NHD/andre.....hjelp.......håper noen kan svare....

[Gjest Tussi18]

Har vært borte et par dager, på tur. Deilig å komme seg vekk et par dager. Men jeg hadde litt hjemlengsel da.

Men de dagene jeg har vært borte (og også før det), den siste tiden altså, har jeg vært plaget med mareritt-lignende drømmer. Vokner aldri av dem, er ikke sånn at noen er etter meg sånn. Men jeg har drømt mye om døden. Om folk jeg kjenner som blir drept i ulykker eller mord, om folk jeg kjente som allerede er død, men som dør i ulykker/drap. Det har varierte liksom. Men uansett, det er ekkelt og ubehagelig.

Men det er ikke bare i drømmene mine det handler om dette med døden, jeg tenker også mye på dette. En dag kan jeg være redd for å dø, og kan nesten begynne å gråte (pga. redsel for å dø), eller jeg kan være glad og letta for at jeg lever. Andre dager kan det være stikk motsatt (at jeg ønsker at jeg var/ble død), og jeg kan finne på å skade meg selv.

NHD/noen av dere andre: er dette vanlig. Er det normalt å tenke og drømme så mye om døden, og i det hele tatt gå rundt å være redd for å dø, selv om man ikke er direkte i fare liksom??

At man tenker på døden innimellom tror jeg nok alle gjør, men når dette varer i flere måneder (har nesten hatt det sånn i et år nå).

Skulle ønske disse tankene kunne forsvinne. Gjør ikke akkurat ting bedre, at jeg tenker så mye på dette. Men hva kan jeg egentlig gjøre for å få dem til å forsvinne (eller iallefall redusere dem).

Av og til hender det at jeg ser for meg blod og det å kutte seg og det at en jeg kjenner tok livet sitt (for et par år siden, på en dramatisk måte), bare jeg ser noe med rødfarge. Kan f.eks. være når jeg ser rød maling på et bilde, eller at jeg ser rødt stoff eller jeg holder på å male med rødt.

For et par år siden var det en jeg kjenner som tok livet sitt, på en dramatisk måte. (Som jeg nevnte ovenfor). Har bearbeidet det litt, og akseptert (eller jeg har insett) at vedkommende er død, og sånn. Men likevel er det mange tanker rundt det hele som plager meg. Klarer liksom ikke å bearbeide det skikkelig. Har insett at jeg aldri får se vedkommende igjen, men selv om jeg gjør det....så skulle jeg så gjerne ønske det ikke var sant. Synes det er så merkelig og ekkelt (så forferdelig trist) at denne personen er død og ligger begravet (i en kiste i jorden). Av og til ser jeg for meg vedkommende, enten i live eller som død. Det kan være minner fra tiden da denne personen levde, eller bilder der jeg liksom ser for meg at denne personen ligger stiv og kald i en kiste..under jorden.

Dette får meg til å bli så redd for døden. Vil ikke dø. Vil ikke ligge i en kiste i jorden og råtne. Men jeg har liksom ikke noe valg. Skulle nesten ønske jeg aldri ble født, så slapp jeg å være så redd og tenke på dette.

Alt dette er veldig slitsomt, og noen ganger kan jeg bli så deprimert og redd at jeg rett og slett blir suicidal (men uten å lykkes, heldigvis(?)).

Jeg plages også med å se meningen med livet? Fatter ikke hvorfor vi lever for bare å dø likevel. What's the point liksom??? Er jo egentlig idiotisk. Synes jeg da. Og for mitt vedkommende så føler jeg at jeg ikke har noe her på denne jorden å gjøre. Føler meg på en måte fanget her. Og av og til prøver jeg å rømme.....

Jeg skal snart til fastlegen min (jeg har aldri vært hos ham før)....burde jeg si dette til ham. Eller burde jeg spør om han kunne fått tak i psykolog til meg? Snakker med en dame som er psyk. sykepleier, men har ikke åpna meg for henne (pga. av usikkerhet om å fortsette med henne). Kanskje på tide å begynne å snakke......ehe....

Håper noe kan svare....

