NHD: Skremmende!

[ulva]

Siden psykiateren min fortsatt er på ferie: Jeg opplever oftere og oftere når jeg er ute, at verden smuldrer opp i små fragmenter, og at lyder og bilder treffer meg så sterkt og hardt at det gjør vondt - har bare lyst til å løpe min vei, og gjemme meg i en mørk krok, helt alene. Men jeg kan ikke - for jeg mister all orienteringssans, ettersom alt bare er små, usammenhengende biter. Vet ikke hvem jeg er, hva jeg er, hvor jeg skal... Dette er svært stressende, og gjør meg fryktelig engstelig. Det kommer så brått - uten at jeg føler noen form for angst eller uro - men er stresset og sliten. Det gjør det ikke akkurat mer fristende å gå ut, noe som allerede er et problem p.g.a. depresjonen. Hva er dette for noe? Hvorfor mister jeg kontakten slik? Kan det være en form for dissosiasjon, og spaltning, er det en form for psykose, eller er det en mulig og "normal" stressreaksjon. Jeg blir bare så redd! Når jeg kommer til meg selv igjen, innser jeg at jeg virrer rundt i forvirring, uten å vite eller forstå.

Har opplevd det samme når det gjelder tale - hører og skjønner at jeg bare prater tull, men er ute av stand til å rette på det eller artikulere bedre. Vet at jeg gjentar samme ord flere ganger, roter med uttalen, blander sammen ord... En gang var det så ille at jeg ikke klarte å gjennomføre en samtale med en av lærerne mine, og jeg ble så stresset og opprørt at jeg bare dro hjem.

Det skjer periodevis. Noen ganger er jeg helt bra, og så kommer det brått og plutselig for å være noen uker. Da det var som verst i våres, satt jeg på skolen og tenkte at jeg ikke ville ut av huset igjen før jeg hadde begynt på anti-psykotika. Men så vet jeg jo ikke om det ville hjelpe. Jeg blir virkelig redd! Og skamfull! Jeg har alltid vært så flink med språk, så dette går veldig inn på meg - folk reagerer når jeg begynner å rote slik. Og jeg strever for å holde kontrollen - over sansene, talen, hva som er virkelig. Har fortalt psykiateren min om det, men han har aldri kommentert det - tror ikke han forstod hvor stressende det er. Noe av grunnen til at jeg vil slutte med AD, er nettopp dette. Jeg er redd medisinen ødelegger de kognitive funksjonene mine. Har tross alt brukt AD i fire år nå. Så jeg trapper ned,og venter. Skulle bare så gjerne forstå hva som skjer med meg - for det værste av alt, er å ikke vite. Jeg engster meg for at det skal bli verre, og at jeg ikke klarer å finne veien hjem, eller ta vare på meg selv. Noen som vet? Eller har opplevd noe lignende?