauma". Ikke det at vi på noen måte er skyld i det selv, men vi sender ut signaler om at vi er ofre, om at vi er vant til å tilfredsstille andres krav på egen bekostning. Og så havner vi i nye forhold med misbruk. Høres ut som om du er på rett vei, for du har i det minste innsett at du har krav på mer - rett til å bli elsket og sette dine egne grenser.

Hold fast på det mest verdifulle du har - sønnen din - og glem aldri ham når alt går deg imot. Vi er mange her inne som vet hvordan du har det, og kjenner hvor dypt smerten stikker, hvor ødeleggende skammen er. Det er kanskje ikke mye: Men jeg tenker at om jeg i det minste kan beskytte ham, sønnen min, og gi ham en god oppvekst og sikre ham et godt liv med mye kjærlighet og omsorg, så er det da noe verdifullt i livet mitt, en slags oppreisning for alt det vonde. Vet jo mye om hvordan en barndom IKKE skal være... Lykke til! Klem fra meg også!

[snirkel]

Du har helt klart rett til å føle deg misbrukt - du ble faktisk misbrukt! Enhver form for påtvungen seksualitet er misbruk, for et barn er jo ikke i stand til å avvise og beskytte seg selv. Mange har vanskelig for å innrømme overfor seg selv at de ble utsatt for slike overgrep, fordi de selvsagt ikke ønsker å sverte sine nærmeste og fordi ingen grep inn eller trodde dem mens de var små. Dèt er det som stadig overrasker meg mest: Moren din må ha visst noe, må ha merket noe - og hvordan kan en mor la noe slikt skje med sine barn? Hadde mannen min lagt en hånd på sønnen min, hadde jeg slått hue inn på ham, tatt gutten og forlatt ham på timen! Jeg forstår ikke mødre som klarer å underkue morsinstinktet sitt! Det er jo så sterke følelser! Psykiateren min sa ganske tidlig til meg, at i en familie hvor det foregår incest - begått av far, eller andre nære slektninger - er det også noe galt med mor. Som velger å ikke se hva som skjer.

Og dessverre har det, som med deg, en tendens til å gjenta seg senere i livet, og særlig i tenårene. Med videre misbruk, utsvevende seksualliv og voldtekt. Leste en gang en interessant artikkel om hvorfor dette så ofte skjer: "The compulsion to repeat the trauma". Ikke det at vi på noen måte er skyld i det selv, men vi sender ut signaler om at vi er ofre, om at vi er vant til å tilfredsstille andres krav på egen bekostning. Og så havner vi i nye forhold med misbruk. Høres ut som om du er på rett vei, for du har i det minste innsett at du har krav på mer - rett til å bli elsket og sette dine egne grenser.

Hold fast på det mest verdifulle du har - sønnen din - og glem aldri ham når alt går deg imot. Vi er mange her inne som vet hvordan du har det, og kjenner hvor dypt smerten stikker, hvor ødeleggende skammen er. Det er kanskje ikke mye: Men jeg tenker at om jeg i det minste kan beskytte ham, sønnen min, og gi ham en god oppvekst og sikre ham et godt liv med mye kjærlighet og omsorg, så er det da noe verdifullt i livet mitt, en slags oppreisning for alt det vonde. Vet jo mye om hvordan en barndom IKKE skal være... Lykke til! Klem fra meg også!

Hei Ulva!

Og takk for langt svar! Det varmer..

Ja, jeg vil tro at moren min må ha visst. Jeg tror kanskje hun selv må ha opplevd å bli misbrukt. Muligens av broren, noe annet har jeg ikke mulighet til å ane noe om. Men hun har alltid vært redd for å stå opp for oss barna. Omtrent samtlige har også blitt mobbet på skolen, og foreldrene våre var IKKE sterke nok til å kjempe for oss. Jeg tror mamma må ha visst at i alle fall søsteren min ble misbrukt av onkel. Og min tante (mammas søster) VISSTE det. Hun hadde funnet et bilde av søsteren min hos onkel, i en positur.. Tante visste også at hennes datter ble misbrukt av onkel. Men de gjorde rett og slett ingenting! Ikke før søskenbarnet mitt banket i bordet når hun ble voksen, og nektet å oppholde seg i samme hus som onkelen. Da gjorde de da noe, som å ikke invitere ham på besøk.

