Å kunne glede seg på andres vegne..

[Salina]

Dette kunne jeg like gjerne ha skrevet som svar under "velkommen til verden", men det ble så mye personlig, at jeg likegodt laget en ny tråd..

Først til Liljekonvall(om du leser dette): Jeg synes er sterk jeg. Du har evnen til å glede deg på andres vegne, og å se over din egen sorg.

Jeg skulle jo bli mamma nå i juli. Men gutten min døde i mars..

Søskenbarnet mitt og jeg hadde bare 7 uker mellom terminene våre, så vi fulgte hverandre mye i begynnelsen. Vi la mange planer for sommeren. Vi skulle trille vogn, gå lange turer og bare nyte livet og de nye livene vi skulle føde til verden.. Det skulle bli den beste sommeren noensinne!

Men så måtte jeg altså føde min sønn til døden. Alle planene jeg hadde måtte jeg bare glemme. Alle drømmene ble knust. Jeg var ett blitt mamma til en liten engel. Jeg skulle ikke få bli mamma i juli allikevel..

Søskenbarnet mitt fødte til termin,den 25.mai og fikk ei lita jente.

Heldigvis, tenkte jeg. Heldigvis ble det ikke en gutt..

Jeg er feig. Og redd. Jeg har ennå ikke vært å besøkt dem. Jeg tør ikke.. Jeg gruer meg så utrolig til å se den lille jenta. Bli minnet på hva vi virkelig har mistet.

Men nå er vi bedt dit til lørdag.. Vi er fadder på den nyfødtes søster, og hun har bursdag, så vi bør komme..

Men jeg gruer meg sånn! Jeg føler hjertet mitt sprenges i tusen biter. Jeg vet ikke om jeg er klar for dette ennå. Eller om jeg noengang blir det..

Jeg mangler totalt evnen til å glede meg på andres vegne. Jeg klarer ikke å forstå at alle andre får velskapte barn, når vi må sitte her med et barn for lite. Så urettferdig!

Jeg kommer til å bryte totalt sammen når jeg får se nurket. Iallefall når jeg kommer hjem igjen. Jeg unner ingen andre i hele verden det å miste et barn, men det er så utrolig urettferdig at det måtte skje oss! Skjønner det bare ikke. Hva har jeg gjort galt?

Tårevåte klemmer fra Hanah

[Gjest maria]

Kjære Salina!

Du beskriver dine tanker godt. Jeg kjenner meg godt igjen i dine ord. Det er ufattelig vondt å miste sitt barn, alle drømmene om en lykkelig fremtid sammen med barnet blir lagt i grus når barnet dør. Man lurer ofte på om man kan bli lykkelig igjen. Du har selvfølgeli lov til å grue deg til å treffe din kusines baby, det vil minne deg på den du selv har mistet. Men kanskje det vil gjøre deg litt godt også. Du trenger ikke å holde den, om du ikke ønsker det. Med tiden er jeg sikker på at det vil bli lettere for deg å holde og se andre babyer.

Tillatt deg selv å sørge og ta tiden til hjelp.

Jeg har også stilt meg spørsmålet "-hvorfor meg? hva galt har jeg gjort som har mistet 2 barn"? Det er vanskelig å akseptere sin skjebne, men jeg har lært meg å ikke klandre meg selv. Jeg vet at jeg ikke har gjort noe galt, og det er viktig i sorgprosessen og veien tilbake til en "normal" hverdag.

Jeg har ei venninne som har termin om 2 uker, og det er med blandede følelser jeg tenker på det. Gleder meg selvfølgelig stort til at hun skal få en baby, er oppriktig glad på hennes vegne. Men samtidig så er jeg "redd" for min egen reaksjon når jeg skal besøke henne og babyen for første gang. Det blir tøft, men jeg ser faktisk frem til det. Jeg skal passe den babyen en dag/natt i september, det vil nok vekke morsinnstinket mitt veldig. Lysten på en baby til vil nok vekkes da.

Nettopp alle disse friske babyene som blir født, gir oss som har mistet et barn, motet til kanskje å ville få et barn til. For i de fleste tilfeller så går det bra, men for noen av oss gjør det ikke det.

Jeg føler virkelig med deg i sorgen. Uansett om du velger å gå i bursdagen eller lar det være, gjør du det som er riktig for DEG! Alle vet jo hva du har opplevd og vil sikkert forstå ditt valg. Om du ikke velger å gå i bursdagen nå, så betyr jo ikke det at du ikke vil se babyen i fremtiden, men at du ikke orker å gjennomføre det nå.

Sender deg en varm klem

hilsen

[thrist]

Det var en trist historie. Du kunne ikke tenkt deg å besøke mor og barn helt alene først? Fortelle mor at du gruer deg, og at du vil komme alene, slik at du kan gråte hvis du har behov for det. Holde barnet hvis du føler for det - uten at andre sitter å ser på enn din kusine? Uansett hvordan det går da, så kan du konsentrere deg om fadderbarnet ditt på dagen, eller du kan spørre om å få ta henne med deg entur på en litt privat bursdagsfeiring, fordi du ikke er klar for babyholding og prat enda? Som "maria" sa - du skal gjøre det som er riktig for deg. Det jeg sa nå er bare noen råd som du kanskje ikke har tenkt på selv? Uansett, hvis du er åpen med din kusine så går nok alle ting greit samme hva du velger å gjøre.

[juliet2]

Hei Salina!

Dette er den hardeste biten. Jeg slitet med akkurat samme følelser som deg.

Jeg har ingen mirakelkur å by deg, vet bare at med tiden blir det lettere å leve med.

Så får vi vende blikket fremover, for det er et bedre sted der fremme - selv om veien er lang.

Ønsker deg en god sommer!

Sender deg en klem

[Gjest Klemz]

Kjære Salina. Sitter her med gåsehud og tårevåte øyner. Ville bare si at du skriver veldig fint og at jeg ønsker deg alt godt.

[Lillemamma]

Det er tungt når man kommer til faser i livet der man blir påminnet ekstra hardt på det som man selv ikke fikk lov til å oppleve. Og det selv om man får barn etter å ha mistet. Snakker av egen erfaring. Men akkurat det å holde en nyfødt var faktisk veldig godt - hvis man kan kalle det balsam på sjela så var det det. Og om tårene triller så vil en mor forstå deg av hele sitt hjerte! Du har lovt å vise følelser. Uansett må du føle deg fram selv og finne ut hva som er best for deg.

http://home.c2i.net/mbolstad/margot.htm

[mia231365380354]

Det er tungt når man kommer til faser i livet der man blir påminnet ekstra hardt på det som man selv ikke fikk lov til å oppleve. Og det selv om man får barn etter å ha mistet. Snakker av egen erfaring. Men akkurat det å holde en nyfødt var faktisk veldig godt - hvis man kan kalle det balsam på sjela så var det det. Og om tårene triller så vil en mor forstå deg av hele sitt hjerte! Du har lovt å vise følelser. Uansett må du føle deg fram selv og finne ut hva som er best for deg.

http://home.c2i.net/mbolstad/margot.htm

Jeg kjenner meg igjen i alt det Salina skriver, og jeg unngår alt av barn..

Er det sant det du sier om at det hjelper å holde en nyfødt?

Det virker utenkelig for meg... men om det kan hjelpe meg videre så vil jeg gjerne prøve.