Barnets opphav

[Gjest usikker mor]

Vi har alltid vært åpne til vårt barns opphav, har snakket en del om fødelandet, at vi var der sammen etc. De kompliserte spørsmålene (f.eks. at han har en "annen mor" der) er ikke kommet enda, men vi skal selvsagt fortelle det vi vet når poden begynner å spørre. (han er 4 år)

I det siste har han vist motvilje mot fødelandet sitt, hudfarven sin, det at andre sier han ikke er født i Norge, at han ikke har vært hos oss bestandig - han begynner visst å skjønne forskjellene her!!! Skal vi ta tak i det nå, fortelle hele historien om hvordan/hvorfor vi fikk han, eller skal vi ta det etterhvert som han selv stiller spørsmål?

Som sagt, vi snakker naturlig og enkelt til han om fødeland etc., og skryter av hvor heldig vi er som fikk han, hvor fin han er etc. men han vil ikke godta at han kommer fra et annet sted enn oss.

"Jeg hater bildene fra...." sa han en dag da vi mimret over bilder fra hentereisen.

Er usikker på fremgangsmåten - noen som kan gi oss gode råd?

Hva kan vi forvente at et barn på hans alder forstår og husker?

Takknemlig for svar.

[thaimor]

Det er sannelig ikke greit bestandig å vite _den riktige_ fremgangsmåten - særlig når vi bare vil dem vel

I dette tilfellet ville jeg lagt hele saken "død". Ikke fokusert på "annerledesheten" i det hele tatt, men latt han selv ta initiativet til senere prat. Interessen og ikke minst behovet for å vite kommer når han er moden for det.

Når barna er så små er det vi voksne som er opphengt i alt det spennende med fødeland, biologi...osv. Ungene synes tilværelsen er helt "normal" og slik har det vært bestandig liksom. Jeg tror vi kan stresse dem ved å gi for store doser av ting de ikke har forutsetninger for å forstå. Å svare på det man blir spurt om, og å ta spørsmålene alvorlig, har jeg funnet ut (etter litt "salattråkking") fungerer best her i gården

[miluppa]

Hei!

Jeg er selv adoptert. Jeg tror du gjør klokt i å la barnet være i fred. Det kan være at han føler det som belastende å hele tiden bli minnet på sin annerledeshet. Jeg hadde også lange perioder da jeg ikke likte å snakke om at jeg var adoptert. Det betyr ikke at man fornekter sin bakgrunn, men at man har behov for at det ikke blir fokusert på dette, i en kortere eller lengre periode.

En dag vil han kanskje selv stille spørsmål, men da er det han selv som får ta initiativet.

vennlig hilsen

[Gjest usikker mor]

Det er sannelig ikke greit bestandig å vite _den riktige_ fremgangsmåten - særlig når vi bare vil dem vel

I dette tilfellet ville jeg lagt hele saken "død". Ikke fokusert på "annerledesheten" i det hele tatt, men latt han selv ta initiativet til senere prat. Interessen og ikke minst behovet for å vite kommer når han er moden for det.

Når barna er så små er det vi voksne som er opphengt i alt det spennende med fødeland, biologi...osv. Ungene synes tilværelsen er helt "normal" og slik har det vært bestandig liksom. Jeg tror vi kan stresse dem ved å gi for store doser av ting de ikke har forutsetninger for å forstå. Å svare på det man blir spurt om, og å ta spørsmålene alvorlig, har jeg funnet ut (etter litt "salattråkking") fungerer best her i gården

Tusen takk for kloke svar.

Da har vi tenkt rett, at det skal gå i hans eget tempo.

Når jeg tenker meg om, har gutten reagert med å bli litt "vanskelig" de periodene vi av ulike grunner har kommet inn på fødeland etc.

Vi har ikke pådynget han med opplysninger, men av og til blir det en del snakk, ikke minst når andre spør. Vi merket stor forskjell etter at han begynte i barnehage, da ble han gjort oppmerksom på at han kom fra et annet land, var brun osv. Og selv om vi forsiktig hadde snakket om det hjemme innenfor trygge rammer, så ble det litt mye for han.

Vi er dessuten i gang med adop. nr. 2 og da er det vanskelig å unngå litt prat om reising, søsken osv. Skal roe ned den saken, og ta det opp igjen når det nærmer seg tildeling.

Tror nok han blir litt frustrert og usikker, stakkar, og dermed vinkler han det negativt.

Og som dere sier, vi vil ikke at han skal fokusere for mye på dette.

Takk for fine svar.