Teller dagene....

[ulva]

Hvordan skal jeg holde ut? Prøver å ta en dag av gangen, prøver å ta til meg all trøst og varme ord. Men smerten er der, og fortærer meg likevel. Jeg er så forvirret, og så redd! Vet ikke hvem jeg er, hvor jeg er - skjønner ikke mine egne følelser. Ønsker nærhet, men orker det ikke. Klarer det ikke. Har sex, gråter og synker dypere ned i depresjon. Lurer stadig på hva det er med meg, hva jeg har opplevd som har fått meg hit. Vil ikke stå opp lenger. Selv om jeg vet jeg er hetero, sliter jeg med den samme frykten for ikke å være det - klarer ikke å skille følelser, behov og ønsker. Alle jeg noensinne har vært nær, har misbrukt meg seksuelt. Innså olutselig, i forrige runde, at jeg ikke klarer å ha et nært forhold til noen. Jeg lever faktisk i min egen verden, og hva er da poenget? Tror aldri jeg kommer til å huske mer, tror aldri jeg kan glemme det jeg faktisk husker: Voldtekt, fysisk vold, ydmykelser, tvang... Det er fortsatt der hjernen min er, selv om kroppen min befinner seg i en annen verden. Savner psykiateren min, akkurat slik jeg visste jeg ville. Selv om han aldri blir noen far for meg, eller kan gi meg noe av det jeg aldri fikk av kjærlighet og omsorg. Føler meg uthul, tom, og jaget. Ferien må snart være over! Teller dagene.

[frosken]

Hei ulva:-)

Hvor mange dager er det igjen av ferien til terapeuten din?

Jeg tror ingen av oss i nåtid fullt ut kan vite hva vi klarer og ikke klarer i fremtiden. Enkelte typer terapier tar laaaaaaang tid før man kan si noe om hva som blir resultatet/utbyttet. Skjønner at det er ekstra frustrerende for deg siden det er såpass mye usikkerhet mht diagnose osv. - men mener allikevel at du kan ha mye å vinne på å gjøre akkurat det du holder med på i disse dagene - nemlig å holde ut på mest mulig konstruktiv måte.

[ulva]

Hei ulva:-)

Hvor mange dager er det igjen av ferien til terapeuten din?

Jeg tror ingen av oss i nåtid fullt ut kan vite hva vi klarer og ikke klarer i fremtiden. Enkelte typer terapier tar laaaaaaang tid før man kan si noe om hva som blir resultatet/utbyttet. Skjønner at det er ekstra frustrerende for deg siden det er såpass mye usikkerhet mht diagnose osv. - men mener allikevel at du kan ha mye å vinne på å gjøre akkurat det du holder med på i disse dagene - nemlig å holde ut på mest mulig konstruktiv måte.

Jo, takk... Gjør jo så godt jeg kan. Han har akkurat begynt ferien, så det er tre uker igjen. Vel, nøyaktig: 19 dager. Vet at han har godt av å ha fri, og at jeg ikke har noe å tjene på en utbrent psykiater. Men hvorfor kan han aldri finne et godt tilbud til meg mens han er borte? I siste liten ringte han fastlegen min, som han hadde tenkt til å snakke med etter ferien - inntil jeg minnet han om at det kanskje var lurere å snakke med ham FØR ferien... Vet at jeg har sagt jeg vil jobbe og kommer til å klare meg bra, men vi vet jo begge to at det er en kjempeillusjon som ender med nye tragedier. Og jeg er ikke sterk nok til å bryte den selv. Hvorfor er alle terapeuter så passive? De sitter bare der og ser på at vi dør, sakte men sikkert.

Sikkert positivt at jeg savner ham - vet at han synes det, og påstår at terapien virker, men jeg synes ikke det er så betryggende å være så avhengig av ett enkelt menneske. Hva om det skjer noe med ham? Da er jeg ferdig... Og selv om han har rett i at det er fint at jeg har noe å holde fast ved - et menneske jeg er knyttet til - så glemmer han samtidig at han stadig betyr mer for meg fordi jeg samtidig trekker meg vekk fra alle andre... Har for tiden ingen andre nære forhold. Ikke til mannen min, engang. Eller gamle venninner. Og han synes det er fint?

"Jeg vet du er ute i hardt vær, alene på havet - og driver fra oss. Bare ikke driv for langt." Noe sånt sa han. Jaha - så litt psykotisk er ok, men ikke mer nå? Føler jeg er en tikkende bombe, og at han har rømt fra hele situasjonen. Jommen glemte han ikke alle de viktige testene som skulle vise om jeg faktisk blir forgiftet av medisinene mine - at jeg trenger å begynne med en medisin jeg ikke tåler - at jeg i økende grad er ute av stand til å fungere, både sammen med mine nærmeste og på jobb. Så fint for ham! Da kan han jo ha en fin ferie! Ok, så er jeg litt bitter fordi han alltid glemmer... Han hadde så dårlig samvittighet for dette med legen, at han skrev et lite brev til meg dagen før ferien. Så det er ikke bare noe jeg innbiller meg :- ) Psykiatrien er et mareritt fra ende til annen. Et skrekkeksempel på dårlig vitenskapelig arbeid! Ingen systematikk, ingen faste rutiner, ingen jevnlige kvalitetskontroller, ingen evalueringer, ingen fornyelser... og lista kunne bli lang! Sukk!!!