Det verste sviket gjort mot meg tror jeg, er jo den gangen som jeg tror at mamma brukte MEG som vern mot min onkel. At JEG var hennes skjold. Hun var jo beruset, men likevel.

Jeg har ikke vært sint på mamma for dette, eller for andre svik. Jeg har liksom lært meg å forstå henne. Regner med at hun har en barndom og evt. overgrep å dra på hun også. Men psykologen min prøver å få meg til å bli sint (jeg har så vidt vært innom dette med henne, skrev en mail en gang). Jeg husker jeg ble irritert for det. Her har jeg forsont meg med min mor og min barndom, og så prøver hun å gjøre meg bitter! Men jeg innser nå at jeg har lagret alt for mye inni meg. Alt av sinne, skuffelse og tårer. Og det er vel derfor jeg har en følelse av nå, at jeg holder på å briste. Jeg er fremdeles ikke sint på henne. Men sorgen over å ikke være sett og tatt vare på, den kjenner jeg.

*klem*

[Gjest Z@pvir]

Hei Ulva!

Og takk for langt svar! Det varmer..

Ja, jeg vil tro at moren min må ha visst. Jeg tror kanskje hun selv må ha opplevd å bli misbrukt. Muligens av broren, noe annet har jeg ikke mulighet til å ane noe om. Men hun har alltid vært redd for å stå opp for oss barna. Omtrent samtlige har også blitt mobbet på skolen, og foreldrene våre var IKKE sterke nok til å kjempe for oss. Jeg tror mamma må ha visst at i alle fall søsteren min ble misbrukt av onkel. Og min tante (mammas søster) VISSTE det. Hun hadde funnet et bilde av søsteren min hos onkel, i en positur.. Tante visste også at hennes datter ble misbrukt av onkel. Men de gjorde rett og slett ingenting! Ikke før søskenbarnet mitt banket i bordet når hun ble voksen, og nektet å oppholde seg i samme hus som onkelen. Da gjorde de da noe, som å ikke invitere ham på besøk.

Det verste sviket gjort mot meg tror jeg, er jo den gangen som jeg tror at mamma brukte MEG som vern mot min onkel. At JEG var hennes skjold. Hun var jo beruset, men likevel.

Jeg har ikke vært sint på mamma for dette, eller for andre svik. Jeg har liksom lært meg å forstå henne. Regner med at hun har en barndom og evt. overgrep å dra på hun også. Men psykologen min prøver å få meg til å bli sint (jeg har så vidt vært innom dette med henne, skrev en mail en gang). Jeg husker jeg ble irritert for det. Her har jeg forsont meg med min mor og min barndom, og så prøver hun å gjøre meg bitter! Men jeg innser nå at jeg har lagret alt for mye inni meg. Alt av sinne, skuffelse og tårer. Og det er vel derfor jeg har en følelse av nå, at jeg holder på å briste. Jeg er fremdeles ikke sint på henne. Men sorgen over å ikke være sett og tatt vare på, den kjenner jeg.

*klem*

Når psykologen sier at du bør bli SINT, så beghøver ikke det bety at du må bli bitter.

Tror på en måte at det er lettere å bli bitter hvis du ikke blir sint. Er det ikke lettere å bli bitter hvis du stenger alt inne da? Derfor er det vel stort sett et sunnhetstegn når en blir sint etter overgrep. Da får en bearbeidet følelsene og plassert skylden.

[ulva]

Hei Ulva!

Og takk for langt svar! Det varmer..

