NHD, er jeg iferd med å bli gal (mere gal)??

[Gjest Tussi18]

Har kommet meg litt etter nedturen (d at jeg ikke kom inn på skole). Er nok skuffa enda, men ikke fullt så mye. Har fått det litt på avstand.

Men jeg ville bare si noe: det at jeg ville (og vil) dø, var ikke bare fordi jeg var skuffa ang. dette med skolen. Men jeg har i lengre tid gått rundt (i flere måneder) og synst at livet er så uintressant. Greit nok, innimellom kan jeg ha det bra,og trivest, men stort sett så mistrivest jeg. Er nok fordi jeg ikke gjør særlig. Men hadde jeg bare hatt lysst å gjøre noe, og hatt noe å gjøre. Er ikke det at jeg ikke gidder, og ikke får det til, men det er liksom ingenting som frister.

Er liksom sånn at jeg på en måte går rundt å venter på døden (selv om jeg ennå er ung).

Disse tankene plager meg mye. Er ikke like ille, men likevel så er de der liksom. Jeg tenker f.eks. på hun jeg kjente som tok livet sitt (selv om dette skjedde i januar 2000). Har ikke kommer over dette ennå. Og når jeg ser noe som er rødt, eller jeg maler med rødfarge, så tenker jeg på blod. Og jeg kan se for meg bilder hvordan hun tok livet sitt (har nemlig fått høre hvordan hun gjorde dette). Og så får jeg også en slags trang til å kutte meg.....til å se blod. Herregud, er jeg iferd med å bli gal?? Jeg er redd for det.

Men tilbake til dette med døden. Jeg savner liksom det å være ok, passe fornøyd med livet. Eller, det å liksom ikke tenke på dette på døden i det hele tatt.

Noen ganger vil jeg bare dø .Andre ganger er jeg glad jeg lever, og er skikkelig redd for å dø. Da er det nesten sånn at jeg føler for å gråte,fordi jeg er så redd. Selv om jeg ikke er i fare liksom. Jeg får bare denne enorme redselen, samtidig som jeg skulle ønkske jeg aldri ble født (at jeg var død), så slapp jeg å gru meg.

Er det andre som har sånne tanker, dag ut og dag inn, liksom??

Idag har det vært en sånn, ok dag. Har ikke plaga meg så mye. Eller, det har vært sånn blanding, men det har ikke vært noe sånn "sterke tanker" (for å si det sånn).

Igår var det en sånn "jeg er glad jeg får leve" dag. For da hadde jeg det ok. Gjorde noe. Var på besøk med familien.

Men det er liksom sånn at selv om jeg trives eller ei (har det bra eller ikke så bra) så forfølger disse tankene seg.

Vet ikke jeg, er det normalt å tenke så mye på døden??

Noen ganger kan jeg ha det bra, men likevel så får jeg en slags lysst.....eller en slags trang (for å kalle det det) til å kutte meg. Selv om jeg egentlig har det ok. Har gjort det noen ganger, men.....klarer som regel å kontrolere dette (iallefall når det er sånn). Men er jeg sinna eller skuffa, så er det den måten jeg "løser det på". Eller, ikke rette ordet å bruke kanskje (ordet: "løse"), men....jeg kutter meg iallefall....Og det rare er at det på en måte lindrer litt smerten inni meg. Jeg blir roligere på en måte. Er vel kanskje fordi da har jeg på en måte noe annet å tenke på. Det er beroligende å se blodet liksom.

Har mange stygge arr på armene, men er veldig flink (etter min mening) å skjule dette. Mamma vet det ikke, det at jeg kutter meg, selv om det er nesten 2 år siden det hele begynte.

Jeg gjør det mest fordi jeg er skuffa, og lei meg.....og der og da vil jeg bare dø. Folk ser vel sikkert på det som et tamt selvmordsforsøk (for å kalle det det), men det er jo egentlig det jeg har i tankene (det å få det til, slik at jeg forsvinner herfra) når jeg gjør det. Men har aldri lykkest. Og det er vel både bra, og ikke så bra. Men sånn som nå så er jeg glad det ikke har vært verre (for å si det sånn).

Men kan man gjøre noe med disse arrene? Kan man få sann hudtransplatasjon (eller hva i pokker det heter), og har man isåtilfellet rett på noe slags hjelp (økonomisk), siden dette er pga. sykdom. (Ja, for jeg hadde nok ikke gjort det om jeg var frisk).

Har ennå ikke fått tak i lege. Den eneste samtale-personen (for å kalle dem det) jeg har, er en dame (på vpp.) som er psyk.sykepleier. Men henne liker jeg ikke. Vet ikke hva det er, men synes liksom ikke kjemien stemmer. Vet det er dumt, for jeg kjenner henne ikke så godt....men...det er et eller annet jeg ikke liker. Tørr ikke snakke åpent med henne, og egentlig har jeg ikke så store problemer med dette ellers.

Men jeg vet ikke jeg.....kanskje jeg burde fått tak i psykolog istedet??