litt trist

[Gjest vet ikke]

sitter her alene. mamma og papp har reist på ferie blir borte lenge. Har gleda meg så til det. Bare være meg, så deilig, og det er det jo også, men akkurat nå er jeg litt trist og lei meg. Jeg vil gjøre noe ut av livet mitt et eller annet. Tenker tilbake på tiden før. Før jeg var syk, og kunne leve som andre mennesker. Gjøre vanlige ting. Takle hverdagene uten panikk. Mens nå..klarer ingenting. Orker ingen ting. Skulle hatt jobb skulle gått på skole, men greier ikke. Jeg vet at de rundt meg synes det er flott at jeg har blitt så mye bedre, men jeg tror ikke jeg har det, jeg har bare blirr likegyldig, likegyldig til alt.

Jeg vil ogaå være der mamma og pappa er, rusle sammen med de i gatene i byen på kveden, være liten igjen. Men jeg er ikke litn lenger. Og sitter fast i meg selv. Nesten helt fullstendig isolert fra samfunnet.

[Gjest ikke undertegnet]

Hei.

Kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Jeg hadde det også slik (har det ennå) Men til meg er det familien min. Min mann og to barn. Jeg ble syk og de flyttet ut for en stund. Alle syntes jeg kom meg bra, men sannheten er en helt annen. Jeg gråt hver dag når jeg hadde pratet med de på tlf. eller når de hadde vært på besøk. Tenker stadig på hvordan det var før jeg ble syk. Men jeg har bestemt meg for å bli frisk. Skal prøve så godt jeg kan. Jeg vil jo ha tilbake livet mitt. Og da må det jobbes. Har hatt kontakt med psykolog, psykiater og leger og det som er av helsepersonell. Har til og med vært i kontakt med en healer. Jeg fant u at ingenting duger uprøvd. Og vil man bli frisk igjen må man selv gjøre en innsats. Det er tungt. Ja det er veldig tungt, for når nedturen kommer blir man skuffet og tenker at man aldri blir frisk mere.

Jeg ville bare si, du er ikke alene. Job med deg selv. Prøv ditt ytterste. Prøv å tøye grensen en gang innimellom. Det kan vise seg å hjelpe. Ta vare på deg selv. Du får nok tilbake det livet du hadde skal du se. Det kan virke usannsynlig å men jo mere positivt du tenker på dette jo fortere går det.

Stå på. Du er tøff.

Klem fra trebarnsmor