[Gjest peeL]

Jo, jeg har lest innleggene dine. Alle sammen, tror jeg. Grunnen til at jeg ikke har svart er at jeg liksom ikke helt vet hva jeg skal si. Jeg har ærlig talt ikke noe sårlig oppmuntrende å komme med...

men jeg kan si at jeg tror jeg vet litt av hvordan du har det. Jeg går ikke rundt å er redd for at folk skal dø, heller ikke for at jeg skal det. Men der du skrev at du er nesten litt suicidal, kjenner jeg meg litt igjen. Jeg vil ikke si at jeg er det, men tanken på selvmord kommer snikende til meg mange ganger daglig. Jeg kan vel ikke si annet til deg enn det jeg sier til meg selv: hold ut! Selv om du kanskje glemmer det, har du utrolig mange i verden din som er grenseløst gla i deg!!! Det er ikke alltid like lett, men du må liksom prøve å gripe fatt i små gleder... en blomst, sang du husker fra barndommen ( sitter å hører på kjenningsmelodien til Bombibjørnene nå... Kjenner at det kribler i magen , gå å klatre i trær, ett eller annet...

Ja.... jeg vet liksom ikke hva jeg skal si da... Men jeg låver deg at jeg skal tenke på deg!

KosimoS og kLem fra meg

[Gjest Windsong]

Jo, jeg har lest innleggene dine. Alle sammen, tror jeg. Grunnen til at jeg ikke har svart er at jeg liksom ikke helt vet hva jeg skal si. Jeg har ærlig talt ikke noe sårlig oppmuntrende å komme med...

men jeg kan si at jeg tror jeg vet litt av hvordan du har det. Jeg går ikke rundt å er redd for at folk skal dø, heller ikke for at jeg skal det. Men der du skrev at du er nesten litt suicidal, kjenner jeg meg litt igjen. Jeg vil ikke si at jeg er det, men tanken på selvmord kommer snikende til meg mange ganger daglig. Jeg kan vel ikke si annet til deg enn det jeg sier til meg selv: hold ut! Selv om du kanskje glemmer det, har du utrolig mange i verden din som er grenseløst gla i deg!!! Det er ikke alltid like lett, men du må liksom prøve å gripe fatt i små gleder... en blomst, sang du husker fra barndommen ( sitter å hører på kjenningsmelodien til Bombibjørnene nå... Kjenner at det kribler i magen , gå å klatre i trær, ett eller annet...

Ja.... jeg vet liksom ikke hva jeg skal si da... Men jeg låver deg at jeg skal tenke på deg!

KosimoS og kLem fra meg

Kjære deg!

Jeg skulle egentlig skrevet til deg før i dag, men har rett og slett ikke hatt tid. Synes forresten heller ikke du er travel (har lest innlegget ditt lengre oppe). Du har noe du strever med, som du håper noen her kan hjelpe deg med.

Opplever selv mye dødsangst i perioder, så jeg vet hvordan det føles! Mareritt om at jeg skal dø kan jeg også ha en del av i perioder, spesielt om jeg står foran endringer i livssituasjonen min. Da tror jeg døden er et symbol på en forandring jeg opplever som skremmende. Hva døden bringer kan ingen vite med absolutt sikkerhet, og hva en forandring vil føre med seg vet man heller ikke. Og i drømmeverdenen har man tendens til å overdrive. Dette er sikkert ikke noen god forklaring for alle, men kanskje for en del.

Du har jo opplevd noe vondt i form av et dramatisk dødsfall, noe som helt sikkert har satt dype spor. Slikt kan ta tid å bearbeide, og ofte kan en psykolog være til stor hjelp i en slik prosess.

Jeg synes absolutt at du skal ta opp det du nevner her med legen og den psykiatriske sykepleieren. De kan hjelpe deg videre, og evt. henvise til psykolog. Du har skrevet et godt innlegg her, som du kan vise fram om du synes det er vanskelig å snakke om det.

Vet ikke om dette var til så stor hjelp for deg, men jeg tenker i alle fall på deg. Det skal du vite!

Ønsker deg alt godt!