Hvordan er det å bruke anti-depressiva?

[Gjest Linda Marie]

Jeg er en jente som for tiden er noe deprimert. Legen min vil at jeg skal begynne å bruke Cipramil for en periode.

Jeg er skeptisk. Er nemlig av den oppfatning at slike medisiner tar vekk noe av den smerten man er *nødt* til å gjennomleve for å komme videre. Tar jeg feil?

Dere som går på slike medisiner; føler dere at dere likevel klarer bearbeide det vonde? Ville dere bearbeidet det bedre uten medisiner eller er det bedre med dem?

Jeg høres kanskje veldig "tøff" ut, men er altså opptatt av at medisinene ikke skal gjøre det mer behagelig for meg, for deretter å innse (når jeg slutter på dem) at jeg ikke har bearbeidet i det hele tatt?

Mulig jeg har et skrudd syn på anti-depressiva, også er jeg vel litt redd for hva jeg kan vente meg, da....

Kan noen fortelle litt hvordan det fungerer?

Jeg er i dyp sorg og kommer meg liksom ikke videre...

[Silja]

Hei

Jeg har brukt cipramil i ca 1 år, men bruker nå en litt annen type antidepressiva (Effexor).

Jeg har for det meste hatt positive erfaringer med medisiner. Jeg opplever ikke at jeg er blitt følelsesløs, men heller at følelsene mine har stabilisert seg litt mer. Dessuten føler jeg at medisinene har gitt meg mer tiltakslyst. De triste tankene mine kverner ikke oppe i hodet mitt på samme måte som før.

Jeg går i terapi hos psykiater også. Jeg tror det er viktig for at jeg ikke skal falle tilbake i depresjonen når jeg slutter med medisiner. Jeg opplever også at terapien fungerer bedre når jeg går på medisiner, fordi da klarer jeg å ta tak i vonde ting uten å bli helt overveldet av de vonde følelsene.

Sånn er nå min erfaring i alle fall. Håper det ga deg litt svar. Ønsker deg lykke til videre!

Vennlig hilsen

[Gjest Linda Marie]

Hei

Jeg har brukt cipramil i ca 1 år, men bruker nå en litt annen type antidepressiva (Effexor).

Jeg har for det meste hatt positive erfaringer med medisiner. Jeg opplever ikke at jeg er blitt følelsesløs, men heller at følelsene mine har stabilisert seg litt mer. Dessuten føler jeg at medisinene har gitt meg mer tiltakslyst. De triste tankene mine kverner ikke oppe i hodet mitt på samme måte som før.

Jeg går i terapi hos psykiater også. Jeg tror det er viktig for at jeg ikke skal falle tilbake i depresjonen når jeg slutter med medisiner. Jeg opplever også at terapien fungerer bedre når jeg går på medisiner, fordi da klarer jeg å ta tak i vonde ting uten å bli helt overveldet av de vonde følelsene.

Sånn er nå min erfaring i alle fall. Håper det ga deg litt svar. Ønsker deg lykke til videre!

Vennlig hilsen

Ville bare si tusen takk for at du delte dette med meg! jeg likte spesielt å høre at du føler følelsene heller har stabilisert seg hos deg, og har gitt deg mer tiltakslyst.

Kanskje medisiner faktisk bidrar til en bedre bearbeiding? Kanskje de bidrar til et mer stabilt liv, som uten dem er svært,svært tøft...?

Og det er kanskje slik at de fungerer som "krykker" i en periode der noe er litt knekt...?

Hm, du ga meg litt å tenke på- Takk!

:-)

[Gjest tod]

Du resier en interessant problemstilling.

Jeg tror bruk av antidepressiva virker forskjellig fra person til person, og avehengig av alvorlighetsgraden av den lidelsen (som regel depresjon) de er ment å behandle. Hvis man f.eks. er suicidal og dypt deprimert, er det ganske åpenbart av en burde bruke antidepressiva. Ved mildere former for depresjon kan dette være mer diskutabelt - her vil mye avhenge av personlig innstilling. Noen mener kanskje at de ikke får så mye ut av å 'snakke seg gjennom ting' og foretrekker piller. Andre mener, som du sier, at piller kan legge en uønska demper på følelseslivet.