Ja, jeg vil tro at moren min må ha visst. Jeg tror kanskje hun selv må ha opplevd å bli misbrukt. Muligens av broren, noe annet har jeg ikke mulighet til å ane noe om. Men hun har alltid vært redd for å stå opp for oss barna. Omtrent samtlige har også blitt mobbet på skolen, og foreldrene våre var IKKE sterke nok til å kjempe for oss. Jeg tror mamma må ha visst at i alle fall søsteren min ble misbrukt av onkel. Og min tante (mammas søster) VISSTE det. Hun hadde funnet et bilde av søsteren min hos onkel, i en positur.. Tante visste også at hennes datter ble misbrukt av onkel. Men de gjorde rett og slett ingenting! Ikke før søskenbarnet mitt banket i bordet når hun ble voksen, og nektet å oppholde seg i samme hus som onkelen. Da gjorde de da noe, som å ikke invitere ham på besøk.

Det verste sviket gjort mot meg tror jeg, er jo den gangen som jeg tror at mamma brukte MEG som vern mot min onkel. At JEG var hennes skjold. Hun var jo beruset, men likevel.

Jeg har ikke vært sint på mamma for dette, eller for andre svik. Jeg har liksom lært meg å forstå henne. Regner med at hun har en barndom og evt. overgrep å dra på hun også. Men psykologen min prøver å få meg til å bli sint (jeg har så vidt vært innom dette med henne, skrev en mail en gang). Jeg husker jeg ble irritert for det. Her har jeg forsont meg med min mor og min barndom, og så prøver hun å gjøre meg bitter! Men jeg innser nå at jeg har lagret alt for mye inni meg. Alt av sinne, skuffelse og tårer. Og det er vel derfor jeg har en følelse av nå, at jeg holder på å briste. Jeg er fremdeles ikke sint på henne. Men sorgen over å ikke være sett og tatt vare på, den kjenner jeg.

*klem*

Kjenner meg igjen - jeg klarer heller ikke å bli sint. Føler meg bare trist, og oppgitt. Vet at moren min ikke hadde det lett - men det har jo ikke jeg heller, og jeg tillater da ingen å gjøre sønnen min noe vondt! Nei, noe ansvar må man tillegge dem. Men hvor er nå det sinnet...? Tror kanskje det er vanskelig å føle, fordi det er så vanskelig å ta disse hendelsene og følelsene inn over seg i det store og det hele. Har fortsatt ikke godtatt at jeg ble misbrukt. Jeg har i tilleg det problemet at det ikke bare var faren min, men også flere kvinnelige slektninger - og det gjør det jo ikke lettere å bli trodd!

[snirkel]

Kjenner meg igjen - jeg klarer heller ikke å bli sint. Føler meg bare trist, og oppgitt. Vet at moren min ikke hadde det lett - men det har jo ikke jeg heller, og jeg tillater da ingen å gjøre sønnen min noe vondt! Nei, noe ansvar må man tillegge dem. Men hvor er nå det sinnet...? Tror kanskje det er vanskelig å føle, fordi det er så vanskelig å ta disse hendelsene og følelsene inn over seg i det store og det hele. Har fortsatt ikke godtatt at jeg ble misbrukt. Jeg har i tilleg det problemet at det ikke bare var faren min, men også flere kvinnelige slektninger - og det gjør det jo ikke lettere å bli trodd!

Jo, noe ansvar må vi jo tillegge dem. Det var jo de som hadde ansvaret for oss når vi var små. Men jeg har liksom tenkt at NÅ er livet mitt MITT ansvar, og at det derfor er mitt ansvar å gjøre livet mitt best mulig. Og jeg har tenkt at det er bedre å tilgi eller forsone seg eller forstå (uten at jeg noen gang har snakket med henne om det), enn å bli sint på henne. For hun er bare en svak liten....jente (?) hun også??? Men som Z@pvir sier, det må være bedre å bli sint enn å bli bitter. Men jeg har ikke kjent det sinnet, og vet ikke om det fins, eller hvordan det skal komme ut..

