Min termindato..

[Salina]

Ja, nå nærmer det seg tiden da jeg skulle hatt termin, og blitt mamma for første gang. I slutten av juli skulle vi bli en familie på tre.

Men så ble det ikke sånn.

Har det tungt for tiden. Ser i avisa om alle som har blitt foreldre. Jeg skulle også ha blitt avbildet der!

En bekjent av meg fikk for en uke siden en jente. Så klaget hun over fødselen til mannen min! Trodde ikke mine egne ører jeg. Ligg i fødsel i 16 timer for å føde ditt døde barn du, så kan vi begynne å snakke om tøff fødsel!! Ikke klag til meg når resultatet blir en frisk og velskapt levende baby. Jeg kunne gått gjennom hva som helst jeg, for å ha fått en frisk baby.

Graven er fremdeles mitt lille pusterom. Får som oftest en så god fred over meg når jeg er der. Men andre ganger blir jeg bare forbannet når jeg ser navnet på sønnen min. Det passer jo ikke inn!

I går brukte jeg nesten 500 kroner på planter og noen fugler som jeg satte ned. Men det er verdt det! For når jeg steller grava, steller jeg jo for sønnen min også.

Jeg har ennå ikke besøkt søskenbarnet mitt som fikk en datter for ikke så lenge siden. Utsetter og utsetter.. Nå har vi funnet ut at vi skal møtes alene først, uten barna hennes. Gruer meg allikevel. Jeg føler meg totalt mislykket som menneske og mamma! Tenk,-jeg klarer ikke å føde et velskapt barn til verden engang! Vil jeg noen gang kunne det?

Jeg hadde et håp om å ha en liten spire i magen på termindatoen til Tor Erling. Men det har jeg ikke.. Hadde også et håp om å få holde et lite barn i armene mine på dødsdagen til Tor Erling neste år, men nå er håpet bare det å være gravid på den dagen.

Vi har prøvd lenge å bli gravide igjen. Eller, det er jo bare 4 måneder siden, men for meg virker det lenge. For jeg har et stort ønske om å bli gravid igjen så snart som mulig. Får et slag i trynet hver gang mensen kommer, og så klart mange dager på overtid..

En litt pussig ting i denne tiden er at ALLE jeg kjenner som har blitt mamma har fått en jente! Ingen jeg kjenner har fått en gutt.. Dette var en av tingene jeg grudde meg mest til, det å se en GUTT vokse opp i omgangskretsen..

Jeg og mannen min hadde avtalt å reise litt bort i denne tiden. Bare oss to, helt alene. Men hva er det som går som planlagt da? Nå har vi fult hus her, med svigers og min svigerinne. Og til helga er det 50-års dag vi må i..

Sukk... Blir bare sliten av alt besøket vet dere..

Klemmer til dere alle fra Hanah

[Gjest maria- Marius mamma]

Hei Hanah!

Takk for ditt svar på mitt innlegg! Er en stund siden jeg har skrevet her og det har vært stille her inne fra andre også. Det er jo ferietid, så det er kanskje ikke så rart.

Men i dag fikk jeg et behov for å lette mitt hjerte og betro dere her inne mine tanker. Godt er det da å få et fint svar fra deg!

Jeg forstår godt at du gruer deg nå som terminen din nærmer seg. Du skulle vært høygravid nå og hatt noe å se frem til. Men så ble det ikke slik, dere mistet deres lille gutt og lykken ble brått snudd. Jeg forstår virkelig din sorg, og jeg spør meg selv slik som du gjør "- kan man noen gang bli 100% lykkelig igjen"?

Som du vet så mistet jeg jo en datter for 10 år siden og jeg lurte også den gang på om livet ville bli det samme igjen. Den første tiden, første par årene var det tøft, mange tårer rant da. Men med årene så blir sorgen mer på avstand, selv om den aldri helt slipper taket. Den blir etterhvert til å leve med. For uansett hvor brutalt det virker, så lever vi og livet må gå videre.

Da jeg fikk min andre datter 1 år etter at min første døde, kunne jeg igjen se lykke i livet. Det føltes godt å bli mamma igjen, da hun ble født- var jeg blitt mamma til 2, selv om bare en var hos meg.

Jeg forstår også godt at du gruer deg til å besøke ditt søskenbarn og hennes baby. Og som jeg har skrevet til deg tidligere, så gjør det du føler for. Uansett valg, så gjør du det rette for deg selv. Med tiden vil det bli lettere for deg, og du vil klare å både se og holde din kusines baby og andre babyer.

Jeg har ei venninne som nå bare har dager igjen til terminen, og jeg gleder meg, men gruer meg veldig også. Jeg er litt reservert når det gjelder å ta kontakt med henne nå, og har ringt og forklart henne hvorfor. Har sagt at det ikke er fordi jeg ikke bryr meg, men fordi det er vanskelig for meg. Hun var glad jeg ringte og forstår meg godt. Vi er gode venninner og jeg vet at jeg kommer til å ha mye kontakt med henne og babyen i fremtiden, så jeg gjør som jeg føler for nå.

Forstår at du snart vil bli gravid igjen, og jeg håper det vil skje snart.

Ta godt vare på deg selv, ønsker det alt godt.

Klem fra

[hbh]

Hei Hanah

Eg kjenner meg godt igjen i innlegga dine. Eg hadde også termin i slutten av juli, men vi mista vesle Brage 30. april, då eg var i 28. veke. Det å gå gjennom ein fødsel når du veit barnet er dødt, og ikkje få lov til å sjå barnet ditt i live er det vel berre slike som oss som kan fatta korleis kjennest. Synes fortsatt dagane er tunge, er nettopp begynt i full jobb att. Er veldig glad for dei få minna vi har om Brage, bildene som aldri blir fleire blir veldig viktige.

Dette var første barnet vårt også, vi gledde oss til kor kjekt det skulle bli.. Fleire av våre venner har nettopp fått eller ventar seg baby, det er ikkje så enkelt å forhalda seg til.

Håpar livet blir litt enklare etter som tida går.

Skal gå og tenna lys for englebarna våre..

Helsing Hildegunn

[numme]

Kjære Salina.

Du skla vite at jeg tenker på deg, termindatoer er ikke lette å forholde seg til. Husker bare min egen... Jeg laget minnestund for Hannah, og det vakreste var når vi var på kirkegården, min mann og meg sammen med gode venner. Vi la ned blomster og tente masse lys til ære for jenta vår. Vi var der klokka 23.23, tidspunktet da hun kom til verden så altfor tidlig, og under helt andre omstendigheter enn det som skulle ha vært.

Det er godt å høre at søskenbarnet ditt forstår deg. Det er viktig å ikke tvinge seg til møter man ikke føler man takler. Alle mennesker er forskjellige, og takler ting på ulike måter. Det må man bare akseptere, og gjøre det man føler er riktig for seg selv. Uansett syntes jeg du er tøff, en slik sorg kan bare vi som har vært igjennom selv forstå. Ord har lett for å bli fattige i en slik situasjon.

Ønsker deg gode dager fremover. Håper det går bedre med deg. Mange klemmer og gode tanker fra Katrine.