Selv tok jeg Cipramil i omkring tre måneder etter å ha fått en dyp depresjon, og pillene hjalp godt. De gjorde meg ikke lykkelig, men de fjerna den underliggende depresjonen. Ellers kunne jeg merke at jeg kanskje ble litt mer sosial og omgjengelig og mer positivt innstilt i visse situasjoner. Men det var ikke snakk om noen personlighetsforandring. Etter tre måneder bestemte jeg meg for å slutte med pillene, selv om jeg hadde fått beskjed om å bruke dem et halvt år. Jeg merka at jeg ble dårligere psykisk, mer ustabil etc., men jeg var likevel ikke deprimert slik jeg hadde vært. Legen mente jeg skulle begynne å ta pillene igjen, men jeg hadde ikke lyst til det. Gikk så til psykolog i ca. et år, og mener det har hjulpet en god del.

Så mitt råd til deg må være at du må vurdere hvor deprimert du føler deg. Er du svært deprimert syns jeg du skal bruke pillene, om ikke annet som en 'krykke' til depresjonen går over (jeg tror heller ikke det vil skade en eventuell samtidig samtalebehandling; tvert imot er man for deprimert orker man jo ikke å prate). Føler du på den annen side at depresjonen ikke har full kontroll over deg, men at du kan ta et skritt tilbake og se på smerten og forholde deg til den, og du har ork og tid til dette, så kan du kanskje klare deg uten pillene.

Uansett hva du velger - lykke til.

[Utafor]

Jeg har nå vært cipramilfri i nesten en måned etter å ha gått på det i ett år pga depresjon og angst. Jeg kunne sikkert ha fortsatt med medisinene, men etter eget ønske trappet jeg ned, nettopp pga et ønske om å klare meg uten medisiner. Dog har jeg stort sett bare positive ting å si om cipramil i kombinasjon med terapi. Jeg ser mye lysere på livet nå enn hva jeg gjorde for ett års tid siden. Jeg vil ikke si at jeg var følelsesløs den tiden jeg gikk på medisin, men jeg ble spart for de helt store nedturene som ellers har pleid å sette meg helt ut av spill. De ga meg overskudd til å komme meg ut. Overskudd til å møte venner, engasjere meg litt, og ikke bare sitte inne med mine mørke tanker. Etter ett år med medisin og terapi var jeg bedre rustet til å møte hverdagen, men jeg fikk det likevel rimelig hardt da jeg sluttet. Jeg følte følelser veldig sterkt og levde i et kaos uten like i ett par tre uker. Dette er helt vanlig etter hva jeg har forstått. Jeg kan fortsatt ikke kalle meg selv 100% frisk, men jeg vet at jeg er mye bedre nå enn jeg var da jeg trengte medisiner for å holde hodet over vannet. Så etter dette lange innlegget er min konklusjon at for meg hadde cipramil et veldig positivt utfall. Tablettene hjalp meg å "undertrykke" ødeleggende følelser i oppbyggingsfasen av psyken min. De holdt meg oppe den perioden jeg selv ikke var sterk nok til å face verden.

Ønsker deg lykke til, og må i likhet med de andre her understreke at medikamenter er individuelt, og at mitt innlegg er om hvordan jeg opplevde cipramil. Det finnes nok ingen universal fasitløsning desverre, men håper du finner en løsning som fungerer for deg:)

Mvh

[Gjest calestia]

heisann!

jeg bruker zoloft.

de fjerner ikke depresjonen, eller svingningene, heller ikke selvskadinga..

men jeg har nesten ikke hatt angstanfall etter at jeg begynte på dem.. vel tok ca tre uker før det ga seg..

det er så deilig, slippe de daglige anfalla.

jeg bruker mindre tid i senga når jeg blir skikkelig dårlig, kommer meg litt raskere. De vonde følelsene er der, men livet er litt mer levlig, og det gjør at jeg kan jobbe med saken. Må kanskje bruke de resten av livet, men pytt heller, pillene forandrer meg ikke på noen måte, men jeg kan yte mer fordi jeg tåler mer.

litt mer ihvertfall...