Og jeg føler virkelig med DEG. Du har ihvert fall fått ditt! Og i tillegg ikke å bli trodd må være det grusomste sviket.. Men utfra det du skriver ser det ut som du har kommet langt. Du virker sterk. Men jeg skjønner at det må ha kostet.

Glad du finnes, jeg! Godt å ha noen å "snakke" om dette med!

*klem* )

[snirkel]

Når psykologen sier at du bør bli SINT, så beghøver ikke det bety at du må bli bitter.

Tror på en måte at det er lettere å bli bitter hvis du ikke blir sint. Er det ikke lettere å bli bitter hvis du stenger alt inne da? Derfor er det vel stort sett et sunnhetstegn når en blir sint etter overgrep. Da får en bearbeidet følelsene og plassert skylden.

Psykologen min sa til meg at det ikke var min jobb å forstå min mor. Jeg kunne ikke skjønne at det ikke var bedre å prøve å forstå, men det begynner jo sakte men sikkert å demre for meg, nå da.. ;o)

Men jeg KJENNER jo ikke dette sinnet!! Hvordan komme i kontakt med dét? Jeg har jo holdt dette helt for meg selv, og mye av grunnen til det at jeg ikke har komt så mye inn på dette psyken, er at jeg er redd for reaksjonen min. At alt skal rakne helt fullstendig. Totalt ute av kontroll. Og det er spøkelset, det.. Miste kontrollen.

Jeg tror ikke det var særlig akseptert å være sint på foreldrene mine når jeg var liten, men det var det vel ikke for noen i vår generasjon. Og jeg husker at mamma hysjet strengt på meg tom i en begravelse når jeg såvidt begynte å gråte. Eller kanskje gjorde hun ikke det. Kanskje var det bare det at hun la armene rundt meg og sa hysj litt for bryskt, og at jeg da var komt i en alder (15?), der jeg ikke lenger kunne tåle den altfor sene og falske omsorgen hennes..

Hvordan bli sint? Og orker jeg det? Jeg er alene med to barn, og føler at det overhodet ikke er rom for MINE følelser.. Eller MITT liv. Føler meg ikke som en god mor, selv om mange sier jeg er det. Er i det hele tatt veldig selvkritisk.

Takk for at dere gidder å høre på alt dette.

*klem*

[ulva]

Jo, noe ansvar må vi jo tillegge dem. Det var jo de som hadde ansvaret for oss når vi var små. Men jeg har liksom tenkt at NÅ er livet mitt MITT ansvar, og at det derfor er mitt ansvar å gjøre livet mitt best mulig. Og jeg har tenkt at det er bedre å tilgi eller forsone seg eller forstå (uten at jeg noen gang har snakket med henne om det), enn å bli sint på henne. For hun er bare en svak liten....jente (?) hun også??? Men som Z@pvir sier, det må være bedre å bli sint enn å bli bitter. Men jeg har ikke kjent det sinnet, og vet ikke om det fins, eller hvordan det skal komme ut..

Og jeg føler virkelig med DEG. Du har ihvert fall fått ditt! Og i tillegg ikke å bli trodd må være det grusomste sviket.. Men utfra det du skriver ser det ut som du har kommet langt. Du virker sterk. Men jeg skjønner at det må ha kostet.

Glad du finnes, jeg! Godt å ha noen å "snakke" om dette med!

*klem* )

Jo, takk det samme! Har forresten en søt anekdote: Har du sett "Detektor"?

Psykiateren min fnøs en dag oppgitt av meg, og fortalte at de på personalmøtet som hadde sett filmen, var skjønt enige om at de burde hatt en egen desperado, som de kunne sende rundt for å knuse noen kneskåler av og til... Så der har du det: Sinnet vi leter etter... :-D

*klem*